Den kinoaktuelle filmen BlackBerry – om det titulære produktets framgang og fall — har overraskende høy underholdningsverdi.
BlackBerry – hva var det igjen? Ja, den lille, svarte smarttelefonen med tastatur! Eller som en bekymra markedsføringsansatt i selskapet med rette frykter vil bli «telefonen du hadde før du fikk deg en iPhone».
Den kanadiske regissøren Matt Johnson, med manus av ham selv og produsent Matthew Miller, har lagd en biografisk dramakomedie basert på boka Losing the Signal: The Untold Story Behind the Extraordinary Rise and Spectacular Fall of BlackBerry (2015) av Jacquie McNish og Sean Silcoff.
Premisset slår meg som hverken særlig salgbart eller forlokkende. Vissheten om at denne telefonen nå ligger på teknologiens skraphaug, gjør det selvsagt klart hvilken vei den korte suksesshistorien skal gå, så hvor interessant kan det egentlig være å følge utviklinga til et produkt man knapt har noe forhold til?
Likevel er det noe ved filmen som umiddelbart griper meg, med sin grålige normcore-estetikk og musikkspor fra millenniumskiftet. Vi begynner i et kontorlandskap hvor to teknogründere – Mike Lazaridis (Jay Baruchel) og Doug Fregin (Matt Johnson) – skal pitche ideen sin om en telefon som inneholder en datamaskin til forretningsmannen Jim Balsillie (Glenn Howerton). Balsillie avfeier dem raskt, men når han selv mister jobben, kommer han inn som en storm for å ta prosjektet til ambisiøse høyder.
Howertons skuespill i rollen som slu, men driftig kapitalist gir filmen energi og nerve. Mike og Doug er to begavede nerder, men de mangler pondus i møte med pengegenererende krefter, og selv om Balsillie framstår kynisk og firkantet, er det tydelig at de trenger ham med på laget. Dynamikken mellom den umodne guttastemninga i det lille selskapet deres, Research in Motion, og den dresskledde selverklærte CEOen åpner for ironiske stikk i begge retninger.
Selv om det uventede partnerskapet fort fører til suksess, er det tidlige tegn på at den koselige stemninga på kontoret med faste filmkvelder og intern kødding er under trussel. Jo bedre det går med BlackBerry som produkt, jo mer alvor må det bli på arbeidsplassen, selv om de prøver i det lengste å bevare kameratskapet i nyere og flottere lokaler.
Doug, som nevnt spilt av regissøren selv, tviholder særlig på selskapets avslappede stil, slentrende ikledd shorts, singlet og hårbånd. Karakteren har både noe sjarmerende og irriterende ved seg, som virker helt tilsiktet. Jeg heier liksom på den goofye nerdens utfordring av en glassbelagt verden med privatfly og dollartegn, samtidig som jeg blir frustrert over den selvsaboterende effekten han får.
Mike, som insisterer på å være co-CEO, er mer sammensatt og personifiserer filmens sosiale konflikt. Han begynner som en fomlete, mer konvensjonelt kledd leder med gråsprengt, etter hvert snøhvitt hår, men blir stadig mer selvsikker ettersom BlackBerry begynner å dominere på markedet. På samme måte som at det både er noe trist og tilfredsstillende ved å se de andre i selskapet bli nødt til å skjerpe seg, vekker hans personlige utvikling ambivalens.
Dette er også filmens kjerne: Jeg føler meg som en medgangssupporter for hver store deal de inngår, men med vissheten om hvordan det vil gå med hjertebarnet til slutt, er bismaken hele tida til stede. Det er noe selvransakende ved å heie fram en nådeløs markedslogikk hvor outsourcing og raske løsninger framstår som riktig innenfor en økonomisk rasjonalitet.
Fra åpningsscenen får vi et hint om hva som står i fare for å gå tapt. De sitter i det åpne kontorlandskapet og hører bakgrunnssumminga fra de elektroniske apparatene. Et enerverende drønn som arbeiderne lever med dagen lang, og som representerer alt Mike og Doug vil motarbeide med sitt idealistiske produkt. De skal tilby stødig teknologi som binder mennesker sammen, gjør hverdagen enklere og gir ny betydning til kommunikasjon. De skal ikke ha noen summing, og kritiserer senere Apples nyvinning, iPoden som skal bli til iPhonen, for å ha et ambisjonsnivå som er høyere enn kvaliteten og forutsigbarheten de er i stand til å skape.
Men vi vet jo som sagt hvordan det skal gå. Fra å være ledende på markedet, er nå BlackBerryen ikke-eksisterende. Etter et knefall for presset om å flytte produksjonen til Kina, ser vi en scene mot slutten av filmen der Mike pakker ut den nye modellen og åpner dekselet én etter én og skrur litt på maskineriet for å stilne summinga.
Allerede på slutten av 1800-tallet skrev Karl Marx om hvordan kapitalismens konkurranse og globalisering fører til teknologisk innovasjon. Slik sett kan BlackBerry ses på som et ledd i en positiv utvikling, selv om selskapet skulle gå dukken. Likevel er det noe ved nostalgien mot en mer idealistisk tid som de kanadiske teknogründerne i denne fortellingen representerer, som får det til å føles som en tapshistorie i mer enn økonomisk forstand.
Til slutt blir det nemlig Balsillies kyniske triksing for å stjele til seg de beste hodene fra andre tech-selskaper, som blir kroken på døra for BlackBerry. Doug har allerede solgt seg ut da aksjene var på topp, og filmens etterord viser at han nå er en av verdens rikeste menn. Nerdenes hevn? Neppe. Det har gått ganske så bra med de andre direktørene også, som det så ofte gjør når arbeidsplasser går tapt.
Dermed gjør filmen BlackBerry mer enn å fortelle en teknostalgisk historie på en underholdende måte. Den trykker på pauseknappen på den lynraske utviklinga i et aggressivt marked, og peker – om enn svakt – mot en mer jordnær måte å drive samfunnet framover på.