La det være helt klart fra begynnelsen av: Selv ikke med Jan Eggum som juryleder vil Kathrine Haugens ungdomsfilm Skvis motta noen Amanda når prisen deles ut i Haugesund neste august. Lytter man til forståsegpåerne er historien irriterende forutsigbar, full av små intriger, men uten noen egentlig konflikt. I tillegg har denne lavbudsjettsproduksjonen selvfølgelig både stilistisk og narrativt rusk i maskineriet. Joda, Skvis er plain og bent frem svak i perioder. Det betyr likevel ikke at filmen er uinteressant.
Skvis er oppfølgeren til hestefilmen Til siste hinder (Anders Øvergaard, 2011), som Kathrine Haugen både skrev manus til og produserte. (Se også vår analyse av Til siste hinder, red.anm.) Igjen møter vi de fire venninnene Ida, Molly, Beate og Hanne. De har blitt 16 år, og denne gangen er hovdyrene hovedsaklig plassert i stallen mens jentene lefler med gutter. Beate har i årevis vært avstandsforelsket i Gustav, en Oslo-gutt som tilbringer sommerferiene i Brønnøy. Problemet er bare at Gustav er forelsket i Ida, og at Ida lar seg sjarmere. Molly på sin side flørter med den lokale helten Lukas, og finner på unnskyldninger til venninnene for å kunne henge med ham. Lukas har for øvrig en sjalu kamerat i Even, som misliker kompisens dealing med Molly.
Slikt burde det bli drama av. Når det likevel ikke skjer, skyldes det at filmen legger opp til for mange konfliktlinjer til at alle kan utdypes tilstrekkelig i løpet av filmens korte spilletid (71 minutter, uten rulletekst). Karaktergalleriet er større enn formatet egentlig tillater, og fordi filmskaperne velger å spre fokuset jevnt utover flere handlingslinjer blir fortellingen flat. For dramaet er det likevel et større problem at lite synes å stå på spill for de fire jentene. Molly ljuger til venninne for å kunne være i fred mens hun beiler Lukas. Buhu. Det er ikke svik, slik filmens tagline (svik – vennskap – kjærlighet) indikerer, det er jo fullt forståelig. Beate blir gretten på Ida fordi Gustav heller vil kysse på henne – jeg hadde håpet at Beate skulle ble en sinnagæren psykopat av en hevner, men neida: Det skal ikke mer innsikt til enn at hest er best og venninner er viktigere enn sleazy gutter, og vips så er de to bestiser igjen. Åh herregud, det oppleves som like ufarlig og kleint nå som det gjorde da jeg som fjortis tjuvleste i Romantikk– og Starlet-bladene til kjæresten min.
Det er jo ikke dette jeg vil ha av en ungdomsfilm – jeg vil ha en Pikk-Alma som viser fingeren til jævlene som fryser henne ut i Få meg på, for faen (2011), et utagerende problembarn som brått blir voksen i Vegas (2009), eller en godslig veslevoksen og evig bekymret antihelt i Keeper’n til Liverpool (2010). Skvis er ingen av disse tingene; den er mer som å oppleve magasinet Wendy («for hestegale jenter mellom 10 og 14 år») krysset med både den sukkersøte Amors baller (2011) og filmen som ble gamle Norsk Film AS sitt nådeskudd: Lime (2001).
Men vent nå litt. Skvis er jo ikke ment for meg, en voksen mann med Volvo og vov-vov. Den norske ungdomsfilmens største problem er nemlig oss voksne som ser dem. Våre forestillinger om hva tenårene er og bør være legger føringer for hvordan disse filmene lages, oppleves og vurderes. Fordi ungdomsfilmen handler om ungdomstiden, men lages av voksne, kjennetegnes sjangeren av et iboende nostalgisk blikk. Vi voksne mener å huske hvordan det var å være ung, og elsker å snakke om og lage historier om dramaene og den weltschmerz vi kjente. Vi forventer at stadig nye ungdomsfilmer skal minne oss på akkurat de intense følelsene og akkurat de eksistensielle problemene.
Selv om livet består av flest hverdager også for tenåringene, er det rart at forestillingene vi har om ungdomstiden er relativt få og dessuten kjedelig konforme. Se på Per Bloms Anton (1973), se på Laila Mikkelsens Snart 17 (1984), Svend Wams Gutten som kunne fly (1991) eller Petter Næss’ Bare Bea (2004): Den norske ungdomsfilmen kjennetegnes av sjangerens emosjonelle tidløshet. De samme følelsene repeteres igjen og igjen – uavhengig av om det er forjævligheten eller forherligheten som skildres.
Skvis tilhører den siste tradisjonen – den tydelig markedsorienterte ungdomsfilmen som henvender seg direkte til dem som blir avvist i kinodøra når filmer med 15 års aldersgrense settes opp. I USA har produksjonen av såkalte tween films økt betraktelig i de senere årene. Handlingen i slike filmer foregår fortsatt på high school og mellom tenåringer, og har ellers flere av de samme kjennetegnene som vi forbinder med eldre high school-filmer. Men samtidig er de langt mer uskyldsrene og blankpolerte i sin omgang med temaer som forelskelse og gruppepress. Filmer som The Princess Diaries (Marshall, 2001), When in Rome (Purcell, 2002), Confessions of a Teenage Drama Queen (Sugarman, 2004), The Prince and Me (Coolidge, 2004), High School Musical (Ortega, 2006) og LOL (Azuelos, 2012) gjør det dessuten tydelig at den amerikanske tweenfilmen i all hovedsak retter seg mot pikene.
Fra og med Ola Solums gebrokne katastrofe Turnaround (1987) – et forsøk på å kombinere Francis Ford Coppolas The Outsiders (1983) med John Hughes’ The Breakfast Club (1985) – har også norske filmprodusenter vist økt interesse for å treffe eksklusivt i tenåringsgruppen. Ettersom de eldste tenåringene selvfølgelig heller vil se Twilight (Hardwicke, 2008) og The Dark Knight Rises (Nolan, 2012), er det avgjørende for de norske produsentene å treffe de mellom 11 og 14 år. Denne målgruppen teller mer enn 250.000 individer i Norge, og selv om man lokket bare en fjerdedel av disse til kinoen vil det likevel være et passelig pent resultat for en norsk film. Døden på Oslo S (Isaksen, 1990) og Switch (Hafsmo, 2007) har vist at det også kan være svært lønnsømt.
Foruten heftige lanseringskampanjer er slike filmer avhengige av at historien inneholder litt spenning og masse romantikk, samt attraktive rollefigurer som (ofte jentene blant) publikum kan identifisere seg med eller beundre. Dette er ikke filmer med et dypere budskap og som innbyr til tolkning. Det er som regel én og en halv times foreldrefri sone, enkel underholdning som man kan fnise til mens man drøvtygger popcorn. Problemet for Skvis er selvfølgelig at den er laget på dugnad og med svært begrenset budsjett. Det vil særlig merkes at ikke flere penger ble brukt til å promotere og lansere filmen. Skvis skal slite med å trekke over 7000 publikummere (den er etter én uke på kino sett av 3600). Til sammenligning ble fjorårets Amors baller sett av 65.000. Men la oss være ærlige her: De to filmenes publikumstall står ikke i noe proporsjonalt forhold til filmenes kvalitative forskjeller. Forskjellen er at SF-maskineriet sto bak den sistnevnte.
Jeg er svak for underdogs og liker tiltakslysten til Kathrine Haugen og resten av dugnadsgjengen bak Skvis. Energien i prosjektet minner litt om svenske Ronnie Brolin og hans ungdomsfilmer på lavbudsjett Jag och Johan (2007) og Älska mig (2009). Samtidig blir jeg varm om hjertet av Skvis‘ lokale forankring – det er den første nordnorske ungdomsfilmen. Som i forløperen Til siste hinder (og i NRK-serien Himmelblå, som Haugen var delaktig i manusarbeidet på), foregår handlingen på Helgeland. Kystlandskapet danner en vakker ramme rundt enkeltscener, som de hvite strendene som omgir Molly og Lukas mens de bader i havet og på ekte fjortisvis flørter med å sprute vann på hverandre. Mer romantisk blir det ikke. Det nordnorske sommerlyset har selvfølgelig også en praktisk-økonomisk funksjon for gjennomføringen av produksjonen, og det er ikke tilfeldig at brorparten av denne filmens scener foregår utendørs.
I tillegg til den flotte naturen er også de viktigste rollefigurene, Ida og Molly, skjønnheter, ment å være attraktive identifikasjonspunkter for ungpikepublikummet. Lukas er en mopedkjørende og tafatt type, som mest av alt minner om den herlige Johan Hulth-karakteren fra Fucking Åmål (Moodysson, 1998). Og denne Gustav fra Oslo, da – han er som hugget ut av stein, og kunne fint prydet plakater i magasiner som Topp eller Julia dersom filmen hadde hatt mer profesjonell backing i lanseringsfasen (Haugen distribuerer Skvis gjennom sitt eget selskap). Det er tydelig at filmskaperne har tenkt i disse baner, for Gustav seksualiseres i gjentatte scener.
Han introduseres for tilskueren mens Beate spionerer på ham idet han gjør armhevinger på plenen. Med bar bringe kan nærbildene by siklende ungjenter på detaljerte bilder av arm- og magemuskler. Musklene er også i bildenes fokus i en scene hvor han og Ida lekeslåss for flørtens skyld. Senere går de to på fjelltur og kysser (*knis*). Stort sett er likevel Gustavs funksjon i Skvis å vandre rundt ikledd singlet og med et fårete smil om kjeften. Selv om hans levering av replikker er uutholdelig å se på for en gammel krok som meg, kunne det faktum at han taler pent og Oslo-nært definitivt gjort ham til høstens snakkis blant sjette- og sjuendeklassejentene rundt om i hele landet (slik Sebastian Stigar ble det etter premieren på Switch).
Til å være en nordnorsk film om senpubertale hestejenter, er det likevel skuffende få hæstkuker å spore i Skvis. I dette glansbildeuniverset er det kun plass til én. Til gjengjeld er filmens bad guy Even et skikkelig rasshøl. Han misliker at Lukas styrer med Molly, og gjør hva han kan for å stikke kjepper i hjulene for turtelduene. 40 minutter ut i filmen finner man filmens sterkeste kort – en lengre sekvens hvor Even skjenker Molly stupfull på bygdefest og forsøker å forgripe seg på henne. Scenarioet er jo en velkjent trope i ungdomsfilmenes univers, men innenfor Skvis’ målgrupperammer kan en voldtekt selvfølgelig ikke fullbyrdes. Det blir med antydningen, for Lukas kommer Molly til unnsetning i tide og Even får sin straff i form av juling og en runde i hestemøkk. I skikkelig feelgood-ånd ber selvfølgelig Even om unnskyldning og byr hele gjengen på… is. Slik kan alle være venner og vel forlikte ved fortellingens slutt. Jippi.
Men det er noe med denne og flere andre situasjoner i Skvis som for en landsens gutt er mer gjenkjennelig enn fremstillingene av unge bygdefolk i for eksempel Yatzy (Jacobsen, 2009). Det handler ikke bare om at jeg har vært en erfaren bygdefester. Kanskje er det heller det at filmen er flat – at den mangler de store dramatiske hendelsene og er diffust fokusert – som gjør den troverdig. Det er jo drepende for intensiteten i filmen, men er ikke egentlig livet som 15-16-åring nettopp en tilværelse uten den store dramatikken? Noen småproblemer og intriger her og der, ja vel, men det ordner seg jo oftest til slutt for snille jenter (og gutter).
Bevisst eller ubevisst, det rosemalte miljøet i Skvis og den enkle triveligheten i filmens toneleie ligger antakelig nærmere virkeligheten til tenåringer i den egalitære oljenasjonen Norge enn hva de selv og vi voksne liker å tenke.
