TIFF 2018: Du kan ikke unngå å kjenne det på kroppen. Den sanselige, emosjonelle opplevelsen av å se Aziz – talsmann for RBSS, motstandsgruppa vi blir bedre kjent med i Matthew Heinemans City of Ghosts – riste ukontrollert idet han forsøker å bla gjennom bilder av sine kjente og kjære.
Traumatisert av å leve under terror, og hjemsøkt av Raqqas spøkelser, slår virkeligheten stadig til som knyttneveslag. Men de urovekkende rykningene blir også beundringsverdige; som et utslag av en utrettelig kamp for å bære vitne om terrorens vesen, symboliserer de en slående styrke og motstandskraft.
City of Ghosts tar oss altså med til Raqqa, den syriske byen som i kjølvannet av den arabiske våren ble erobret og fungerte som de facto hovedstad for «Den islamske stat» (IS) fra 2014 til 2017. Først i fjor høst ble IS omsider presset ut – av syriske og kurdiske demokratiske styrker og en USA-ledet koalisjon – med den forferdelige konsekvens at byen samtidig ble bombardert og etterlatt i ruiner.
Filmen tar imidlertid for seg en annerledes krig mot terror: Mediekrigen som en motstandsgruppe bestående av borgerjournalister, «Raqqa is Being Slaughtered Silently» (RBSS), førte mot det såkalte «kalifatet» for å få sannheten om å leve under terrorregimet ut i det internasjonale nyhetsbildet.
Bestående av alt fra collegestudenter og en gammel mattelærer til amatørfotografer og kunstnere, oppstod RBSS spontant med mål om å dokumentere og distribuere det som foregikk i byen under IS sitt «styre», i mangelen på krigsreportere og internasjonal mediedekning, og som en motreaksjon på terrororganisasjonens informasjonsblokade og egenproduserte propaganda. Gjennom tekst, bilder og video spredd på nettet og sosiale medier, står de ansvarlige for å ha gitt resten av verden tilgang til og innblikk i virkeligheten og livet til folket i Raqqa.
City of Ghosts viser oss dette arbeidet, denne kampen – og konsekvensene. Regissør Matthew Heineman følger aktivistenes hverdag via «safehouses» i Tyrkia og Tyskland, der de ser og sprer hva som hender i Raqqa. Han lar Aziz, Hamoud, Mohamad og de andre fortelle om sine opplevelser fra «fronten», og tar i bruk deres eget materiale og dokumentasjon. City of Ghosts er slik sett RBSS’ film, en slags megafon for deres vitnesbyrd, og som tilskuere opplever vi førstepersonfortellinger og grasrotjournalistikk fra mennesker som risikerer livene sine nettopp for å formidle byens situasjon til verdenssamfunnet.
Grepet gir filmen emosjonell kraft, og gjør at vi bedre kan forstå tragediens omfang. Mennesker erstatter de abstrakte tallene og ansiktsløse bildene som til vanlig preger vår medierte opplevelse av ofrene for terrorisme. Personifisering av slik problematikk kan ofte komme i fare for å underrepresentere omfang og skala til fordel for nærhet og engasjement med enkeltskjebner, men City of Ghosts oppnår begge deler. Hovedpersonene skaper empati og etisk engasjement, men det er tydelig at de bare er et utsnitt av noe større enn dem selv: Terrorens menneskelige konsekvenser.
City of Ghosts skyr ikke unna brutalitet i sine skildringer av terrorveldet, og enkelte scener er vanskelige å se på. Spekulativt er det imidlertid aldri, bare nødvendig – både som motsats til IS sin egen Hollywood-glorifiserte og kvalmende voldspropaganda (som vi heller ikke skånes for), og for å sørge for at vi tar terrorismens umenneskelighet innover oss.
Samtidig vektlegger Heinemans film den ukuelige motstandskraften, til forskjell fra en del andre framstillinger av tragiske hendelser og situasjoner; den viser menneskelig resiliens under terrorens skygge: aktivistenes traumatiserte ansikter er fremdeles sterke og bestemte.
City of Ghosts er en rystende film som kaster lys over det å leve under og kjempe mot terror, og helt nødvendig – selv om den er ubehagelig.