OIFF’10: Kaboom (2010, USA): Gregg Araki er en skrue. Etter å ha bygget en hel karriere på syredryppende trashfilmer som Totally F***ed Up og Nowhere, beveget han den filminteresserte verden på et langt dypere plan med den rystende Mysterious Skin. En film om seksuelle overgrep som både var problematisk og vågal, og samtidig betagende vakker. En bekmørk fortelling som i mer konvensjonelle hender hadde blitt et typisk psykologisk drama med gråbrune fargetoner og dystre blikkvekslinger. Istedet dyrket Araki en nesten barnebokaktig tilnærming, der karakterne fremstod som arketyper (nerden som er interessert i romvesener, den overvektige jenta uten venner), og sammen med en glossy og uhyre gjennomført estetikk skapte han en sjeldent hjemsøkende filmopplevelse.

Med Kaboom er Araki tilbake i landskapet som gjorde ham til et av den amerikanske indiefilmens mest toneangivende navn; altså søplete tenåringsfilmer med sjangerschizofreni og en kraftig spraydusj Queer Cinema. Men der Nowhere ble for ensformig til å engasjere, har han nå perfeksjonert formspråket slik at det holder grepet om tilskueren fra første til siste bilde. Et imponerende vegg-til-vegg-teppe med tykk stemning syder over hele filmen og holder den varm og god når man dypest sett har gitt opp å forstå hva som faktisk skjer. Det scifi-aktige sidesporet i siste akt blir mildt sagt uforløst og kan nesten leses som en parodi på David Lynch – men av det underholdende slaget. Dommedagsstemningen sender tankene til Donnie Darko, og Richard Kelly var da også tydelig inspirert av Arakis tidligere filmer. Ellers minner Kaboom mest om Roger Avarys adapsjon av Bret Easton Ellis‘ The Rules of Attraction. Hakket mindre spiss i satiren og uten dybde, men enda mer slående som en visuell karikatur av et univers med nesten utelukkende selvopptatte mennesker. Fotoarbeidet er styggvakkert glorete, men utført med stor teknisk finesse. Kostymene og scenografien er ren skjær pop art.

Castingen er mye av årsaken til at dette sammensuriet fungerer så fantastisk godt. Hovedkarakterene har sjarmen som må til for å gjøre mennesker av outrerte pappfigurer og især imponeres jeg over Haley Bennett og Juno Temple. Sistnevnte må for alvor trekkes frem som en av de mest karismatiske skuespillerne i sin generasjon, etter sterke innsatser i filmer som Atonement og ikke minst Cracks (som er en av årets best skjulte filmskatter). At begge to er eksepsjonelt vakre er jo heller ikke et minus når filmen er utpreget erotisk – og overraskende grafisk. Seksuelt spriker den bokstavelig talt i alle retninger, og det blir nesten vanskelig å holde styr på hvem kjører hvilken fil. Stort sett krysser de hverandre, og samtidig som filmen handler om disse karakterenes seksuelle oppvåkning behandles legningsspørsmål på en pragmatisk og uproblematiserende måte. Hvilket føles forfriskende, med tanke på hvor mye alvorstung film det lages om triste homofile eller lesbiske på jakt etter forståelse og tilhørighet.

Den elektroniske musikken føles nesten som en del av det øvrige lydbildet og bidrar sterkt til filmens suggesjonseffekt (komponist Robin Guthrie laget et nydelig album i fjor, som du kan høre på Spotify). Dessuten har Araki en ulastelig musikksmak selv og byr på et nydelig utvalg av silkemyk pop og rock. Med Kaboom har Araki samlet sine evner som filmforfører med stålkontroll og selvsikkerhet. Det er nesten som om filmen selv er like viril som karakterene – som om den i ren skjær kåtskap forsøker å legge seg over tilskueren og bedåre vedkommende med sin påtrengende atmosfære og estetikk. Og mot alle odds: more is more – i alle fall denne gangen.

Man kan mislike Kaboom med god grunn, men få filmer i år er mer gjennomført enn denne. La oss nå håpe den får norsk kinodistribusjon!