Cord Jeffersons Oscar-vinner American Fiction er tidvis treffende satire i en visuelt flat innpakning.

Åpningen av American Fiction (2023) er en slags sitcom-variant av Todd Fields Tár – mer spesifikt forelesningsscenen på kunstskolen Juilliard der Lydia Tár (Cate Blanchett) skjeller ut en student som ikke vil spille Bach eller andre østerrikske overgriperes musikk, for så å konfronteres med internettets gapestokk etter en mobilfilm fra auditoriet deles og hates. Den frustrerte forfatteren og professoren Thelonius ‘Monk’ Ellison (Jeffrey Wright) skriver n-ordet på tavlen i klasserommet der han underviser, og møter motstand fra en (hvit) student. At tavleteksten viser til en boktittel, hjelper ikke hovedpersonen nevneverdig. Etter et møte med skolens ledelse, blir han anbefalt å ta en ferie.

Monk er oppkalt etter jazzikonet Thelonious Monk. I et møte med redaktøren Arthur (John Ortiz) får han avslag på sitt siste bokmanus – en tolkning av Aiskhylos’ Perserne – og får høre at det ikke handler tilstrekkelig om «den afrikansk-amerikanske erfaringen», som er det forlaget etterspør. Hva den afrikansk-amerikanske erfaringen egentlig innebærer er også filmens anliggende – eller å motbevise klisjeen om kun én gyldig erfaring.

Der Tár vekker ubehag og ambivalens, orkestrert med tragediens emosjonelle kurver, slentrer American Fiction bedagelig i den lette dramakomediens tone- og stemningsleie, med påtatte innslag av relasjonelt familiedrama og et overlesset, forutsigbart handlingsplan. Visuelt er filmen flat og livløst digital; interiørene er blasse bakgrunner i beige, egnet for små skjermer. Humoren er nokså tam og platt, og rollefigurene er lite annet enn stereotyper. Foruten Monk og Arthur blir vi kjent med blant andre den single legesøsteren Lisa (Tracee Ellis Ross) og ‘helsprø’ broren Clifford (Sterling K. Brown).

Når jeg likevel, tidvis og dels mot min vilje, lar meg underholde av American Fiction, er det fordi skildringen av forlagsbransjen og markedskreftene i litteraturen er ganske treffende – om enn svært forenklede. Monks oppgitthet over den rådende identitetspolitikken har gitt ham kronisk lute skuldre. Stjerneskuddet Sintara Golden (Issa Rae) har gjort suksess med «traumeporno» basert på intervjuer med «stemmeløse» afroamerikanere (ifølge Monk et lite autentisk arbeid, ettersom hun selv tilhører den utdannede middelklassen), og blir en kilde til agg og motstand. Selv er han ikke interessert i å skrive om rase. Som en mannlig 2020-talls Virginia Woolf krever han androgynitet i skriften, og som Philip Roths antihelt Coleman Silk i The Human Stain (2000) har han et litteratursyn som ikke er opptatt av klasse og etnisitet, men snarere motivert av transcendens.

Når søsteren plutselig dør og moren viser tegn på Alzheimers sykdom (to hendelser som får en i overkant overfladisk behandling) trenger Monk penger, og innleder et nytt prosjekt under psevdonymet Stagg R. Leigh, en dømt fange på rømmen, med tittelen My Pafology. I et telefonmøte med agentene som ivrer etter å markedsføre boken som «sommerens bestselger» endrer Monk tittelen til Fuck, noe som møtes med jubel og økte salgstall.

Parallelt blir han invitert til å sitte i en litterær jury med blant andre nemesisen Sintara. Under møtene og utvelgelsen får han sine fordommer bekreftet: Den hvite middelklassen sulter etter den nye innvandrerromanen, eventuelt den nye arbeiderklasseromanen – «the real thing» – skrevet med saftig slang. I tillegg til Sintara lunsjer han med den velmenende hvite middelklassekvinnen som bruker ord som «bipoc» og har humanistiske innsikter om hva som bør løftes frem. Litt treffende er det, jo!

Den som går av med seieren er selvfølgelig Monks egen konstruksjon Stagg R. Leigh, med den mest autentiske historien av dem alle. Underveis har også Monk en romanse med naboen/advokaten Coraline (Erika Alexander). Når han finner Fuck på kjøkkenbenken i hjemmet hennes blir han sur, fordi den er dårlig skrevet og hun burde vite bedre. Dette sidesporet blir mest en digresjon, som for å understreke at Monk er på tynn is, men det var vi vel ikke i tvil om.

Selv kunne jeg ønske at American Fiction boret dypere, og med større forpliktelse, i den liberale elitens dobbeltmoral og sult etter det ekte. Filmen er en adaptasjon av Percival Everetts roman Erasure fra 2001, og tilstanden i bransjen har ikke akkurat blitt bedre siden da.

Roths konfronterende boring i det lille samfunnet rundt Athena College i The Human Stain er nettopp en slik forpliktelse – lagt til 1998, året da Bill Clinton ble stilt for riksrett. Lewinsky-skandalen danner bakteppe for protagonisten Coleman Silks personlige drama. Professoren i klassiske fag anklages for å være rasist etter å ha brukt feil ord i klasserommet.

Sikkerhetsnettet revner sakte, men sikkert, med Roths karakteristiske prosa og evnen til å sette den individuelle fortellingen inn i en historisk sammenheng, uten at det kun er en speiling, men en serie krysninger, splittelser og fordoblinger. Og alltid imot et forenklende helhetsbilde, eller en sannhet man kan hvile i med god samvittighet. Den gode samvittigheten settes på spill, eller den moralske skinnhelligheten stilles til skue, da den forsmådde franskprofessoren Roux sender en epost i affekt til resten av kollegene for å avsløre Silks bedrageri:

«Because we don’t know, do we? Everyone knows … How what happens the way it does? What underlies the anarchy of the train of events, the uncertainties, the mishaps, the disunity, the shocking irregularities that define human affairs? Nobody knows, professor Roux. ‘Everyone knows’ is the invocation of cliché and the beginning of the banalization of experience, and it’s the solemnity and the sense of authority that people have in voicing the cliché that’s so insufferable. What we know is that, in an unclichéd way, nobody knows anything. You can’t know anything. The things you know you don’t know. Intention? Motive? Consequence? Meaning? All that we don’t know is astonishing. Even more astonishing is what passes for knowing.»

Alt vi ikke vet er forbausende… Silk på sin side har brukt livet på å spille en hvit mann; han har gjort mimesis til sin kunst. Hvorfor skulle han nektes den gleden?

Oscar-nominerte Jeffrey Wright lykkes godt i å innta rollen som underdog-forfatter – selv om, eller kanskje fordi, han hovedsakelig baler med familiens prosaiske problemer. Den direkte transporten fra sykehuset og morens demens til skrivebordet der Stagg R. Leigh skapes, blir litt for enkel og oppskriftsmessig. Sjargongen mellom litteratene er ellers banaliserende, men den sterile møteromspraten mellom jurymedlemmene er troverdig nok.

American Fiction har det til felles med The Human Stain at den gir et annet (mindre traumebasert) bilde av en amerikansk erfaring. Men Jeffersons film stiller få eksistensielle spørsmål, og oppholder seg heller på overflaten av gnisningene.

Dermed forsvinner de i utgangspunktet nokså gode, humoristiske poengene i flåseri. Satire for satirens skyld.

*

American Fiction settes ikke opp på norske kinoer, men er nå lansert som strømmefilm hos tjenesten Amazon Prime Video.