Hvis man var nødt til å utnevne en internasjonal folkeidrett, ville valget uten tvil og nesten automatisk falt på fotball. Først og fremst skyldes dette at fotball er sporten med desidert flest utøvere og supportere på verdensbasis, men med sitt arbeiderklasseopphav er fotball også en folkeidrett i den forstand at den alltid har tilhørt folket.
De siste (ti)årene har imidlertid fotball lidd samme skjebne som utallige andre idretter, medier, personer og trender: Feil person forstod (til «rett» tid) at dette var noe man kan tjene penger på, og kapitalismen er nå godt i gang med å svelge fotballen, grasrot for grasrot, med urettskaffent blod på tann. Bare i 2021 har tolv av Europas mektigste klubber forsøkt å etablere en eksklusiv turnering hvor de selv ville være garantert deltagelse og premiepenger til evig tid, og nylig er Premier League-klubben Newcastle United kjøpt opp av et saudiarabisk statsfond (i et forsøk på det som refereres til som sportsvasking, som dessverre allerede er et etablert konsept i fotballverdenen).
Det internasjonale fotballforbundet FIFA – som ved flere anledninger har vært knyttet til korrupsjonsskandaler – har påbegynt en kamp om å innføre fotball-VM hvert andre år istedenfor hvert fjerde, til tross for at enhver spiller og trener er enige om at det allerede spilles for mange kamper i internasjonal fotball til å kunne ta nødvendige hensyn til helse og restitusjon.
Derfor er det desto viktigere at filmer som Line Hatlands kinodokumentar Bortebane lages, og minner oss på fotballens unike evne til å samle ulike mennesker til felles idrettsglede og bidra med underholdning, håp og en distraksjon fra hverdagens strev i alminnelige folks liv – over hele verden.
Gjennom et kort anslag gjør Bortebane det klinkende klart hva filmen skal handle om: verdens største fotballturnering for barn, Norway Cup. Vi får også et lite glimt av menneskene vi skal bli kjent med, før tittelen fyller skjermen i en IK Start-aktig fargepalett med sort skrift på gul bakgrunn. Deretter presenteres vi i tur og orden for de fem hovedkarakterene, i en sekvens som fremstår helt sentral for den videre opplevelsen av filmen: Hvis man ikke knytter et bånd til de ulike barna i løpet av disse kjappe snuttene man får med hver av dem, kommer det fort til å bli vanskelig å holde seg interessert de neste 80 minuttene.
Heldigvis har filmskaperne gjort et omhyggelig arbeid i utvalget av karakterer, bakgrunnshistorier og miljøer som skildres i Bortebane. Det mest slående med rollegalleriet er hvor forskjellige de virker, til tross for at de alle er 13-14 år gamle og har det til felles at de ønsker å vinne Norway Cup. I all hovedsak presenteres et vidt geografisk spenn, med subjekter hentet fra fem land og fire kontinenter. Filmens mest interessante form for variasjon er riktignok ikke etnisitet eller nasjonal tilhørighet, men årsakene bak (og styrkegraden på) motivasjonen hver av dem har for å delta i Norway Cup, og for å spille fotball i det hele tatt.
Vi kan begynne der filmen begynner, med norske Anna (14) som spiller midtbane for SK Herd i Ålesund. Etter et idyllisk, vinterpreget etableringsbilde ser vi Anna komme løpende opp en lang bakke. På toppen venter faren (som i likhet med Anna er kledd i blå Herd-jakke). Han er ikke helt fornøyd med innsatsen hennes og snakker i treningsterminologi. Etter fullført økt informerer hun oss klart og tydelig om hva hun sikter mot: «Målet mitt er å bli verdens beste fotballspiller». Samtidig vektlegger hun farens rolle som motivator, og påpeker at det kun er fordi han tror på henne at hun gjør det selv. Slik kommer regissør Hatland raskt og effektivt til kjernen i hva som driver karakteren, i tillegg til at vi noterer oss det enorme forventningspresset Anna er gjenstand for.
Deretter går turen til USA og Philadelphia, hvor vi møter Khalidi (14) og hans far. Deres forhold minner om det vi nettopp har sett i scenene fra Ålesund, men der Anna stråler av motivasjon og en trang til å vise seg frem, er Khalidi mye mer reservert. Han hevder det er gode odds for at han blir profesjonell fotballspiller, men det virker samtidig ikke helt som han tror på det selv. I samme slengen gjør han det tydelig at han spiller fotball for å kunne forsørge sin far, som er skadet og alltid har ønsket seg en sønn som lykkes med proffdrømmen. Her ser vi ulike motivasjoner hos Khalidi og Anna, til tross for at de begge har en pådriver i sin far, med tilhørende forventninger de vil gjøre hva som helst for å oppfylle: Anna vil bli best i verden, mens Khalidi ønsker å sikre familien økonomisk. Del av dette skillet kan kanskje skyldes kjønnsforskjellen (det skal så utrolig mye mindre til for å leve av fotball for menn enn for kvinner), men det er også en markant forskjell i hvor mye glød og innsatsvilje hver av dem later til å ha.
Etter å ha introdusert oss for disse to karakterene med særdeles sentrale fedre, skaper Line Hatland en skarp kontrast idet hun klipper til Chengdu i Kina, hvor vi møter Zhang Yu (14), kaptein for Panda Girls. Hun har nylig mistet faren, og bor alene med sin mor. Hun virker (naturlig nok) dypt påvirket av savnet etter ham, men gjør sitt beste for å unngå å gråte mens moren er til stede. Zhang Yu gjør alt hun kan for ikke å vise sårbarhet, og dette viser seg også i kapteinsrollen hennes på laget, da hun heller ikke vil uttrykke negative følelser i medspillernes nærvær. For Zhang Yu fungerer fotballen som en distraksjon, et middel mot de vonde tankene. Senere slår hun også fast at fotball kan hjelpe henne med å få en utdanning, men dette blir i tilfelle en slags bonus som følger med håndteringsmekanismen hennes.
Hvis det er ett land i verden som er synonymt med fotballens folkelighet og allmennappell, må det være Brasil – der fotball i lang tid har blitt referert til som «o jogo bonito» (det vakre spillet). Her treffer vi Fred (14), og allerede fra første øyeblikk enser vi et mindre anspent far/sønn-forhold og en leken innstilling til fotball. Faren vil også gjerne at Fred skal bli proff, men scener der de leker i bassenget, og skravler løst og fast om Norway Cup mens de spiller FIFA på PlayStation, viser en avslappet tone. Det som skal vise seg å ligge til grunn for Freds motivasjon, men som også bidrar til presset han føler på, er at bestefaren hans var en eminent fotballspiller. Helt fra før Fred ble født har faren planlagt at han skal følge i bestefarens fotspor. Selv om faren tydelig er kjærlig og tålmodig med Fred, kan det by på problemer å ha et konkret eksempel å bli målt mot, et bestemt nivå å oppnå, fordi det gjenstår å se om Fred er like talentfull som sin bestefar.
Den siste vi får møte av filmens fem sentrale personer er Afnan (13), som bor i den palestinske delen av Jerusalem. Her tar filmen en brå vending idet vi ser henne kikke ut av et vindu mens moren snakker på telefonen om alvorlige trefninger mellom israelsk politi og steinkastende ungdommer. For Afnan representerer fotball en utvei på kort sikt, for å dra på Norway Cup (en reise som både presenteres som eksklusiv og risikabel), men hun har også et håp om at fotballen kan lede mot et tryggere og mer stabilt liv i fremtiden. I tillegg er idrett en effektiv distraksjon fra hverdagen: «Fotball fyller hjertet mitt med glede», hører vi henne si mens hun sitter på bussen. Foreldrene og treneren hennes sørger for å minne henne på at hun også kjemper for Palestinas ære: alt hun gjør skal være dedikert til hjemlandet.
10 minutter inn i filmen har altså alle karakterene vi skal følge blitt ettertrykkelig introdusert, og rammen for filmen er satt. De fem ungdommene går inn mot en fotballturnering med klare forventninger og forhåpninger, og vår nysgjerrighet er etablert. Det fungerer også godt at Hatland så tidlig skildrer de åpenbare klasseforskjellene mellom subjektene. Først og fremst er det tydelig at norske Anna er umåtelig privilegert i forhold til de andre, både når det kommer til livet på Norway Cup og utenfor. Dette kontrasteres når det klippes frem en sammenligning med Zhang Yu, som erklærer at hun alltid føler hun må kontrollere følelsene mens hun er med moren sin, og Anna som stolt går gjennom pokalsamlingen sin med en venninne.
Den samme effekten oppstår når vi ser de kinesiske, brasilianske og palestinske lagene bli innlosjert på luftmadrasser i noen av Oslos slitte klasserom, mens laget fra Ålesund sjekker inn på hotell. Her blir man, som norsk tilskuer, minnet på sine egne privilegier (selv om det ikke virker som Herd-jentene blir det), samtidig som alt dette forsvinner ut av vinduet neste dag: På fotballbanen er alle like.
Når turneringen endelig sparkes i gang i filmen, får man en ordentlig smakebit på hva Norway Cup virkelig er. Busslaster med ungdom slippes fri på Ekebergsletta, og de som tidligere har opplevd denne energien vil utvilsomt kjenne seg igjen. Håp, spenning og hormoner ligger i lufta – som en overveldende, forførende dis – og uken som ligger foran alle og enhver bugner av endeløse valgmuligheter, luftige ambisjoner og drømmer som for de fleste aldri vil bli oppfylt.
Alle de obligatoriske motivene er med: Flørtende og dansende ungdommer, den motbydelige (men beundringsverdige) mathallen, og fotballbaner så langt øyet kan se. Det er nesten så undertegnede får lyst til å dra dit og oppleve det på nytt, før erkjennelsen synker inn, om at man ikke lenger er en 15 år gammel amatørkeeper med et voldsomt ønske om å passe inn, tross sosial angst, og derfor ikke lenger ville fått adgang til dette helvetesparadiset.
Fra og med første kamp blir Bortebane en nokså ren og uforstyrret skildring av turneringsforløpet til hvert av de utvalgte hovedkarakterenes lag. Kampene går sin gang, og vi får være vitne til en håndfull klipp fra en del av dem. I disse sekvensene kan det virke som om filmskaperne har overvurdert effekten av sin egen karakterbygging, for kampene oppleves sjelden så veldig spennende – til tross for at man heier litt på det laget «våre» spillere er del av. Det blir ofte vanskelig å få oversikt over nøyaktig hva som foregår, da man bare blir servert korte klipp (et mål skåres her, noen byttes ut der) uten noen bestemt direksjon om hva som er viktig, og den generiske musikken klarer ikke å skape spenning eller engasjement på egenhånd. I de fleste tilfellene må man vente til en tekstplakat dukker opp med resultatet etter ferdigspilt kamp før man er sikker på hvem som gikk seirende ut, og det mangler en konkret indikator på hvordan lagene ligger an i gruppespillet. Vi tvinges til å stole på titlene som tilhører hver dag, som «Kun de beste kvalifiserer» (noe som for øvrig ikke stemmer i Norway Cup, da alle kommer til enten A- eller B-sluttspill) og «Vinn eller forsvinn».
Det mest givende underveis i filmen er å se utviklingen av motivasjonen til karakterene. Fred går nok gjennom den største transformasjonen, fordi han nesten ikke får spille. Da endrer han tvert prioritering, og resten av uken er han mer opptatt av å sjekke damer enn å spille fotball. Laget hans vinner til slutt turneringen, men på medaljeseremonien er han mer fokusert på en ny flamme enn pokalen, medaljene og lagkameratene sine.
Det går ikke så bra for Jerusalem Girls i turneringen, så Afnan må legge fra seg ambisjonene om å bringe ære til Palestina, men en telefonsamtale hjem gjør det vanskelig for henne å forholde seg negativt til et opphold i Norge, uavhengig av hvordan turneringen går. Til slutt slår hun seg til ro med at vennskap er viktigere enn å vinne, og i en av filmens kuleste og koseligste sekvenser sniker hun seg av gårde med et par venninner til en godteributikk (en reaksjon på den «kvalmende» maten de får servert i mathallen), og kjøper potetgull og ostepop som de spiser i en park. Panda Girls har en liknende turneringsutvikling, og ryker på et surt tap etter ekstraomganger. Zhang Yus historie blir hengende som en litt uforløst tråd i filmens flettverk, da vi aldri får noe særlig mer innblikk i henne som karakter enn vi gjorde i introduksjonen.
De mest fullendte og klimaktiske historielinjene i Bortebane tilhører de to karakterene som er på Norway Cup med sine motivatorer (aka fedre). Faren til Anna er hele tiden på henne med kommentarer og tilbakemeldinger, og man ser i de korte sekvensene fra Herds kamper at hun prøver så godt hun kan å ta ansvar for laget. De kommer seg til en finale, der alt til slutt skal avgjøres på straffekonkurranse. Anna bommer, og laget taper. Hun er utrøstelig og fra seg av sorg og skuffelse, men selv om man føler med henne, er det ikke så lett å la se rive med når man setter det opp mot problemene noen av de andre av filmens karakter daglig står ansikt til ansikt med. Allikevel forsterker Annas fortvilelse den følelsen som alle har vært innom til en viss grad: Så lenge man er på fotballbanen er det eneste som gjelder å vinne, og skulle det ikke gå, blir du sønderknust. Naturlig nok er det da umulig å se ting i perspektiv.
Selv om Annas turnering ender dramatisk, er det Khalidi som har den mest tilfredsstillende historieutviklingen. Gjennom hele turneringen har det kommet trusler fra faren om at han aldri skal kaste bort penger på Khalidi igjen. Han skal nok få skjerpet ham når de kommer hjem, lyder det strengt. Khalidi tar alt til seg, og prøver å overbevise seg selv om at farens tilstedeværelse er en positiv ting. Ved turneringens slutt klarer imidlertid Khalidi endelig å frigjøre seg fra farens giftige grep, idet han legger på telefonen midt i en samtale, ser inn i kameraet, og smiler.
*
Ser vi på disse fem historiene som separate fortellinger, vil de åpenbart rangere ulikt på narrativ styrke. Dette er en naturlig konsekvens av å lage en flue-på-veggen-dokumentar om et rollegalleri og en begivenhet som dette, der dramatikk ikke er en selvfølge. Og man kan få behov for å vri ganske godt på virkelighetens hendelser for å kunne strukturere materialet som en fullkommen historie. Her kan det nevnes om Bortebane at noen av kampene stokkes om på for å hente maksimalt ut av dramatikken som finnes (og at finalen hvor Anna bommer på straffe «bare» er en 8-delsfinale), men det gjøres ingen drastiske grep som endrer historielinjenes autentisitet.
Man kan til og med spørre seg om det kunne vært en idé å frigjøre seg i enda større grad fra å være flue-på-veggen, når det først ikke er en absolutt tilnærming. Hatland tillater seg fra tid til annen å legge inn noen lydklipp som ikke virker som en del av en naturlig samtale, og kanskje hadde det gagnet historiene om dette skjedde enda litt oftere, for å gi oss en nærere opplevelse av karakterenes indre liv underveis.
Det som imidlertid fremstår som den største svakheten ved filmen – og i mine øyne hindrer Bortebane fra å nå det potensialet som ble fremvist i første del av filmen – er nettopp det at disse historiene er fullstendig separate. Jo, de har Norway Cup og fotball til felles, men det er aldri noen interaksjon mellom de forskjellige karakterene, noe som fører til at filmen blir veldig fragmentert. I begynnelsen klarer filmskaperne i ganske stor grad å binde de forskjellige historiene sammen, på en måte som gjør at de krysspollinerer hverandre, men etter hvert blir det vanskeligere og vanskeligere å spore koblingene. Til slutt skal alle fortellingene sammenfattes og kulminere i epilogen (som markeres av tittelplakaten «Dag 6: Fest»), men dette blir et heller tafatt forsøk på å avslutte filmen med et smell. Budskapet som står igjen er at verden går videre, fotballen går over og hverdagen er tilbake… Helt til neste års Norway Cup (eller, i dette tilfellet, Norway Cup om tre år, ettersom både 2020- og 2021-årgangen har blitt offer for pandemien).
Som jeg skrev innledningsvis, er fotballens mektigste styringsorganer godt i gang med å selge sportens sjel, og det er vanskelig å vite hva man som tilhenger og/eller utøver kan gjøre for å bremse denne prosessen. Det er stadig snakk om at enkelte vil boikotte VM i Qatar i 2022, men det virker samtidig som at de aller fleste fotballinteresserte stiller seg likegyldige og/eller uvitende, så lenge de fremdeles kan følge laget sitt et par timer i uken og få et avbrekk fra hverdagens monotoni. Og hvem kan bebreide dem det? Om fotballens dager som fullkommen folkeidrett er omme, får vi i alle fall klamre oss til de fnuggene som gjenstår av noe fotballen en gang var.
Norway Cup er et av disse. Så selv om Bortebane ikke vil huskes som en perfekt film, kan den i det minste stå igjen som en ektefølt skildring av noen som er unge, uskyldige, og som – med rette eller ei – setter sin lit til fotballens magi for å nå drømmene sine. Og det, det er vakkert.
