– Norge ligger allerede i front ved å kunne tilby filmarven online til skoler, bibliotek og privatmarkedet. Med et nasjonalt digitalt cinematek vil vi også nå kinopublikummet, uttalte prosjektleder Ole A. Werring på NFIs hjemmesider tilbake i 2006. – Et godt utbygd digitalt cinematek vil være enestående internasjonalt. Det vil sikre visning av norsk film, spredning av filmkultur og øke kinoenes tilgang til alternativ film i fremtiden, fortsatte Werring. – I første omgang har vi med oss de seks største byene i Norge, og på sikt er intensjonen å tilby digitalt cinematek til kinoer i hele landet.

”Digitalt cinematek”. Smak på ordet! Det rommer fascinerende mange drømmer, karakterer og historier. Her ligger Andrei Tarkovsky og Akira Kurosawas samlede filmproduksjon, landskaper sett gjennom øynene til Vittorio Storaro, kostymeball sydd av Milena Canonero og Ivo Caprinos dukker uten ti kilo støv i håret. Her ligger nøkkelen til mang en uoppdaget verden, og bare tanken gir meg deilige ilinger nedover ryggen. Majoriteten av arbeidene til storhetene jeg nevnte over, er enda ikke digitalisert, og flere av dem blir det kanskje aldri. Dessuten avhenger antall støvkorn på Askeladden & de gode hjelperne vel så mye av selve restaureringsarbeidet som 0er og 1-tall. Allikevel er det fristende å drømme seg bort i hva som kan bli resultatet av denne satsingen på at du og jeg på vår lokale digitale kino skal ha tilgang på filmhistoriens omfattende kulturarv.

Et slikt arkiv gir muligheter for oppdagelsesferder også for de som vokser opp utenfor hovedstaden, og deri ligger selve revolusjonen for deg og meg. Om den da følges opp, og blir noe mer enn bare gode intensjoner. ”Nasjonalt digitalt cinematek” er det fulle navnet på satsingen, og navnet bør forplikte. Med samtlige norske kinoer digitalisert i løpet av få år, bør ”nasjonalt” innebære nettopp dét, noe annet er en skuffelse. I hjembyen min Lillehammer har dette allerede manifestert seg i visninger av klassikere jeg i oppveksten i beste fall måtte importere fra England. Som 14-åring er det dyrt å betale 244 kroner for en kopi av Alfred Hitchcocks 39 Steps, og heller ikke spesielt morsomt når filmen ankommer utekstet med et grøtete lydbilde à la norsk filmproduksjon på 80-tallet. Jeg kan bare tenke meg hvor utrolig det hadde føltes å kunne løse billett på kinoen isteden. Den muligheten får nå altså etter sigende den oppvoksende generasjon cinefile, og ingenting gjør meg mer glad på filmens vegne.

Men denne muligheten handler om mer enn utredninger og gode forsett fra velartikulerte fagpersoner, representanter fra Film&Kino og kulturdepartement. Det handler også om kinosjefer, lokalpolitikere, eiere av kinokjeder og i ytterste forstand deg & meg. For selv om tilbudet etter hvert vil være tilgjengelig overalt, er det ikke sikkert du får dra nytte av det. Er kinosjefene sitt ansvar bevisst på dette området? Administrerende direktør i Film&Kino, Lene Løken, siteres med følgende på organisasjonens hjemmeside: – Den digitale hverdagen vil ikke bare bety en ny måte å distribuere og vise film på, den vil også kreve en ny måte å tenke distribusjon og visning på. Satt på spissen; hvis vi ikke er i stand til å se og utnytte de muligheter til fleksibilitet og utvikling som det nye digitale utstyret gir oss, så kunne vi like godt ha fortsatt de analoge visningene.

Jeg tolker dette utsagnet som et ønske om en større fristilling av enkeltkinoene hva angår programmering og utvalg, med større individuelt ansvar for hva kino skal vise. Til tider selvsagt underlagt for eksempel nasjonale eller regionale programmer, men samtidig med ambisjon og mulighet for å utvikle særpreg. Å være kinosjef i 2009 burde i så fall bli en spennende jobb. Med en potensiell tilgang på kulturhistorie som den jeg har skissert opp, vil kinosjefene innta en rolle som minner om en kurator. Selvsagt vil de fortsatt være underlagt distributørenes ønsker og behov, selvsagt vil fortsatt den dagferske filmen dominere salene landet over, men samtidig bør digitalkinoens muligheter også innebære et tydeligere ansvar for filmen som historisk kulturuttrykk. Tenk så fascinerende om du opplevde at kinosjefen i kommunen din plutselig begynte å gjøre seg bemerket i kulturlivet. At hans eller hennes store lidenskap for Woody Allen resulterte i at kinoen en måned i strek åpnet et par timer før, for å få plass til en retrospektiv klokka 17 annenhver kveld. Selvsagt komplett med portrettintervju i lokalavisa i forkant, der vedkommende snakket ut om sin lidenskap i det vide og brede. Og videre med kinosjefens egen innledning, eventuelt at en lokal filmnerd som har lest litt for mange bøker om regissøren hyres inn og gis en halvtime til å videreformidle alt han kan til et lamslått, men begeistret publikum.

Finnes det slike kinosjefer her i landet? Finnes det et ønske om å gi filmen en slik posisjon i det lokale kulturlivet; en interesse for å inkludere dette blant den digitale revolusjonens fanesaker? Videre er spørsmålet hvordan selve tilbudet blir artikulert for kinogjengerne. Skal man for eksempel betale de sedvanlige 80-90 kronene for å kunne nyte perler fra filmhistorien, eller er det en løsning å lage fleksikort med eksempelvis 8 filmer for 400,-? Skal man kunne abonnere à la kinokjeder nedover Europa? Skal filmene ledsages av innledninger (gjerne overført digitalt), slik man gjorde med Liv Ullmann i anledning visningen av Sarabande? Skal det etableres forum på nettet, der man via en katalog kan stemme på eller forslå titler noen måneder i forveien? Skal man komplimentere med utgivelser av hefter med enkle biografier eller essays?

Et konkret eksempel på en kino med stort potensiale for slike tilstelninger er Ringen kino på Grünerløkka i Oslo. Satsingen på digitalt utstyr er synlig i samtlige saler, også de mindre med 60-70 seter. – Forhåpentligvis en forsmak på hva vi kan vente oss ellers i landet. At de mindre salene får slik oppmerksomhet viser et ønske om å også gi smalfilmen den beste behandlingen i den digitale tidsalder, men hvordan vil Ringen kino utnytte det potensialet som ligger i kombinasjonen teknisk briljans og tilgang på filmhistoriske perler som sjelden eller aldri har vært vist under så gode vilkår? Småsalene formelig skriker om å få bli templer for dyrking av filmhistorien. Lawrence of Arabia som matiné på en søndag, film noir med en øl på lørdagskvelden, en retrospektiv av Douglas Sirk… Ikke slik at de står i veien for filmer av i dag, men som et komplement til programmet. Tanken er besnærende, og jeg håper hovedstadens nye kino blir en pioner også på dette feltet.

Den digitale kinoen bør bli mer enn bare et sted for konsum av ny film. Variasjon og bredde bør være et vel så ettertraktet mål som digital perfeksjon i lyd & bilde. Målsetningen bør ikke være snauere enn at revolusjonen også skal føre til en større interesse og kunnskap om filmmediet. Vi trenger det i Norge, hvor filmen fortsatt sliter med sin allmenne anerkjennelse som kunstform. De nye digitale visningsformene baner vei for dette, og det digitale cinemateket kan bli selve manifestasjonen på de nye mulighetene. Alt annet vil være en skuffelse, en forspilt mulighet. For som Lene Løken så korrekt sa det – Hvis vi ikke er i stand til å se og utnytte de muligheter til fleksibilitet og utvikling som det nye digitale utstyret gir oss, så kunne vi like godt ha fortsatt de analoge visningene.

Det må gjelde mer enn bare antall visninger av Max Manus.

(Denne saken ble opprinnelig publisert i Rushprint 06/2008)