TIFF’10: Hvis månen ikke er en gul ost. Hvis de tøffeste jentene ikke er de peneste. Hvis kommunistene får større oppslutning i valget enn sosialistene. Hvis det er kulere å være kosmonaut enn astronaut. Hvor er vi da? I dette tilfellet, Italia på begynnelsen av 1960-tallet.

Luciana er 15 år gammel og travelt opptatt med å bli voksen. Hun drømmer om den peneste gutten i gjengen, men han vil selvfølgelig ha den peneste jenta. Luciana nøyer seg inntil videre med den snillere, tjukkere kameraten, men har hun gitt opp? Det er ikke Lucianas stil å gi opp. Hun drømmer også om å reise til en ungdomskonferanse i Moskva, og ei stund ser det ut til at dette målet kan nås. Men i tillegg vil hun leve friere og mer idealistisk enn de voksne gjør rundt henne. Er dette mulig? Er det ikke bare en naiv drøm hver eneste generasjon har hatt, både før og etter henne?

Susanna Nicchiarellis Cosmonaut vant to priser under fjorårets filmfestival i Venezia. Den har et godt og kontemporært lydspor, en stramt fortalt historie, og ikke minst et gjenkjennelig og samtidig eksentrisk persongalleri. Vi møter blant annet en mor som er snill, men svak, en ond stefar, en god kvinnelig mentor, en sleip rivalinne, og ikke minst en rar og nerdete bror, besatt av romfart og forhekset av tv-bildene med Laika og Gagarin, innimellom skadet i forsøket på å lage sin egen rakett, og hellig overbevist om at det kommer til å bli en kosmonaut og ikke en astronaut, altså en sovjetisk og ikke en amerikansk romfarer, som vinner kappløpet og får ta de første skrittene på månen.

Historien er enkel i denne italienske ungdomsfilmen, men det gjør ingenting. Den har nemlig den kanskje aller viktigste egenskapen ved en ungdomsfilm: En vill og frustrert energi, paret med livsglede og mot av den inspirerende sorten. Og det går bra til slutt.

Her er filmens trailer: