TIFF 2018: Identitetssøken og ungdomsopprør preger den færøyske coming of age-filmen Dreams by the Sea. 

Sakaris Stórás spillefilmdebut ble presentert i temaseksjonen Havet under Tromsø internasjonale filmfestival forrige uke. I dette færøyske ungdomsdramaet blir havet en metaforisk fengselsmur for yrende tenåringshjerter på en av de små øyene mellom Island og Skottland.

Siden regissøren har norsk tilknytning, er det passende med en kort introduksjon. Stórá har selv vokst opp på Færøyene, og flyttet til Norge for å studere film ved Nordland kunst- og filmfagskole i 2007, før han reiste tilbake. I møte med Dreams by the Sea får man et inntrykk av at Stórá både er glad i og ambivalent overfor hjemstedet. Motsetningen kommer til utrykk gjennom de naturskjønne omgivelsene, og hvordan disse blir et vakuum for unge og søkende hjerter.

Stórá vokste selv opp på Færøyene, men flyttet til Norge for å studere filmproduksjon ved Nordland kunst- og filmfagskole i 2007, før han reiste tilbake. Dreams by the Sea gir inntrykk av at regissøren både er glad i og ambivalent overfor hjemstedet; filmen skildrer hvor tungt det kan oppleves å bo et avsidesliggende sted hvor alle vet alt om alle.

Ester (Juliett Nattestad) er 16 år og i en formativ fase, men lokalsamfunnet og de pietistiske foreldrene hennes legger strenge føringer. Jevnaldrende Ragna flytter til den lille plassen sammen med sin lillebror og alkoholiserte mor, og unnselige Ester fatter straks interesse for den tøffe nyinnflytteren, kledd i camo-jakke og boots.

Ragna entrer den obligatoriske gudstjenesten med lillebroren på slep, i en tåke av musikk fra øreproppene. Ester fester blikket i den fremmede, fordi hun lengter etter noen som kan gi henne nye impulser, noen som kan drive henne vekk fra øya. Fortellingen drives av motsetninger: uskyldige Ester og tøffe Ragna; en pietistisk kjernefamilie og en alkoholisert, fraværende mor; øysamfunnet og drømmen om verden bortenfor.

Søken etter identitet, gryende seksualitet og opprør mot de voksne er sentrale motiver, og mye tyder på at regissøren Stórá har sett en del skandinavisk ungdomsfilm. Dreams by the Sea slekter på både Fucking Åmål, Få meg på, for faen, Hjartasteinn og Når dyrene drømmer, som alle har det til felles at de utspiller seg på små steder.

Men der Lukas Moodyssons klassiker formelig bruser over av ukontrollerte følelser og kjærlighet, er Dreams by the Sea dempet, nesten innesluttet; det er som om filmen har følelsene på armlengdes avstand, og distansen forsterkes av at skuespillerne virker stive og «oppstilte».

Noe som fungerer godt, er hvordan Stórás anvender hovedpersonens brune øyne som vindu inn til sjelen hennes – enten de glitrer begeistret eller svulper i tårer. Jeg skulle likt å se flere slike innslag, i et mer utforskende filmspråk. For selv om Dreams by the Sea er en solid spillefilmdebut, mangler den egenart.