Årets vinner av Gullpalmen engasjerer med store spørsmål om velferdsstatens inngripen i foreldres barneoppdragelse, men i filmens kjølvann er det mye som blir flytende.
Fjord åpner med lyden av den enkle melodien til Amazing Grace, salmen som har gitt trøst til så mange troende, kanskje også enkelte tvilere. Salmens tekst løfter fram en gud som ser i nåde til feilbarlige, villfarne mennesker. En gud med åpne armer. Skal vi mennesker møte hverandre med samme standarder? Hva gjør vi med dem vi mener begår urett?
Sjøl om det ikke uttales direkte, er det litt ulne konseptet nåde vesentlig i den meritterte rumenske regissøren Cristian Mungiu (4 måneder, 3 uker og 2 dager) sin kinoaktuelle film Fjord. I åpningsscenene blir en rumensk familie, bestående av hele fem barn, tatt imot av ei klassisk vestlandsbygd omgitt av bratte fjell der fjorden trenger inn. De er ikke formelt sett flyktninger, men avhengig av en viss barmhjertighet hvis de skal lykkes med å bli godt integrert i sitt nye hjemland.
Familiens mor, Lisbet (Renate Reinsve), er imidlertid norsk og har nær slekt i bygda. Foranledninga til at de flytter hit, oppfatter vi som behovet for å være nærmere Lisbets familie. Faren, Mihai (Sebastian Stan), får en IT-jobb i kommunen, Lisbet på pleiehjemmet, og de to eldste barna i skolealder tar plass blant medelevene. Til å begynne med går alt på skinner: Barna lærer seg raskt norsk, får venner i klassen, og den kristne familien har allerede bånd til den lokale menigheta.
Jeg vil berømme Mungius fotograf Tudor Vladimir Panduru og kostymedesigner Kirsi Gum for hvordan den nå til dags så glamorøse Renate Reinsve framstilles som en kua og usexy hjemmefrue. I store deler av filmen er ansiktet hennes – som i diverse moteblader o.l. ellers opphøyes for sin skjønnhet – skyggelagt eller bortvendt og skjøvet innover av et stramt knytt skaut. Reinsve er særdeles overbevisende som troskyldig, men standhaftig mor og kone.
Portrettet av sjølve bygda er fintfølt, med værbitte hvitmalte hus og kjærkomment varme innslag av oker og rødt på låvebygningene. Kontrasten mellom lys og mørke er gripende, for det blir ikke mørkere på kvelden enn vi ser i slike norske daler. En effektiv bruk av locations etablerer et autentisk tettsted med lokalt bibliotek, politistasjon og skattekontor, mer eller mindre i samme hus.
Mungiu bruker også vekslende fortellerperspektiver på en virkningsfull måte. I filmens første del er vi tettest på de to eldste barna, Elia (Vanessa Ceban) og Emmanuel (Jonathan Ciprian Breazu), men etter et vendepunkt forsvinner de mer eller mindre, og blir erstatta av et fokus på foreldrene Lisbet og Mihai. Endringen inntreffer når Elia dukker opp på skolen med ferske blåmerker på ansikt og skulder. Spørsmålene knyttet til hvem som står bak og hvorfor slagene er utdelt, eller om det bare har inntruffet en ulykke i forbindelse med lek, blir filmens nye fokus.
En styrke ved Mungius regi er hvordan scener som skal vise seg å være av stor betydning, bare suser av gårde uten dramatikk. Vi får en scene hvor Lisbet holder styr på babyen sin og en kjele med kokende vann, når de eldste barna kommer bardust inn og dulter borti moren sin så det skvetter fra den glovarme kjelen. Lisbet blir naturlig nok oppskaka og sier at barna vil straffes for dette.
Når spørsmålet senere dukker opp, om hvor Elias blåmerker stammer fra, er scenen på kjøkkenet plassert i tilskuerens hukommelse. Men den framstår uklar fordi alt gikk så raskt: Slo Lisbet Elia fordi hun prøvde å beskytte babyen mot det kokende vannet? Var ikke det i så fall nødverge? Og hva skjedde egentlig rett etterpå?
Vi får se at Elia og Emmanuel straffes med husarrest – en sanksjon som kanskje framstår litt utdatert, men ikke direkte kontroversiell. Når blåmerkene på Elia først oppdages av Frida (Lisa Loven Kongsli), lærer og skolebussjåfør, oppstår en rask og liksom tilforlatelig replikkveksling hvor Elia fornekter at broren har skyld, men at mora straffa henne.
Det er klart at skolen må ta slike påstander videre, og barnevernet kobles umiddelbart på for å undersøke hvordan det egentlig står til hjemme. Her blir kulturelle forskjeller et tema, for i det norske systemet er enhver fysisk korrigering som overgrep å regne, mens for foreldrene Lisbet og Mihai går det et skille mellom en liten smekk (på rumpa eller på hånda) og et voldelig slag.
Påfølgende høringer i retten graver dypt i disse skillene, med scener som påkaller minner om en annen nylig Gullpalme-vinner, Justine Triets Fritt fall (2023). Jeg sitter ytterst på kinosetet og får lyst til å rope i protest! Samtidig veit jeg ikke nøyaktig hvem eller hva jeg vil protestere mot, for begge sider av saken har gyldige argumenter.
På den ene siden framstår «Norge», her representert av barnevernet og rettsvesenet, som nødvendig aktpågivende. Det har vært nok saker i norske medier hvor bekymringsmeldinger har blitt liggende med fryktelige konsekvenser til at deres side av saken er berettiga. Samtidig er det mildt sagt vanskelig å sitte uberørt når Lisbet blir tvunget til å skilles fra babyen hun fortsatt ammer.
Ellen Dorrit Petersen i rollen som barnevernets representant lykkes med å framstå både enerverende og imponerende prinsippfast. Det er jobben hennes, i likhet med påtalemyndighetens aktor (Christian Rubeck), å stå støtt i vanskelige saker, men rigiditeten oppleves til tider umenneskelig. Barnevernets skjematiske framtreden blottlegges på godt og vondt.
På den andre sida utfordres vi av hvordan ulike standarder for barneoppdragelse tross alt er kulturelt og historisk betinga. Vi trenger ikke dra særlig langt for å erfare at en såkalt korrigerende smekk inntil veldig nylig var ansett som helt innafor, også under loven. Men i Fjord er detaljene viktige, for blåmerkene skal angivelig ha blitt påført i en akutt situasjon. En spontan reaksjon fra ei mor som prøver å forhindre en kjele med kokende vann fra å skålde seg sjøl og babyen sin.
Den isolerte hendelsen blir imidlertid et påskudd for å granske foreldrenes generelle oppdragelsesstil, også når det gjelder hvilke verdier de pålegger barna sine. Hvis vi bor i et land (Norge) som verner om homofiles rettigheter, hva gjør vi med religiøse grupper som mener homofili er umoralsk? Og hvis disse religiøse gruppene er å regne som en minoritet, hvordan justerer vi sjølbildet vårt når det kommer til å verne om nettopp minoriteter?
Alle disse spørsmålene gjør Fjord til en film du burde se på kino med en venn eller to, for diskusjonen kommer til å sette sitt preg på kvelden om dere tar noen øl etterpå. Samtidig er det påfallende hvor mange detaljer som forstyrrer, i en film hvor nettopp detaljene er så viktige.
Et spørsmål som kan virke som flisespikkeri, men egentlig er prinsipielt, er hvorfor så mange av skikkelsene snakker østlandsdialekt når handlinga er satt til ei vestlandsbygd. Dette gjelder ikke minst Reinsves rollefigur og alle spørsmålene som forblir ubesvart om hvem hun er. Er skuespillere fra Oslo og omegn for usikre til å prøve seg på andre dialekter enn den de snakker sjøl?
I en film som dette blir som sagt slike spørsmål som en stein i skoen, fordi vi veit ellers så lite om Lisbets bakgrunn – annet enn at mora hennes bor i denne bygda og at hun sjøl godtar de religiøse påbudene. Når i livet var Lisbet innom Oslo til den grad at dette er målet hun bærer?
Andre innslag slippes også for lett, for eksempel at naboens gamle far, som ikke kan snakke, likevel hever stemmen i en scene. Var han frivillig stum, kanskje? Det blir hengende i løse luften. Når samme rollefigur seinere ber om at Lisbet ikke skal gi ham mat på pleiehjemmet – altså ber om å få dø – er dette et for stort moralsk tema å begynne på for så å ikke fortsette. Ja, omsorg i møte med eldre er overførbart til spørsmålet om barnas beste, men dette framstår mest som et vedlegg.
Det er også en merkbar detalj i en scene hjemme hos samme nabofamilie, hvor faren i huset er skolens rektor. Dattera hans, Noora (Henrikke Lund-Olsen), står i kontrast til Elia og Emmanuel med sin rebelske natur som foreldrene sliter med i mangel på disiplinære virkemidler. Når faren/rektoren kommer inn på rommet hennes en kveld, trekker hun dyna opp over underlivet sjøl om hun er fullt påkledd.
Handlinga i seg sjøl skjer fort, men den er der, og jeg veit sannelig ikke hva den vil si meg. Er det snakk om enda et tema som bare hintes til, nemlig hvordan en forskrudd, myk type omsorg kan være et seksuelt overgrep?
Mange av de ubesvarte spørsmålene i Fjord skaper diskusjon på en god måte. Andre burde enten ha vært luka ut eller fulgt opp.