Komponist Angelo Badalamenti gikk bort i går, 85 år gammel. Han var David Lynchs musikalske muse og en av filmkomponistene med størst crossover-appell.
Jeg er nødt til å bli litt personlig først, nå som nyheten om Angelo Badalamentis sørgelige bortgang har begynt å sette seg i kroppen: Twin Peaks er et av de viktigste kulturverkene i mitt liv. Som så mange andre i min generasjon, fulgte jeg serien på NRK slavisk, og ble så inspirert at jeg skrev en hel liten, håndskreven roman som 13-14-åring – grodd ut av stemningene jeg opplevde i serien. Mange av disse stemningene stammet fra Badalamentis mørkmelankolske toner. Jeg lånte CDen av en bekjent, kopierte den til kassett, tegnet mitt eget cover med Kyle Maclachlans hode og lyttet til den så mye at den ble slurete i teipen. Det var – slik jeg husker det – mitt første soundtrack, og det skulle bli starten på min lidenskap for filmmusikk generelt.
Jeg fortalte denne historien til Badalamenti selv da jeg møtte ham i Ghent i 2010, og med et smil om munnen svarte han «you should make a film out of it and give me a call». Mest sannsynlig tomme høflighetsfraser fra ham, enormt betydningsfullt for meg.
Badalamentis tilknytning til David Lynch har gjort ham til en enormt populær komponist også utenfor sirkelen av filmmusikk-fantaster. Lynchs forkjærlighet for langsom, vakker, hypermelodiøs musikk – den musikalske ekvivalenten til hans drømmende tablåer – er lett å like. En slags sofistikert kitsch som grunnlegger Lynchs visuelle påfunn i noe menneskelig og mytologisk. Fra den mørke romansen i Blue Velvet (1986) til den dype basslinjen i Twin Peaks-temaet (eller den dunkle jazzmusikken i Twin Peaks: Fire Walk With Me [1992]) til de enkle, nære gitar- og strykerstrofene i The Straight Story (1999).
Men ikonisk som det partnerskapet er, var Badalamenti mer enn bare Lynch. Han besatt også en kameleon-aktig allsidighet som sjelden omtales i samme grad, i sitt arbeide med andre regissører. Fra den grelle horror-synthen i The Nightmare on Elm Street 3: Dream Warriors (1987) via den varme orkestrale komforten i Joel Schumachers Cousins (1989) til den vindskjeve, burleske kvaliteten i Jeunet og Caros The City of Lost Children (1995) (og for den saks skyld den hakket mer romantiske A Very Long Engagement [2004]) til Danny Boyles sensuelle The Beach (2000). Eller hva med den lekne julemusikken til National Lampoon’s Christmas Vacation (1989), nå som høytiden snart er over oss?
Mot slutten av karrieren imponerte han igjen med en trio svært ulike partiturer – stringent klassisisme i A Late Quartet (2012), fyldig og stor krigsmusikk i Stalingrad (2013) og endelig de eterisk vakre synth-modulasjonene i danske Gold Coast (2015), et av de beste soundtrackene de siste ti årene. Riktignok både den og nyeste sesong av Twin Peaks i samarbeid med andre, kanskje grunnet sviktende helse, men fremdeles med en unik evne til å fange filmenes indre psykologi.
Når Badalamenti nå minnes i sosiale medier, på tvers av ulike grupperinger, er det et bevis på hans vedvarende posisjon i populærkulturen. Et stort savn som oppsummeres kort og rørende av David Lynch selv i hans seneste værvarsling på YouTube: «Today, no music». Allikevel, la oss spille et ikonisk spor fra Twin Peaks i hans minne – med like ikoniske Julee Cruise, som også gikk bort tidligere i år.
*
