TIFF 2018: I disse dager mottar regissør Martin McDonagh panegyriske kritikker for Three Billboards Outside Ebbing, Missouri – en film undertegnede synes mislykkes i sitt forvirrede forsøk på å si noe vettugt om koblingen mellom sorg, sinne og – i siste instans – hevntørst.
Flere av de samme tematiske og sjangermessige linjene er til stede i Fatih Akins nye film Ut av intet, som setter seg fore å utforske en sorgprosess i skyggen av et fortvilende byråkratisk forløp.
Ut av intet er delt opp i tre kapitler, og følger Katja (Diane Kruger) som mister mann og sønn i et bombeattentat utenfor bedriften de drev sammen i Hamburgs tyrkiske nabolag. At bomben går av akkurat her er ingen tilfeldighet: Selv om myndighetene umiddelbart mistenkeliggjør Nuri, hennes avdøde mann, ved å rette oppmerksomheten mot hans bakgrunn og religion, viser det seg snart at angrepet ble utført av tyske nynazister.
I forsøket på å oppnå rettferdighet – innenfor eller utenfor rettssalens vegger – må Katja trosse systemets seiglivede fordommer, håpløst ufølsomme familiemedlemmer og sin egen massive sorg.
Diane Kruger leverer en rå og overbevisende tolkning av Katjas fortvilelse og raseri, og er filmens sterkeste kort. For idet filmen går inn i sin andre akt, og antar form av et rettsdrama, begynner ting å skurre: Den slu forsvarsadvokaten framstår som en sadistisk bond-skurk, en rolletolkning som satt opp mot Krugers mer fininnstilte prestasjon blir malplassert, og siden det har blitt etablert at de siktede er nynazister, er det lite spenning knyttet til detaljene rundt motiv eller bevismateriale.
Etter hvert blir det imidlertid tydelig at Akins hovedmål med denne farselignende akten er å understreke urettferdigheten i myndighetens framferd – noe som rydder plass for filmens tredje kapittel, der Katja bestemmer seg for å søke hevn på egen hånd.
En tekstplakat mot filmens slutt nevner den tyske nynazistiske organisasjonen NSU, som begikk en rekke terrorangrep mot tyrkiske immigranter like etter årtusenskiftet. Henvisningen til nylige historiske hendelser gir inntrykk av at filmen vil peke på en samfunnstendens (som nok ikke er blitt bedre siden den tid), men iblant synes filmens indignasjon over disse hendelsene å ta overhånd.
Understrekingen av Katjas eskalerende ulykke får tidvis noe fråtseraktig over seg, og når hennes nyfunne nihilisme får sin utløsning i tredje akt, føles ikke dette troverdig. Det hjelper ikke at filmens forsøk på å gi Katjas historie kjøtt på beina – forholdene hun møtte Nuri under, familiens misnøye, politiets mistenkeliggjøring – på dette tidspunktet blir hengende i løse lufta.
Kanskje er Akins prosjekt ikke å vise fram en avrundet og forståelig person, men et menneske drevet til vanvidd av sorg. Hadde filmens tre akter føltes mer som en koherent og plausibel utforskning av Katjas emosjonelle prosess, og mindre som en innfallspreget utesking av menneskelig ulykke, ville nok Ut av intet endt i noe annet enn et tomrom.