I britiske Emerald Fennells spillefilmdebut Promising Young Woman opptrer protagonisten som en slags nattelivets beskytterske. Iført korte kjoler, løshår og påtatt promille, rensker hun gatene for mannlige rovdyr som kjenner sin besøkelsestid når fulle kvinner begynner å snøvle og sjangle. Superkreftene hennes er en seksuelt tilgjengelig fasade, kombinert med abrupt konfrontasjon – som en sinna ulv i høye hæler tar hun opp kampen mot det beryktede gråsonelandskapet av rus og samtykke.

Promising Young Woman er en overraskende mørk film pakket inn i rosa silkepapir, som ble smykket med en Oscar for beste originalmanus tidligere i år, akkompagnert av en rekke andre gjeve nominasjoner, inkludert beste film, regi, klipp og kvinnelige hovedrolle (Carey Mulligan). Emerald Fennell er også skuespiller, kanskje mest kjent for rollen som Camilla Parker Bowles i sesong 3 og 4 av Netflix-suksessen The Crown. I tillegg har hun opparbeidet seg en karriere som manusforfatter, med bidrag på serier som bl.a. andresesongen av Killing Eve (2018-), for øvrig et fiksjonsunivers som, i likhet med Promising Young Woman, kombinerer femininitet og vold.

I Promising Young Woman blir vi kjent med tredveåringen Cassandra (Mulligan), en tidligere så ung og lovende medisinstudent som nå bor hos foreldrene sine, og jobber på en kaffebar som verken gir henne stort til glede eller særlig mye stimuli i hverdagen. Helgene vier hun derimot til sitt selvpålagte samfunnsoppdrag: å lure menn til å tro hun er full nok til at de kan utnytte henne seksuelt – før hun med ett blir «edru» igjen, og fersker dem i kjensgjerningen de er i ferd med å utføre.

Med Cassie tegner Fennell opp en kvinnelig protagonist med mange spennende lag å skrelle av. Som en truende vendettaskikkelse, får hun mennene til å se frykten i hvitøyet når de beseires på sengekanten. «Din gale kjerring», roper de etter henne, og hun svarer med å denge jernrør inn i frontrutene deres. «Ofrene» nedtegnes i en slags seriemorders dagbok, en konstant forlenget liste, som også på lekent vis utgjør filmens kapittelinndeling.

Kardinalspørsmålet er selvfølgelig hvorfor protagonisten gjør som hun gjør i sitt forsøk på å forandre verden én mann av gangen. Og bak den befriende bitre og fryktløse fasaden hennes, skjuler det seg et gradvis større nøste av triste skjebner og ubehandlede traumer. I Cassandras møte med den romcom-konvensjonelle kjærlighetsinteressen Ryan (Bo Burnham), konfronteres hun med nettopp dette: et liv dedikert til et hevnlystent tunnelsyn på vegne av seg selv og kjønnet sitt – et søsterskap som ikke resten av verdenen hennes nødvendigvis deler. Men hos Ryan blir hun samtidig også innhentet av sin egen fortid – alle grunnene til at hun faktisk gjør som hun gjør – ettersom Ryan er en gammel kjenning fra studietiden, der det hele startet.

Stilistisk hevn, og Paris Hilton

Det er et friskt pust av et skuespillerensemble Fennell har samlet sammen, med en rekke kjente navn fra komedie- og serieverdenen. Carey Mulligan, som tidligere har utmerket seg i Shame (2011), Drive (2011) og Inside Llewyn Davis (2013), imponerer som «ung og lovende» – mye takket være den ekstreme karakterreisen Fennell sender henne ut på, som tillater Mulligan å spille ut hele spekteret av følelser og fakter.

Ryan gestaltes av den stadig mer fascinerende stand up-komikeren Bo Burnham, som er aktuell med Netflix-spesialen Inside, i kjølvannet av sin egen spillefilmdebut og kritikerfavoritt, Eighth Grade (2018). Burnhams mørke humor kler Fennells thrillerunivers som hånd i hanske, og av andre fornøyelige navn i ensemblet finner vi blant andre Alison Brie (GLOW), Sam Richardson (Veep), Jennifer Coolidge (American Pie), Laverne Cox (Orange Is the New Black) og Christopher Mintz-Plasse (Superbad).

Sjangermessig har Fennell presset narrativet inn i en stor smeltedigel, med et resultat som best kan beskrives som en krysning mellom hevnthriller og svart komedie, med innslag av både horror og melodrama. Filmens visuelle innpakning er i all hovedsak signert produksjonsdesigner Michael Perry (It Follows), som har sørget for å tolke klisjéuttrykket «hevnen er søt» så visuelt bokstavelig som overhodet mulig: vi snakker om en hyperfeminin overflod av rokokko-inspirert interiør, blomstermønstre og blondedetaljer, med pastellfarger smurt utover det hele.

En kvalmende deilig kontrast til det ellers så brutale alvoret som fremstilles. Dessuten geleides estetikken av en frisk spilleliste, som aktivt kommenterer handlingen med spenstige coverversjoner av godlåter som fra The Crystals («He Hit Me (And It Felt Like A Kiss)») og The Weather Girls («It’s Raining Men») til indie à la Cigarettes After Sex («Nothing’s Gonna Hurt You Baby»). Fennell leker seg med det musikalske uttrykket, hvor strykerne glir fra horror og romanse til Britney Spears’ «Toxic»; av og til får lydsporet dominere hele sekvenser, som den Spring Breakers-inspirerte apotekscenen der Cassie og Ryan danser sensuelt rundt blant medisinhyller i sakte film og blåser støv av Paris Hiltons 2006-banger «Stars Are Blind».

Bittert! Om den famøse guttastemningen

Det er ikke til å komme utenom hvor sinna Promising Young Woman faktisk er, og hvordan raseriet resulterer i en film som tematisk sett oppleves befriende og ensporet på samme tid.

Fennell slenger rosathrilleren på bordet som et feministisk kamprop mot sjåvinistiske samfunnsstrukturer og herjende overgrepskultur, og tar den famøse guttastemningen – som tross alt lever i beste velgående – syrlig på kornet. Her direkte latterliggjøres Mannen, kameratskapet hans og den beleilige emneknaggen #notallmen. Filmen oppleves i så måte veldig tidsriktig, ved å ta temperaturen på en generasjon kvinner post-#metoo som er lei all bremsinga av likestilling og kvinnekamp.

Med satirisk blikk skildrer Fennell tosidigheten ved den moderne mannen, her eksemplifisert ved Mintz-Plasses rollefigur: en fyr som selvhøytidelig forteller at han skriver bok om alle utfordringene ved å være mann i dag, som sier han ikke kan forstå hvorfor kvinner bruker så mye sminke som de gjør – det er jo tross alt bare samfunnets forsøk på å holde dem nede, samtidig som han fører en finger full av kokain inn i munnen på Cassie, og himler med øynene når hun kvier seg og vil unna.

Uansett hvilken samfunnsgruppe mennene i Fennells univers kommer fra: på byen er de alle like. De bor alltid tilfeldigvis i nærheten, og jobber hardt og innsmigrende for å plassere kvinnen beleilig ned blant lakenene. Med myke, tilgjorte stemmer forteller de henne alt de tror hun trenger å høre: at hun er vakker, sett og trygg. Med verbalt glidemiddel leker de helter, når de i realiteten er kåte opportunister, ikledd hul omsorg. Døve er de også, når hun mumler at hun egentlig bare vil sove.

I Fennells univers er med andre ord også alle menn potensielle seksualforbrytere, fordi det ligger en kvinnefiendtlig samfunnsstruktur til grunn for at denne ukulturen kan fortsette å eksistere. Cassandra fortsetter selv å oppsøke disse situasjonene som bare bekrefter alle mannsfordommene hun tynges av, og filmen later på ingen måte å gjøre noe for å verken avkrefte eller nyansere dette bildet. Det er problematisk.

Som aktivistisk brannfakkel betraktet kommer man altså ikke utenom det faktum at Promising Young Woman bærer preg av en amerikansk påståelighet – den formidler budskapet med enorme blokkbokstaver. Her skal det ikke etterlates rom til fortolkning eller ettertanke, og det er sjelden et kledelig grep.

Som et bidrag til rape revenge-sjangeren, føler jeg likevel for å dra det så langt som å si at dette er et sofistikert tilskudd til den historisk sett betente kategorien. Her får vi aldri overvære noen faktiske overgrepsscener, og selv et helt grunnleggende nøkkelord som «voldtekt» er bevisst utelatt fra dialogen. I stedet dveler vi kritisk og sympatisk ved konsekvensene av en slik handling, satt til en verden hvor vi ellers lar tvilen komme gutta til gode.

I nyere «kvinnekomedier» som Bridesmaids (2011), Tragedy Girls (2017) og Rough Night (2017), liker jeg tanken på hvordan majoritetspublikummet lar seg konfrontere med sine egne feminine forventninger til hva en film som automatisk får merkelappen «jentekveld» skrevet over hele seg, faktisk skal være. Også i Promising Young Woman går vold og rølp og lipgloss hånd i hånd.

Emerald Fennell bekrefter og dekonstruerer kjønnsstereotypier om hverandre. Det er i seg selv en interessant kvalitet.