Anja Breien døde 10. mai i år. Hun var en ener i norsk film på mange felt, men ble først og fremst feiret som inspirerende pioner og lederskikkelse i norsk kvinnefilm – særlig i forbindelse med Hustruer -trilogien (1975, 1985, 1996). Men Breien hadde også, som sine franske forbilder fra studietiden ved IDHEC i Paris, et sterkt forhold til dokumentarfilmen gjennom hele karrieren.

Da hun fylte 80 år i 2020 ble det utgitt et festskrift redigert av Jan Erik Holst med bidrag av kolleger, journalister, politikere og andre som ønsket å hylle henne. Min artikkel tok utgangspunkt i kortfilmen 17. mai – en film om ritualer (1969) og hvordan denne ble mottatt av to generasjoner filmstudenter, i 1974 og 2019.

Mandag 23. september 1974 startet det første kurset i filmvitenskap ved et norsk universitetet ved det nyopprettede Universitetet i Trondheim, som omfattet Norges tekniske høgskole og Norges lærerhøgskole. Ved den sistnevnte institusjonen var det opprettet studium i «Drama-film-teater». Pott og panne i det nye studiet var amanuensis Jon Nygaard og en dag på vinteren samme år hadde han dukket opp på mitt kontor på Trondheim kinematografer og spurt om jeg kunne legge opp et innføringskurs i filmhistorie og -analyse for de 20 studentene som var tatt opp. Det kunne jeg. Med et halvt års permisjon fra jobben som «filminspektør» satte jeg i gang med å forberede kurset.

Vi hadde fått låne Rosendal kino med maskinist på dagtid (filmen var på 35mm) og denne mandagen skulle innledes med å vise en film som utgangspunkt for diskusjon og forelesning om filmens virkemidler, spørsmålet var bare «hvilken film?» Av økonomiske årsaker var vi henvist til Norsk filminstitutts katalog, og i denne fant vi en «norsk kortfilmpakke» med filmer i 35mm-format, inkludert Anja Breiens 17. mai – en film om ritualer fra 1969. Den var perfekt. Vi satte oss godt til rette i kinosalen og maskinist (og senere plateselskapdirektør) Gunnar Hordvik satte i gang filmen.

Etterpå samlet vi oss rundt et bord utenfor maskinrommet og jeg spurte studentene om hva de særlig la merke til ved denne filmen. «Det er jo ingen som er glad, ingen som smiler i hele filmen!» utbrøt en. Breiens måte å utfordre det tradisjonelle bildet av nasjonaldagen, var noe av det første studentene la merke til.

Ill.: Anja Breien regisserer «Arven» (1979) (Bilde: Nasjonalbiblioteket.)

Dette var et godt utgangspunkt for å snakke om valgmulighetene en filmregissør har til sin rådighet, gjennom foto og klipp: bildeutsnitt, bruk av forskjellig brennvidde, hvilke bilder som settes sammen, og, ikke minst, hvordan de settes sammen – en første introduksjon til montasjeprinsippet. Så kunne vi gå videre med å diskutere handlingen – for disse bildene fra virkelighetens 17. mai utgjør faktisk en fortelling, med en helt klar dramaturgi.

Vi fant ut at filmens dramaturgi reflekterte en døgnrytme, innrammet av lastebiler med feststemt russ på vei for å vekke lektorene på morgenen 17. mai og småfulle, vaklende russ på vei hjem 18. mai. Deretter er filmen tematisk og tidslig strukturert: Først ser vi noen av de obligatoriske kransenedleggingene i hovedstaden med militær deltakelse og høytidelige taler, før Oslos politikorps har avmarsj på Youngstorget til dagens innsats. Så følger barnetoget i Oslo, Kong Olav med nygifte Harald og Sonja på slottsbalkongen og et særdeles gledesløst russetog. Flere kransnedlegginger følger, en prest i Oslo Domkirke hever armene til velsignelsen, hvorpå kanonsalutten dundrer fra Akershus.

Videre beveger vi oss fra Oslo og ut i provinsen med et utvalg søttendemaitaler, der ulike former for kraftpatriotisme serveres: «Vi må ikke glemme at det er bare offerviljens vei som duger, når friheten står på spill», «Offer er det store, løyndomsdjupe livsens krav», «Det er så mye en kan glede seg over når en bor i et godt land, i noen land dør jo folk fordi de ikke har mat», «En av de største mangelvarene i det vi kaller U-land i dag, det er, i beste forstand, nasjonalisme – nasjonalfølelse!», «For kristendom, familietradisjon, respekten for lov og rett», «Flagget, ja. Norge har det fineste flagget i verden!», «Norge i våre hjerter – lev, o Fedreland, der!»

Etter disse svulstighetene klippes det til det avsluttende bilde, der en gruppe russ  kommer sjanglende i grålysningen, akkompagnert av fuglesang.

Dernest var det på tide å snakke om tematikken eller budskapet til Anja Breien. Filmen er uten det kommentatorsporet som ofte følger den klassiske dokumentaren. Likevel var vi enige om at den var ytterst veltalende og at tematikken blir anslått i filmens tittel: «En film om ritualer». Dette var en film som pekte på og rettet et kritisk blikk mot tradisjonene som karakteriserte (og karakteriserer) den norske nasjonaldagen.

Så da måtte vi spørre oss hvordan Breien fikk til dette. Studentene hadde allerede merket seg hvordan Breien hadde klart å framstille en 17. maifeiring helt uten smilende ansikter. Dette skyldes bevisste valg fra regissør, fotograf og klipper (i dette tilfellet Breien selv). I presentasjonen av barnetoget, selve inkarnasjonen av feiringen, klippes det fra et oversiktsbilde med telelinse nedover Karl Johan til nærbilder på drillpiker og musikere som med gravalvorlige ansikter forsøker å holde takten til marsjmusikken. Når hun i tillegg fjerner marsjmusikken fra lydsporet blir effekten nesten uhyggelig, de marsjerende barna og voksne framstår som zombier.

I tillegg til å være en god innføring i bruk av det arsenal av audiovisuelle virkemidler en regissør har tilgang på, er 17. mai – en film om ritualer også et utmerket eksempel på hva en dokumentar kan være. Den britiske dokumentarfilmens «far», John Grierson, definerte i sin tid dokumentarfilm som «kreativ behandling av virkeligheten» og Anja Breiens film dekker denne definisjonen. Hun har brukt opptak fra 17. maifeiringen som råmateriale og deretter formet dette til en fortelling om at 17. mai også kan oppfattes som et nasjonalistisk rituale, gjennom å legge vekt på alt det vi vanligvis ikke forbinder med nasjonaldagen.

Ved hjelp av nærbilder og klipp, formidler også filmen satire. Idet en høyt rangert militær ved kransnedleggelse starter med å si: «Fedrelandskjærlighet, forsvarsvilje og offervilje er for mange et ukjent begrep», klippes det til en liten gutt som stikker flagget sitt i øret.

Dokumentarfilmen 17. mai – en film om ritualer er ikke «sann» eller «objektiv», men en påstand som ved skarp bruk av filmskaperens verktøykasse gir tilskueren noe å tenke på. Avslutningsvis spurte jeg studentene om de trodde det var noen muligheter for at NRK noen gang kom til å vise filmen på 17. mai. Det var det ingen som trodde.

Femti år etter Breien laget filmen, hadde jeg igjen gleden av å vise den for en gruppe studenter, i Auditorium 3 på NTNUs Dragvoll-campus. I årene som var gått siden visningen på Rosendal kino hadde jeg fortsatt å undervise i film, som stipendiat, førsteamanuensis og fra 1989 som professor ved det som nå heter Institutt for kunst- og medievitenskap. Etter at jeg gikk over i emeritusstatus i 2017 har jeg fortsatt å undervise når det har vært bruk for det og i høstsemesteret 2019 ble jeg bedt om å holde forelesning for 70 studenter om norsk dokumentar.

Og hva var vel mer naturlig enn å bruke denne filmen? Studentene ble like engasjert som studentene hadde vært det i 1974, og svaret på spørsmålet om de nå trodde NRK ville vise filmen 17. mai var det samme.

17. mai – en film om ritualer er en underkjent norsk dokumentarklassiker. Den er ikke «tidløs», for alle gode dokumentarer er avtrykk av sin tid, men gir oss et referansebilde av den norske nasjonaldagen som også fungerer som et skoleeksempel på dokumentarfilmdramaturgi.

*

Filmen er tilgjengelig i en DVD-utgivelse fra Norsk filminstitutt: Ansikter – 11 kortfilmer.