Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Terrence Malicks mesterverk Days of Heaven (1978) vises fra og med torsdag 12. september – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Texaneren Terrence Malick (f. 1943) er en av de mest innflytelsesrike nålevende, amerikanske regissørene. Vi kaster et blikk på filmografien hans i forbindelse med Cinematekenes visninger av Days of Heaven (1978) nå i september.
I likhet med flere fra sin generasjon, studerte han ved det amerikanske filminstituttet, med samtidige studenter som Paul Schrader og David Lynch. I motsetning til flere av sine kolleger, studerte Malick også filosofi, og mens han fortsatt var i akademia, oversatte han Martin Heidegger fra tysk til engelsk. Han hadde opprinnelig bakgrunn fra journalistikk, og var innom redaksjonene hos både Newsweek og The New Yorker. Den filosofiske tilnærmingen er merkbar i filmene – allerede fra debuten Badlands (1973), og spesielt i det metafysiske dramaet The Tree of Life (2011).
Malick er både typisk og annerledes innenfor New American Cinema-bevegelsen, da regissører som Robert Altman, Martin Scorsese, Peter Bogdanovich og Brian De Palma jobbet vel så gjerne innenfor som utenfor de store studioene, og seksti- og søttitallets opprør og liv i drift manifesterte seg på lerretene. Badlands var en uavhengig produksjon, skutt med et ikke-fagorganisert filmteam og et budsjett på 350.000 dollar. Da filmen ble lansert, ble den raskt anerkjent, og føyde seg inn i en rekke andre motorveisdramaer fra samme tiår (Richard Sarafians Vanishing Point, Steven Spielbergs The Sugarland Express og Walter Hills The Driver, for å nevne noen). Rotløsheten og dyrkingen av fart og tomhet var typisk for den amerikanske motkulturen – og et viktig aspekt ved Malicks filmform.
I de episke dramaene Days of Heaven og The New World (2005) fordyper Malick seg i tidligere perioder av den amerikanske historien: nybyggertiden da europeiske kolonimakter bosatte seg i urbefolkningens landområder på 1600-tallet i sistnevnte, og den spede begynnelsen av den industrielle revolusjonen på starten av 1900-tallet i Days of Heaven, da landet ble bygd av enkeltmenneskers kroppsarbeid. I begge tilfeller viser Malick et humant filmblikk, en bevissthet om de materielle forutsetningene, kombinert med et åndelig, transcendentalt perspektiv.
I de tyve årene etter Days of Heaven «forsvant han» nærmest, og lagde ingen filmer før et mye omtalt comeback kom i 1998 da han returnerte med det poetiske krigsdramaet The Thin Red Line, som vant Gullbjørnen i Berlin. For The Tree of Life ble Malick tildelt Gullpalmen i Cannes i 2011, og den ble også kåret til årets beste film på en rekke kritikerlister. Utover 2010-tallet var Malick mer produktiv enn tidligere, og signerte en eksperimentell trilogi satt til samtiden, bestående av To The Wonder (2012), Knight of Cups (2015) og Song to Song (2017). I 2019 returnerte han til andre verdenskrig med A Hidden Life, før den Texas-baserte regissøren de siste årene har arbeidet med The Way of the Wind, et mye omtalt Bibel-epos om Jesus’ historie, som etter alt å dømme vil ferdigstilles neste år.
*
Listeomtalene er skrevet av Dag Sødtholdt, Hedda Robertsen, Sveinung Wålengen, Roskva Koritzinsky, Benjamin Yazdan, Thor Joachim Haga og Lars Ole Kristiansen.
*
Badlands (1973)
Mange av Terrence Malicks auteurgrep er til stede i debuten Badlands (1973), deriblant bruken av ettertenksom fortellerstemme, duvende kornstrå og mennesker i tilsynelatende apati. Samtidig er det kanskje hans mest tilgjengelige og actionfylte film i sin lekne krysning av Bonnie and Clyde (1967) og en forkvaklet versjon av Den Amerikanske Drømmen. Kit (Martin Sheen) og Holly (Sissy Spacek) forlater sine kjedsommelige småbyliv for å turnere land og strand på søken etter harmoni og lykke – og tilintetgjør alt som kommer i deres vei. Malick (som selv har en liten rolle i filmen) bruker apatien som fremmedgjøring; et irritasjonsmoment som trekker oppmerksomheten mot det nonchalante i drapsferden. Ja, selv ofrene er udramatiske i sine reaksjoner, som igjen bidrar til økt ubehag.
Denne sanselige og drømmeaktige verdensanskuelsen, kanskje spesielt tydelig i den romantiske skogssekvensen, underbygger rollefigurenes illusjon om harmoni. På den måten skapes det en kontinuerlig kontrast mellom Sheen og Spaceks fjerne tilstand og det usigelig vakre i naturvistaenes nærhet. Reisen er like mye inn som den er ut mens vi følger våre to antihelter og deres nesten tilfeldige og meningstomme selvoppdagelsesferd – by the telephone poles – til de calypso-inspirerte tonene av Gustav Holsts Gassenhauer. –TJH
Days of Heaven (1978)
De legendariske filmfotografene Néstor Almendros (og en ikke kreditert Haskell Wexler) står for cinematografien i Malicks visuelt trollbindende periodedrama Days of Heaven (1978). En amerikansk tragedie/idyll lagt til det tidlige nittenhundretallet: Richard Gere spiller Bill, en stålarbeider fra Chicago; Brooke Adams inntar rollen som kjæresten hans, Abby. Ved et uhell tar Bill livet av sin overordnede, og må flykte med Abby og lillesøsteren Linda (Linda Manz) til Texas, der de får arbeid med å høste hvete fra de omkringliggende åkrene hos den stoiske bonden, spilt av Sam Shepard. Landskapet er til å fortape seg i; gresshoppene svermer og et kjærlighetstriangel utspiller seg i Malicks meditative storverk. Days of Heaven er en filosofisk fundering over arbeid, tidligere generasjoners strev, og den omveltende kraften i kjærlighet og skjønnhet.
Dette var Malicks andre spillefilm, fem år etter den mesterlige debuten Badlands (1973), der Sissy Spacek gjorde sin første rolle (tre år før Carrie). De er begge portretter av USA, filmet i utsøkt syttitallskoloritt, dus belysning, endeløse, åpne veier og solsvidde åkere. Lillesøster Lindas fortellerstemme tilfører Days of Heaven en underliggjørende effekt, både naivt og uforutsigbart, vekslende mellom allvitende og uvitende, tilstedeværende og frakoblet. Filmblikket er verken ironisk eller distansert, men kosmisk, konsentrert om sesongenes ødeleggelser og slitasje, og de daglige miraklene. –HR
The Thin Red Line (1998)
Etter 20 års stillhet siden Days of Heaven (1978) kom Malick omsider med ny film i 1998. The Thin Red Line introduserte oss for den poetiske bildeflyten vi nå tenker på som så umiskjennelig malicksk – kanskje særlig på grunn av John Tolls svevende kameraføringer, selv om det ble med dette ene samarbeidet for de to. Et uoversiktlig og viltvoksende naturlandskap på stillehavsøya Guadalcanal danner omgivelsene, der amerikanske soldater under andre verdenskrig forsøker å få kontroll over området. Soldatene har ulike oppfatninger av det nådeløse landskapet – noen ser det som frigjørende og en kilde til mening i tilværelsen, andre ser det som noe ondt, ekskluderende og nedbrytende.
The Thin Red Line spiller på kontrasten mellom «naturparadisets» idyll og Vestens kulturelle forfall, som er koblet direkte mot hendelser under krigen. Tidlig får vi se Private Witt (Jim Caviezel) i den harmoniske landsbyen blant urbefolkningen, separert fra den moderne verden som etter hvert skal få sitt uttrykk gjennom krigens brutaliteter. Soldatenes søken etter mening kommer tydelig frem gjennom deres indre monologer; fortellerstemmer som reflekterer rundt tilværelsen, og som skaper kontrast og distanse til den krigen som utspiller seg i bildene. The Thin Red Line er en uvanlig eksistensiell krigsskildring, der det vakre og brutale slåss mot hverandre i Malicks hypnotiserende verdensbilde. –SW
The New World (2005)
The New World (2005) er enda et historisk drama fra Malick, og en poetisk meditasjon over natur, vold, kjærlighet og sivilisasjon. I sin fjerde spillefilm, omskriver Malick fortellingen om møtet mellom den britiske oppdageren John Smith (Colin Farrell) og den eventyrlystne jenta Pocahontas fra Powhatan-stammen (Q´orianka Kilcher), datter av høvdingen Powhatan. Året er 1607: stammen observerer tre skip legge i havn i «Den Nye Verdenen», utsendt fra det britiske kongehuset for å danne en ny koloni. Heller enn den antatte konflikten mellom innfødte og nybyggere, skildres relasjonen mellom John Smith og Pocahontas som en romantisk, nærmest åndelig, kontakt mellom likesinnede. Han er i utgangspunktet dømt til døden, men fritas av ekspedisjonslederen/kapteinen Christopher Newport. Gnisningene mellom bosetterne og de innfødte er den ytre handlingen, mens vi følger Pocahontas som senere gifter seg med John Rolfe (Christian Bale) og flytter til England.
The New World er en teknisk imponerende film, lagt til en svært troverdig gjenreising av Jamestown-kolonien slik den stod på 1600-tallet, og med slående fotografi av natur og landskap; dette var Malicks første samarbeid med Emmanuel Lubezki (som senere har vunnet hele 3 Oscar). Den velkjente fortellingen – og de gjenkjennelige figurene – løftes med flere spirituelle lag, med åpenhet for fortolkninger. The New World ble ingen stor kassasuksess og mottok blandede kritikker i forbindelse med premieren, men regnes i ettertid som en av 2000-tallets beste amerikanske filmer. –HR
The Tree of Life (2011)
The Tree of Life, som høyst fortjent vant Gullpalmen i Cannes i 2011, er som en endeløs rekke av poetiske assosiasjoner – et veldig, filmisk maleri utført med penselstrøk som føles kjappe og myndige, men samtidig varsomme. Til slutt sitter man fortumlet tilbake, gjennomstrømmet av noe som bare kan karakteriseres som ekte kjærlighet. The Tree of Life er et verk med forbløffende originalitet og kolossale ambisjoner. Malick kombinerer det nære med det kosmiske, det konkrete med det fabulerende, det kompakte med det luftige, vitenskap med religion, kjærlighet med undertrykkelse, barnlig enkelhet med uendelig mystisk kompleksitet.
Filmen er et forsøk på å starte med blanke ark, å ta oss tilbake til alle tings opphav – universet, planeten Jorden eller ett enkelt menneskeliv – for å sette livene våre i perspektiv. Tilværelsen framstilles som en kamp mellom egosentrisitet og medfølelse – men med slikt artisteri, eleganse og følelse at det er ikke rom for et snev av banalitet. –DS
To the Wonder (2012)
Siden comebacket i 1998 med The Thin Red Line har Malick gradvis frigjort seg fra narrative konvensjoner, men selv den frittflytende og abstrakte The Tree of Life brakte oss, som øyet i orkanens storm, en inntrengende og lett tilgjengelig historie om et uforsonlig far/sønn-forhold, med stor gjenkjennelsesfaktor. I To the Wonder er historien bortimot avskaffet; det vil si konturene av en konflikt rundt et kjærlighetsforhold trer etter hvert fram for oss, mens filmen av og til hvisker oss i øret noen narrative detaljer. Men det Malick er virkelig interessert i, er å suge oss inn i en mild og kjærlig malstrøm av bilder, kjedet sammen i uendelige rekker, rytmisk klippet sammen, preget av et kamera med en ubøyelig trang til å bevege seg forover, forover. Når det hele er over føler man seg omtrent som Dorothy etter at skypumpen har satt henne av ved farmen igjen, eller som når man er ferdig med en bok som har bestått av kun en eneste lang, åndeløs setning.
Delikate, poetiske billedkomposisjoner drysses ut, og bildene av solens spill på tregulv referer direkte tilbake til The Tree of Life. Og snakker man om filmisk lyrikk, er det lite som slår det lengre segmentet der Rachel McAdams inntar arenaen som en forbigående hovedperson. To the Wonder er også et pussig eksempel på hvordan anvende ganske elendige, men dekorative skuespillere. Ben Affleck er henvist til en slags filmatisk skammekrok med et evig bistert åsyn, men passer på underlig vis inn i filmens uutgrunnelighet. Olga Kurylenko mangler nærvær, men hennes tidligere erfaring med ballett og modellvirksomhet omsettes i sekvenser med kroppslig eleganse og en posering som utmerket ivaretar filmens symbolorienterte prosjekt. –DS
Knight of Cups (2015)
I likhet med de to foregående Malick-filmene ble Knight of Cups lest som en autobiografi. Alle er personlige minnebearbeidelser, av henholdsvis fars- og brorsforhold, tapt kjærlighet, og – i Knight of Cups – møtet med senkapitalistisk kynisme mellom prangende moderne arkitektur i Los Angeles. Det fragmenterte, introspektive formspråket i Knight of Cups springer direkte ut av hovedpersonens subjektive minnebank, og er en konstant bearbeidelse/bebreidelse, ledet av spørsmålet «Where did it all go wrong?». Om man aksepterer premisset, er det en ganske takknemlig inngangsport til et selvforelsket fiksjonsunivers som – nesten materielt, der den svever fra ett sted til et annet, til nye tider og rom – unngår å plassere fortellingen inn i en videre fortolkningsramme.
Denne narrative minimalismen skaper en voldsom, pregnant kontrast til det ekspansive og ikke så rent lite svulstige filmatiske uttrykket, og her finner Malick noe av den samme poesien som i mesterverkene Days of Heaven og The Tree of Life. Det kaotiske flettverket er et sannferdig og inspirert resultat av subjektiv drømmelogikk. –BY
Voyage of Time (2016)
I The Tree of Life (2011) viste Malick oss en flik av verdensrommet og jordens fødsel i den berømte «skapelsessekvensen». Bildematerialet som utgjorde grunnlaget for disse scenene ble hentet fra dokumentaren Voyage of Time – kanskje fordi Malick fryktet at prosjektet aldri ville se dagens lys. Men i 2016 fikk den ferdige filmen omsider premiere på filmfestivalen i Venezia, i en 90 minutter langversjon, med Cate Blanchett på lydsporet, før den senere ble lansert som en 40 minutters IMAX-opplevelse på kino, fortalt av Brad Pitt.
Uansett hvilken av disse man velger seg, mislykkes Voyage of Time med å fremkalle den samme undringen som passasjene om artenes opprinnelse i The Tree of Life. I spagat mellom å være en ren sanseopplevelse og en didaktisk kommentar om skjevfordelingen av ressurser på kloden (utbrodert i versjonen med Blanchetts fortellerstemme), sliter filmen med å finne sin mening og funksjon. De imponerende naturbildene kunne vært nok i seg selv, men David Attenboroughs serier kom dem i forkjøpet. I sum er Voyage of Time den eneste Malick-filmen som ikke har tjent på å stå lenge inne i ovnen. –LO
Song to Song (2017)
Malick er alltid opptatt av steder og rom som ennå ikke er innredet av menneskeliv, av «nye verdener», og sjelden har dette fokuset vært tydeligere enn i Song to Song. Filmen er en poesisk malstrøm av bilder, arkitektur, landskap, kropper i bevegelse og ansikter. Malick og fotograf Emmanuel Lubezki fanger inn Rooney Mara fra alle tenkelige vinkler og registrerer hver krusning, positur og samspill mellom hår og ansikt. I filmens tidligste partier er det vel mye feriestemning og lekenhet mellom rollefigurene, men idet man kommer inn i filmens rytme ønsker man bare at Song to Song aldri skal ta slutt. Filmen er ikke gripende i tradisjonell forstand – følelsene her går mer på det eteriske og åndelige, en slags blanding av trollbundethet, ærefrykt og avmakt stilt overfor det uhåndgripelige og forgjengelige.
Malick skal ha signalisert at Song to Song markerer endepunktet for den «abstrakte» metoden han initierte i 2011 med The Tree of Life, og som ble rendyrket i To the Wonder og Knight of Cups. Disse arbeidene står antageligvis igjen som 2010-tallets viktigste bidrag til å fornye filmkunsten. Konvensjonell fortellerstil er avskaffet, men konturene av en historie stiger gradvis opp fra materialet, og utover i Song to Song er det ikke vanskelig å forstå hva som står på spill for rollefigurene og i deres innbyrdes relasjoner. –DS
A Hidden Life (2019)
Malicks fortelling om militærnekteren Franz Jägerstätter er som en drøm. Fotoet buer og strekker seg, går nært på og trekker seg tilbake på sedvanlig Malicksk vis, som om kamerablikket tilhører et forvirret gjenferd som har kommet tilbake for å granske hendelser fra sitt eget liv, som strekker hendene kjærlig mot menneskene i det og stedene det utspilte seg på, for så i neste øyeblikk å vike unna i redsel. Den drøvtyggende stemingen som bare unntaksvis letner – enten det er hverdagen bestående av like deler hardt arbeid og slit, fred og idyll, eller venting, bekymring og fortvilelse som skildres – hensetter en i både kjedsomhet og salighet. Det vakre samspillet mellom Valerie Pachner som Franzinska og August Diehl som Franz, og skildringene av alpelandskapet de oppholder seg i, fortellingen om Franz’ forhold til sin gudstro – et forhold som framstår som nært og intimt framfor ytre styrt– gjør inntrykk.
A Hidden Life handler ikke bare om de skjulte, nesten glemte krigsfortellingene, men også om det skjulte livet som finnes inni hver enkelt av oss; «inne i dig öppnar sig valv bakom valv oändligt», som Tomas Tranströmer skriver. –RK
*