Kosmorama 2017: Dardenne-brødrenes nyeste sosialrealistiske film, Kvinne, ukjent («La fille inconnue»), lever ikke helt opp til storverkene deres, men føyer seg fint inn i rekken av samfunnsanalyser, preget av minimalistisk stilsikkerhet og etisk engasjement.
Som vanlig er sosial og politisk tematikk det vesentlige i den dardenneske fiksjonsverden. Arbeidsledighet, økonomiske forskjeller, immigrasjon, sosiale ordninger og prostitusjon er alle mer eller mindre perifere anliggender i en film som holder sitt hovedfokus på moral.
Ansvarlighet, anstendighet og medmenneskelighet hos den enkelte, i en meningsløst urettferdig og brutal virkelighet, diskuteres; Kvinne, ukjent er en slags eksaminering av skyld og dens konsekvenser.
Fortellinga formidles gjennom perspektivet til den unge doktoren Jenny Davin (Adèle Haenel). Hun jobber som vikar ved en medisinsk klinikk, i en provins i nærheten av Liège, som stort sett behandler ubemidlede enslige, eldre og familier, men er nå på randen av en ny, mer lukrativ karrieremulighet. Vi er vitne til forskjellige visitter og møter med pasientene, hvorav ett som uteblir får fatale konsekvenser: En time etter stengetid summer klinikkens ringeklokke, hvorpå Jenny beordrer sin assistent Julien (Olivier Bonnaud) om å la være å åpne – med all rett. Senere viser det seg at det ligger egosentriske motiver bak avgjørelsen.
Dagen derpå oppsøkes Jenny av to politiinspektører som etterforsker dødsfallet til en ung kvinne, av afrikansk avstamning, og viser et fotografi som vil snu opp ned på livet hennes. Bildet viser ansiktet til kvinnen som ble avvist av klinikken; nå er hun funnet død på en betongblokk ved elva rett over gata. Jenta uten navn hjemsøker Jenny, og erkjennelsen av medskyldighet, tanken om at hun kunne redda et liv, leder til en søken etter vedkommendes bakgrunn, for å gi henne verdighet og et hvilested etter døden.
Jenny bestemmer seg derfor for å operere som amatørdetektiv i et ukonvensjonelt mordmysterium, en slags nedtona, utvasket noir, der det betydningsfulle ikke er hvem som «har gjort det», men hvem som er offeret; identiteten til den ukjente, i en jakt etter skyldforlatelse og sjelero for både levende og død.
Hovedpersonen skyver sine egne ambisjoner til side, og benytter all ledig tid på å romstere rundt og innhente informasjon – hvilket leder henne ut i gråsoner og medfører konsentrasjonssvikt på arbeidsplassen.
Dardenne er imidlertid like interesserte i Jennys hverdag som selve intrigen, og det er i møtene mellom legen og pasientene – med en kreftsjuk gutt som har skrevet en sang, eller en kaffetørst mann med diabetes og hovne føtter – vi opplever en varme og øyekontakt som ellers motarbeides av den mollstemte grunntonen.
Jenny er personifisert menneskelighet, elektrisk tolket av Adèle Haenel; rollefigurens tilsynelatende kliniske distanse og stoiske profesjonalitet kontrasteres mot omsorgsbehov og sterke etiske prinsipper. Den dedikerte, modige doktoren, denne arbeidsnarkomane korsfareren, spiller dessuten fint opp mot mer animerte Dardenne-skikkelser, som de gamle traverne Jérémie Renier og Olivier Gourmet (i mindre roller denne gangen).
Kvinne, ukjent mottok lunken kritikk i Cannes, under overskrifter som «forutsigbart» eller «uforløst». Et blindspor, da selve ”poenget” er menneskene, moralkodene og de etiske relasjonene, den usentimentale humanismen. Når det er sagt, er filmen ikke uten skjønnhetsfeil; en og annen scene føles veldig «skrevet», en sidehistorie mangler retning, fortellergrepene blir av og til i enkleste laget. Faktisk snubler de ellers så stødige auteur-brødrene et par steder, ved å framstå insisterende og didaktiske, der de til vanlig er edruelige, uanstrengte.
Før filmen toner ut, ser vi Jenny ta imot en ny pasient ved klinikken, ei gammel dame hun geleider ned de små trappetrinnene til undersøkelsesrommet. Moralleksjonen er som sådan komplett, og doktorens diagnose er stilt.