Se, uten hensikt: Mia Hansen-Løves En vakker morgen

Oslo Pix 2022: I sin nye film En vakker morgen («Un beau matin») tenker Mia Hansen-Løve seg mennesket som et uferdig verk.

En vakker morgen, den klart beste filmen jeg så under filmfestivalen i Cannes i år, står i samme følelsesmessige leie som Mia Hansen-Løves tre fineste filmer så langt, Tout est pardonné (2007), Le Pére de mes enfants (2009) og Dagen i morgen (2016), hvor de voldsomme svingningene på innsiden bare lar seg oversette til små, anerkjennende krusninger i filmspråket. Ikke fordi formen søker seg mot å bagatellisere det som brenner, men fordi Hansen-Løve har skjønt at det alltid ligger en vold i å fortolke og uttømme menneskemøtene mellom kameraets øye og kroppene som beveger seg på lerretet. Og at det aldri kan være et spørsmål om å la være, men å forvalte representasjonen på et klokere, mer fredfullt vis (det handler ikke om «estetisk pasifisme»!).

For de som har fulgt filmforfatterskapet hennes en stund, byr ikke En vakker morgen på noen store overraskelser. Men den finstemmer, justerer og fordyper en måte å lage film på som er så sofistikert og gjennomtenkt at den nesten kan virke nøytral, dempet, stilltiende; som i margen av bildene diskuterer seg selv som kunstverk, som bidrag til en større samtale om hva det vil si å betrakte et annet menneske i kunstnerisk form.

Filmen følger den Paris-bosatte tyskoversetteren Sandra (Léa Seydoux, som vokser i takt med hvert gode manus hun får jobbe med). Hennes pensjonerte far Georg (Rohmers gamle mannlige muse Pascal Greggory) nærmer seg slutten av livet med fremadskridende demens. Sandra er alene med sin ti-elleve-år gamle datter Linn (uhyre velspilt av Camille Leban Martins) – i en bisetning fremkommer det at faren døde for fem år siden. Når Clément (Melvil Poupaud), en av hans venner – og faren til en klassekamerat av Linn – trer inn i de daglige rytmene deres, åpner livene seg opp i pusterommene mellom jakten på en anstendig aldershjemsplass for faren.

Filmen sirkler inn disse forløpene slik de spiller seg ut i hverdagen, eller snarere sirkler den inn hverdagen i disse forløpene. Hvordan det skakende, uavklarte og formløse som et resultat av viljen til å stå i det usikre, får sine former, sin hverdag og sine egne ritualer. I fraværet av en struktur, skaper Sandra nye stier.

«Un beau matin» (2022).

Faren går gjennom et senere stadie av den nevrodegenerative lidelsen Bensons syndrom, som er en atypisk variant av Alzheimers hvor man også rammes av perseptuell svikt. Når vi følger datteren opp i leiligheten hans, er faren allerede blind, omgitt av bøkene som har fulgt ham i et langt liv; filosofiprofessoren er ute av stand til å kjenne igjen en boktittel av Klaus Mann, «sønnen til favorittforfatteren din». Det legges i det hele tatt mye vekt på at han, som har levd av å tenke, ikke lenger klarer å tenke, forfølge resonnementene fullt ut, men ikke i form av sykelig- eller stakkarsliggjøring, eller som romantisering av svinnende kognitiv genialitet.

Det er ikke av uvesentlig betydning at Hansen-Løves egen far Ole levde med sykdommen i ti år før han døde; en varsomhet og respekt preger måten filmen nærmer seg tapet av «egenskaper» på. Floskler om hva som er et verdig liv eller ikke, i den ene eller andre retningen, interesserer ikke En vakker morgen seg for. Det er heller, som i debutfilmen, eller som i Le Pére de mes enfants, forholdet mellom far og datter: hvordan minnene, episodene, fortiden, blander seg inn i forsøkene på å forme en ny hverdag ut av oppbruddet, de nye hakkene.

Noe av det Mia Hansen-Løve er aller best på som filmskaper, er å turnere delvis overlappende parallellfortellinger i én og samme film uten at de hverken skal tvinges til oppklarende syntese eller kastes mot hverandre i komparativ gnisning. Det tar ikke lang tid før lysten og viljen til sammenlignende fortolkning – her er det en speiling, denne handlingen er nødt til å være motivasjonen bak denne andre, kun i lys av disse relasjonene forstår vi hva som må skje siden! – smuldrer opp, fortoner seg svakt meningsløs. Ikke fordi det ikke finnes pendanter eller speil, for det gjør det, men fordi håndgripelige psykologiske forklaringsmodeller kommer til kort i møte med filmens eget øye, som er mildt, nådig, likefremt. Det blir som å øve kognitiv vold mot noe som er mer bedende, seende og tålmodig enn seeren gjerne klarer å være både mot verden og med seg selv.

«Tout est pardonné» (2007).

Slik menneskene på lerretet famler etter aksept i seg selv, spør En vakker morgen, uten inkvisisjon og uten spørsmålstegn, om det ikke bare ville være mulig å akseptere det som skjer. Menneskelig rot, kaving, emosjonell skitt, det er lov å se på det uten hensikt! Individet som prosess, ikke som ferdig verk.

Det er fristende å legge til Abbas Kiarostamis tittel Life, and Nothing More etter En vakker morgen. Hansen-Løve søker ikke etter å inspisere. Hun er blant de få som kan nærme seg en klisjé (grunnfortelling, halvsannhet, skjebne, kulturell mytologi) uten å meddele at hun tar avstand fra den, at hun har sett seg nødt til å ironisere, men også uten å si med bildene at den er «sann av en grunn». Slik overskrides begrepet om klisjéen, den altoppslukende skammen som virker inn på hvordan vi handler i verden. Det er som om kameraet står og puster innstendig foran Sandra og Léa Seydoux, men at det nekter å omskape erfaringene hennes, det som er de indre stormene, til stormfull dramaturgi eller tilfredsstillende utløp. I dette ligger det en hel, liten manual for hvordan det går an å forholde seg til omverden, til andre mennesker.

Samtidig er det ikke til å komme utenom at det finnes sammenhenger og krysninger mellom Sandras tap av farens kroppslige nærvær, og skrittene hun tar ut av sitt fem år lange sølibat, den konsentrerte eneomsorgen for datteren. At hun tillater seg å gi seg hen til Clément uten forsikringer. Når som helst kan han forlate kona, men like gjerne kan han bli. Han står for en kjærlighet som aldri kan være betingelsesløs. Som nettopp også er det, når hun synker ned i armhulen hans. Men på samme måte som Clément ikke er en pustende livbøye – redusert til en kropp hun kan projisere den bokstavelig talt svinnende farssoliditeten over på for å få svømme friere, lettere over til den andre siden av sorgen – er heller ikke En vakker morgen fortellingen om hvordan Clément inntar rollen som farsobjekt og frelser Sandra fra tapet.

Jeg er fascinert av hvordan Hansen-Løve beveger seg i sånne rom for tolkning, uten å skravere opp alle feltene, hvordan hun unngår å fylle ut de opplagte skjemaene.

«Le Pére de mes enfants» (2009).

De fleste som har stått i traumatiske, opprivende tapserfaringer, kan kjenne seg igjen i sekundene hvor død og bortgang snur om i sin motsetning, noe som erfares som helt ubegripelig, langt unna å ha funnet et språk. At kroppen og livsdriften, eros, plutselig bestemmer seg for å våkne, på en instinktiv, helt basal måte, som for å minne en på at det finnes liv. For å skape mer liv. Det finnes en helt forbilledlig parkrangel i En vakker morgen, som iscenesetter skriptet for konflikt i tosomheten før den har rukket å etablere seg (og dermed er den i ferd med å bli reell). Clément banker på Sandras hjemmekontor og innrømmer raskt at han bare har en time før han må gå igjen. Hun spør hva de skal gjøre, så langt har det mest bare vært sex, i den provisoriske sengen hennes, og det er det hun vil, men han vil helst ut av leiligheten, bre forholdet ut.

Det handler ikke om motstridende begjær hos kjønnene, om en intellektets kamp mot driftene, det kunne en forlede seg til å tro, men om at hun kanskje aldri – glipene i historien sørger for at vi ikke, heldigvis, har full oversikt over fortiden hennes, alle tidligere berøringer – har følt seg så mye som en kropp som nå. Idet kjødet svikter, svarer sansene, leddene, med å lene seg inntil andre. Det er underspilt skildret, men det er gripende, sannferdig, vennlig.

Når disse to eksistensielle blokkene likevel ikke oppstår som to perfekte puslespillbrikker, skyldes det at Hansen-Løve allerede, i en alder av førti, i sin allerede åttende film som filmskaper, har kommet til det sjeldne punktet i behandlingen av modeller, levende mennesker, hvor hun både er i stand til å avtegne et såkalt helt menneske, med alle sine sjatteringer og i all sin kompleksitet, og hvor filmbildene også rommer en distanse, en avmålthet som ikke vil beherske, innordne, definere. Lengtende, etter å fange alle lagene i tilstedeværelsen til Sandra! Og likevel så tilbakeholden, lik en åpen, utstrakt, men hvilende hånd.

Gradvis er det som om En vakker morgen også blir en film som handler om ansvarsfullhet. Da strekker den seg veldig langt ut over denne ene historien. Jeg blir mer oppmerksom enn jeg vanligvis er på at kroppene som beveger seg på lerretet også er levende mennesker, ikke bare gestaltninger, skikkelser. At kameraet som ser er der sammen med dem, at det er samspill, kontakt, respons. Men hvilket ansvar er det snakk om? Ikke noe annet enn å forholde seg, tre inn, med bevissthet om at det finnes et ansvar. Det er her, mer enn i de synlige intrigene eller i coming of age-sujettene, at Hansen-Løve står i den filmhistoriske arven etter Éric Rohmer, Maurice Pialat, Agnès Varda.

«Dagen i morgen» (2016).

Dagen etter møtet med En vakker morgen så jeg Frère et sœur av Arnaud Desplechin, som i motsetning til Hansen-Løves film har fått plass i hovedkonkurransen. Det har vakt litt oppmerksomhet, delvis på grunn av hva det sier om festivalens filmpolitikk, delvis fordi det er en kvalitetsforskjell på de to filmene som er umulig å ignorere. (Det kan like gjerne dreie seg om at hun deltok med forsinkede Bergman Island så sent som i fjor.) På hvert sitt vis har de to filmskaperne vært med på å forme hva jeg forventer av film. Desplechin med sin skriftlige vittighet, sin skjerpet rotete formalisme og sin fintfølelse for krysspollinerende irrganger i relasjonelle nettverk (treenigheten Ma vie sexuelle, Rois et reine og Un contë du Noel er strengt tatt de eneste som gjelder). Hansen-Løve med sin nesten verdensfremmede måte å ta inn omgivelser på, og sin kloke, intuitive ydmykhet.

Det er selvfølgelig helt konstruert å sammenligne dem. Rollene til Melvil Poupaud, som medvirker i begge filmene, vitner om dét: Hos Desplechin er han en sårbar og skadet narsissist, en tapt bror som kleber seg til omgivelsene i håp om at de kan koble seg på ham, men uten å noen gang virkelig gi seg hen – hos Hansen-Løve en uperfekt og sympatisk familiefar som gjør sitt beste uten å bli heroisert, eller gjort til skamme, av kameraet. Det dramaturgiske reisverket i Frère et sœur er nesten like skjørt og dysfunksjonelt som de familiære båndene i filmen, den er oppskrudd, betatt av sin egen higen etter forløsning, sentimental til beinet (men uten tvil en veldig god film i alle sine feilsteg!); En vakker morgen synger om at det ikke er mulig å sno seg unna det som ikke ble som planlagt, men at det er lov å stå i det.

Det finnes ingen filmer som fanger min egen livsfølelse, om det finnes noe sånt, over tid, like godt som filmografien til Mia Hansen-Løve. Jeg kjenner meg ikke nødvendigvis igjen i de enkelte rollefigurene, eller de enkelte handlingstrådene (men også dét), det er heller snakk om å ønske så veldig å fortsette å kunne se menneskedyret, i uopphørlig, sårbar presens.