Analysen inneholder enkelte spoilere.
*
Når så du sist en film hvor oppvask, skitne matbokser og sure termoser var en viktig ingrediens, som samtidig gav deg en stor kunstnerisk opplevelse og ny livsinnsikt? Hvis du svarer nettopp, har du sannsynligvis sett Elskling.
Elskling handler om Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune) i ulike faser av en sterk kjærlighetsrelasjon. I filmens åpningsbilde møter vi Maria foran et speil hvor hun betrakter seg selv når hun tørker håret, og en kvinnelig stemme på lydsporet spør: «Kan du fortelle hvordan dere møttes?»
Og så føres vi tilbake i tid, som med en fønvind; visuelt med flagrende bilder av sommerkjoler, sol og hvitvin i glassene, og med Gurens stemme på lydsiden som forteller at det var sommer da hun så ham på en fest og tenkte: «Der er du!».
*
Variert hjertefrekvens
Etter en søkende og rastløs fase hvor Maria forsøker å finne ut hvordan hun «skal få ham», blir de to et par. Denne nye fasen framstilles som en jublende og sensuell dans til tonene av Petra Marklunds «Händarna mot himlen». I likhet med låten har denne montasjen – en serie raske scener med sex, lek og latter – en livsbejaende rytme, som nesten skaper følelsen av at romantikken kan sprenge taket, akkurat slik Marklund synger om. Men bakenfor synger også andre tekstlinjer:
Tror du att du och jag kommer att minnas den kvällen?
Tror du att du och jag kommer att drömma oss tillbaka?
Tror du att vi kommer leva lyckliga I alla våra dar´?
Filmens publikum og denne spaltens lesere vil mer enn ane at lykken ikke kommer til å vare. I løpet av de første seks minuttene (!) flyr vi fra første blikk fram til det lykkelige øyeblikket der Maria forteller Sigmund at hun er gravid. I neste scene, hele sju år senere, møter vi Maria i et hverdagsliv hvor hun skal turnere fire barn (to fra tidligere forhold), avviste bankkort i kassa på nærbutikken, og en mann som er mye på reise.
Når en krangel etter mannens hjemkomst eskalerer, havner forholdet deres i en kritisk fase. Bildene fra den lykkelige montasjen repeteres snart i hodet til Maria, men nå med lyden av Sigmund som sier: «Du må forberede deg på at jeg vil ut av forholdet».
Fortellerstemmen vi hører i starten er en terapeut (Heidi Gjermundsen Broch) som oppfordrer Maria til å se tilbake på hva det var som egentlig skjedde når de havnet i den hissige og livsforandrende krangelen. «Prøv å fortelle det på nytt» er terapeutens inngang til forståelse av situasjonen.
Å se ting på nytt, fra en annen vinkel, eller i lys av nye hendelser og tanker, er både en tematisk kjerne og en bærende estetikk i Elskling. Krisen gjør at Maria må se livet, samlivet og seg selv på nytt. Derfor utgjør repetisjoner av scener og gjentagende replikker et gjennomgående grep i filmen. Slik får vi repetert scenen fra filmens begynnelse hvor Maria, til tross for at hun er glad for å få Sigmund hjem fra en lang reise, begraver gleden hun har over å se ham og i stedet øser ut innestengt sinne. Og slik får vi fornyet innsyn og innsikt i betydningen av de de små valgene Maria gjør: hvor lenge hun holder klemmen og hva hun velger å si, eller ikke si.
Filmen insisterer på at hverdagen vår er full av små avgjørende øyeblikk, hvor de små impulsive og ubetenksomme valgene du tar kan lede til varme kyss, eller til opprivende krangel.
Som antydet i starten på denne teksten er det nesten forunderlig at en film som på papiret ser så triviell og hverdagslig ut kan bli så sterk. Samtidig er noe av filmens opplagte appell at så mange kan kjenne seg igjen, enten i egen usikkerhet og utilstrekkelighet, eller i familiemedlemmers irriterende uvaner. Som når Marias pensjonerte mor (en sedvanlig god Elisabeth Sand) kun snakker om seg selv og klager over hvor travelt hun har det (for eksempel hvor krevende det er å bestille konsertbilletter!) når datteren kommer på besøk midt i en livskrise.
En av kvalitetene ved filmen er at den, selv med kjærlighetsrelasjonen i sentrum, makter å gi nok plass til andre viktige relasjoner i hovedpersonenes liv, enten det vennskap, jobb eller foreldre-barn.
Noe som virkelig løfter filmen for meg, er det jeg vil beskrive som dens puls og rytme. Jeg har forsøkt å fange noe av dette i beskrivelsene av de to innledende montasjene; hvor den første har den rastløse og søkende rytmen av en forelskelse, mens den andre foreviger den romantiske innledningen på et forhold i en mosaikk av vakre øyeblikk.
Andre sekvenser har en helt annen frekvens. En lang og hektisk en viser hvordan småbarnsmoren har for liten tid og overskudd til å kunne fokusere på fire barn samtidig. Noen av scenene får lov å vare, av og til lenge, for at tilskueren skal kunne føle på hvor sent tiden går når man venter på en viktig beskjed. Og på hvor vondt det gjør når det kommer en melding, eller en replikk, som borrer inn i sjelen.
*
Nærheten til stoffet
Man skal være forsiktig med å hevde at fiksjonsfilmer er basert på regissørens eller manusforfatterens eget liv, men at det finnes spor av eget levd liv i Lilja Ingolfsdottirs spillefilmdebut er det liten tvil om. Hun har selv stått i den krevende trippelrollen det er å være selvstendig kunstner, småbarnsmor og kone/kjæreste med en annen kunstner, noe hun selv har fortalt om i flere intervjuer.
En erfaring hun og Maria i alle fall har til felles er gjentatte avslag på søknadene om støtte til kunstprosjektene sine. «Jeg får det ikke til…De vil jo ikke ha meg. De vil ikke ha det jeg har å tilby», utbryter Maria etter nok et avslag. Ingolfsdottir har selv satt ord på hvordan ørkesløse og selvmotsigende søknadsprosesser kan gjøre det vanskelig for personlige og egenartede prosjekter å nå forbi manusutvikling i det offentlige støttesystemet. Og hva slike prosesser kan gjøre med filmskaperes mot.
Når Norsk filminstitutt flere ganger avslo produksjonsstøtte til den meriterte kortfilmskaperens første langfilm, valgte hun å utforske noe av materialet nettopp i kortformatet. I Det vi frykter (2020) spiller Nicolai Cleve Broch mannen i parforholdet, mens Guren også her spiller kvinnen. Flere av scenene er nesten helt identiske i de to filmene, de er filmet av samme fotograf og utspiller seg i samme rekkefølge, i lignende leiligheter, og det faller likelydende replikker i de to avgjørende kranglene. Til og med en kvekkende lekeand, som Maria uforvarende setter seg på, er med i begge versjonene.
Forskjellen på de to kan være et spennende studieobjekt både for filmskapere og -studenter, for å reflektere rundt verdien av gjøre en pilot og teste ut materiale. Selv om mye er likt, er det ingen tvil om at den nyeste versjonen er en forbedring – ikke minst hva angår det visuelle. Elskling har fått sterkere og vakrere uttrykk.
Det er heller ingen tvil om at dette materialet både fortjener og tjener på langfilmformatet. Utfordringene i forholdet og konfliktene mellom kjærestene kan bare forstås ved hjelp av tid og dybde. Samtidig er det utrolig at Ingolfsdottir har hatt stamina til å omskrive manus i så mange omganger, i tillegg til å stå løpet ut med regi, klipp og produksjonsdesign (!) på sin debutfilm. Alt sammen på et lite budsjett. Det nære samarbeidet med en av Norges fremste fotografer, Øystein Mamen, som også er Ingolfsdottirs partner, og det langvarige utviklingsarbeidet med hovedrolleinnehaver Helga Guren, må ha vært av stor betydning.
Tiden som har gått har trolig også muliggjort dybden Guren har funnet for å gi liv til hovedpersonen Maria. Rolletolkningen hennes er allerede prisbelønt (Karlovy Vary, Reykjavik) og man trenger ikke synske evner for å spå at det vil komme flere nominasjoner. Maria er forførende, forelsket, forvirret, fortvilt, og veldig, veldig sint i denne filmen. Og Guren får oss til både å tro på og føle med henne i alle faser. Ikke minst overbeviser hun i Marias mest nedbrutte øyeblikk.
Elskling er først og fremst Marias historie, men hun framstilles som en kompleks og krevende kvinne, også i situasjonene der tilskueren vil ønske å gi henne rett. Samspillet med Oddgeir Thue er strålende; han er akkurat så tiltrekkende og sjarmerende at man skjønner at Maria vil ha ham, og akkurat så irriterende unnvikende at man ikke alltid skjønner at hun vil beholde ham.
Filmen får oss til å forstå begge sidene i konflikten på en måte jeg faktisk ikke kan huske å ha sett tidligere. Det er en bragd både i manus-, regi- og skuespillarbeid å få to rollefigurer i en fiksjonsfilm til å bli så menneskelige, så sympatiske, og så nakne i sin utilstrekkelighet.
*
Sinna dame
En av de mest utfordrende sidene ved Maria er at hun blir sint. Det er både befriende og krevende å se en kvinne være så sinna som Maria blir i denne filmen. Krevende også fordi det er gjenkjennelig. Befriende fordi det er sjelden kost å la kvinner spiller ut denne typen følelser på film. Som Margrethe Bruun Vaage skriver i sin nye bok The Female Avenger, Women’s Anger and Rape-Revenge Film and Television er kvinners sinne er en «outlaw emotion».
Med det mener hun at kvinnelig sinne fremdeles er betraktet som uforenlig med konvensjoner og dominerende verdier. Som Sigmund sier i filmen: «Du må få hjelp til det sinnet ditt», og at han opplever at han blir syk av at hun er sint. På hans forslag om sinnemestringskurs svarer Maria: «Du er jo og sint. Se på deg nå. Du er jo dritsint».
Som Bruun Vaage demonstrerer har flere feministiske tenkere løftet fram at sinne kan ha positive egenskaper, for eksempel bidra til at man står opp for egen integritet og selvrespekt, eller fungere som motivator til å handle mot urettferdighet.
Når Maria står opp for sine rettigheter i filmen er det imidlertid ikke for store viktige saker som kamp mot vold og overgrep, men hverdagslige ting som fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet, eller lik tid til egen jobb og seg selv. Til forskjell fra rape-revenge-filmene Bruun Vaage skriver om (eller andre actionfilmer hvor sinne er en narrativ motor) er det hverken bad-guys eller spektakulære klimaks i Elskling.
Vel og merke har filmen et usedvanlig sterkt og vakkert klimaks, som egentlig bare består av en kvinne som snakker til seg selv i et speil. Det vil si, både Maria, Susanne Sundfør og John Grant får komme til orde her.
Oppbyggingen fram mot scenen er selvsagt viktig for den sterke effekten den får. Den utspiller seg etter at krisen har vart en stund, paret har forsøkt terapi og Maria har flyttet til en venninnes leilighet mens Sigmund skal få tid til å tenke over om han vil bli i forholdet. Maria har vært alene i en forløsende sesjon hos terapeuten, og mens hun venter på t-banen hjem overhører hun en hjemløs kvinne snakke hatefullt til seg selv. Idet Maria trer ut av et mørkt og kaldt Oslo for å ta heisen opp til sin ensomme og midlertidige bolig ser hun seg selv i speilet.
Mens hun holder sitt eget blikk fast i speilet overtar John Grants messende basstemme i låten «Mountaineers» hele lydbildet. Når Maria kommer inn i leiligheten møter hun igjen seg selv i speilet. Først går hun litt ustødig og raskt forbi, men vender tilbake og fikserer blikket på seg selv. Og som om musikken og stemmen til Susanne Sundfør (fra plata «Music for People in Trouble» [sic!]) hjelper henne, snakker hun seg selv og sin egen verdi opp foran speilbildet sitt.
Filmens forløsning består av at Maria klarer å snu forakt for seg selv til en tro på at hun fortjener kjærlighet. Hadde ikke denne scenen vært «pitch perfect» kunne den blitt et antiklimaks, men foto, skuespill og musikk går her opp i en høyere enhet.
Filmen som speil
Elskling får også en estetisk forløsning gjennom Marias konfrontasjon med sitt eget speilbilde. Sammen med repetisjoner er nemlig bruken av speil som motiv et av de mest tilbakevendende virkemidlene i filmen. I mange av scenene framstår det tilforlatelig og naturlig, som når paret samtaler foran speil mens de tar tannpussen for kvelden.
Her får jeg assosiasjoner til et annet skandinavisk samlivsdrama hvor tannpuss har en viktig plass – det er ikke utenkelig at Ruben Östlunds Turist (2014) har vært en inspirasjon. I alle tilfeller kan Elskling leses som en feministisk og varmere motvekt til Østlunds kalde maskulinitetsstudie.
I andre scener er speil til stede på en insisterende måte. I mye filmteori har ideen om at filmmediet fungerer som et speil for tilskueren stått sentralt, ikke minst i feministisk filmteori. Måten Ingolfsdottir anvender motivet på oppfordrer tilskueren til å selv speile seg i filmen, og slik bli mer bevisst på sin egen væremåte og identitet i relasjon til andre.
Det kan høres påtrengende ut, men speilinger i vinduer og speil skaper vakre og troverdige rom i filmen, som bidrar til at den ikke drukner i hverdagstristesse.
Elskling er en vakker og klok film om hvor vanskelig det kan være både å få og å gi kjærlighet. Tilskueren kan speile sitt eget liv i Maria og Sigmunds. Ved å ta hverdagens mest trivielle utfordringer på aller største alvor og gi dem en finstemt og elegant behandling, har Lilja Ingolfsdottir skapt en film som er like deler emosjonell berg-og-dalbane og innsiktsfull voksenopplæring i hvor vanskelig det er å være mennesker sammen.
Elskling er så god at det gjør vondt, og så vond at det gjør godt.
*
