I Rare Exports: The Truth About Santa er den verste konsekvensen av småslemme ting, som å dytte snø ned nakken på nabojenta, slett ikke å bli avspist på julegavefronten. Faktisk er risikoen for å bli oppspist en langt større kilde til bekymring. Denne finske hersingen med nissefar kan helt klart komme til å bli en kultklassiker i den ellers überkoselige kategorien julefilm. Den presterer nemlig å leke med mytologien omkring jula på en lettbent måte som strengt tatt ikke ligner så mye annet. Den føles faktisk ny. Sjangere blandes tilsynelatende skjødesløst, men samtidig så velbalansert at det hele ikke kollapser.
Å leke med sjangere er forsåvidt ikke noe nytt, men i Rare Exports gjøres det på en underfundig måte. Mye bunner nok i at det er et barn som har hovedrollen og at fortellerstilen er lite dialogtung. Det er usedvanlig underholdende å følge ansiktsuttrykkene til lille Pietari (Onni Tommila) og de snåle tingene han finner på, samt rekken av minst like snodige fedre. Denne monsterfabelen kler den finske, underspilte, tause humoren som kombineres med machoelementer som snøscootere, rifler og solbriller midt i mørketida.
Utgangspunktet er tilsynelatende enkelt, men tar fort en bisarr retning. I god julefilmtradisjon dreier filmen seg om et stakkars barn fra trange kår. Det går mot en mager jul for lille Pietari som lever med sin far i ei finsk utbygd. Men Pietari har oppdaget en mørk hemmelighet. Det foregår mystiske ting oppe på fjellet like ved. Hva er det egentlig de graver ut der oppe? Pietari er den eneste som ser ut til å forstå at det er selveste nissen! Og han skal man passe seg for! Ifølge gamle, finske folkeeventyr er han nemlig svært langt unna den gladtjukke Coca Cola-nissen som ler med magen.
Regissør Jalmari Helander har da også laget rare nissefilmer en god stund allerede. Han kom med kortfilmen Rare Exports Inc. i 2003, og oppfølgeren The Official Rare Exports Inc. Safety Instructions 2005 to år etter. Langfilmvarianten er altså noe fans av obskur nissehorror har ventet på. Den har fått god mottakelse med positive kritikker rundt om på nettet, og den vant prisene for beste film, beste regi og beste foto under filmfestivalen i Sitges som har horror og fantasy som sitt fokusområde. Den trakk også godt med publikum under Oslo Internasjonale Filmfestival.
Dessuten er den jo nesten som et lite fredsprosjekt å regne. Vi er som kjent på randen av snøballkrig med Finland på bakgrunn av stridighetene om julenissens opprinnelige tilholdssted. Denne filmen utgir seg for å være den virkelige forklaringen på hvorfor nissen er en finsk eksportvare. Når det er sagt, så er den filmet på FilmCamp i Målselv og Per Christian Ellefsen er med. Fin brobygging her, altså. Dessuten kan man spørre seg om det egentlig er så stas å være nissens fødeland når han har mer til felles med Beelzebub enn Sankt Nikolaus.
Rare Exports er en merkelig, liten sak av en film, ikke bare fordi grunnpremisset er helt skrullete. Den er også fortalt på en utradisjonell måte, og vipper fint mellom understatement-humor og fysisk komikk før den tar en sjangerdreining som nok vil få flere enn de spesielt interesserte til å dra på smilebåndet. Den har et utgangspunkt som kan minne om et klassisk utkantdrama, hvor et angrep på reinflokken fører til matnød. Dialogen er knapp, men siden hele nisseproblematikken ligger i bunn, blir det hele temmelig komisk. Pietaris far er mutt og mandig på en subtilt karikert måte, mens naboen Piiparinen med sin macho solbrille-look er mer åpenbart latterfremkallende. Han peker på en måte fremover mot actionsekvensene som kommer og bokstavelig talt tar av mot slutten av filmen.
Etter vendepunktet skifter nemlig filmen stil, og blir preget av fleipete åttitallsaction med helikopterscener og eksplosjoner. Her skinner det gjennom at budsjettet er lavt, noe fotografiet, et effektivt set-design og en slående vakker location har hindret gjennom store deler av filmen. Men på sett og vis skader det ikke filmen som helhet at effektene er litt billige, i og med at humoren også ligger på nettopp den karikerte og litt billige siden. Helander greier å dra i land en helt usannsynlig film ved å ri actionbølgen akkurat lenge nok til at det gir en tilfredsstillende oppsving, men kort nok til at det hele ikke foretar et gigantisk mageplask. Horror og blod til tross, filmen er innhyllet i julestemning. Kanskje fordi den avsluttes såpass up-beat, kanskje fordi julelandskap sitter etset inn i netthinna. Eller kanskje fordi det er befriende å kødde med nissen.
Med mindre man tar jula og nissekrigen mellom Norge og Finland gravalvorlig, da. For nissen kommer fra Finland. Pent pakket inn.