Filmfrelst #129: Breaking Bad

«I am the one who knocks...»

For et kjør! Fem og et halvt år, fem sesonger og 62 episoder med Walter White (aka. «Heisenberg»), en av nyere tids mest minneverdige rollefigurer, har gjort såpass inntrykk at vi så oss nødt til å spille inn en selvterapeutisk episode dedikert til den banebrytende TV-serien Breaking Bad.

Deltakere i denne episoden av Filmfrelst er Eric Vogel, Sivert Almvik og Martin Sivertsen.

God lytting!

Advarsel: Episoden inneholder spoilere.

…og dersom noen skulle ha lyst på en liten oppkvikker før de gir seg i kast med episoden, kan vi f.eks anbefale denne 7-minutters oppsummeringen.

Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

Olav sier:

16. oktober 2013, kl. 16:25

Liker Breaking Bad, akkurat som alle andre, kanskje særlig de to første sesongene mens aktivitetene til Walt fortsatt er hemmelig for alle. Serien er velgjort, er til og med stilig å se på, men klarer ikke unngå å spørre meg selv HVOR bra den egentlig er sammenlignet med det beste av film. Serien går jo kanskje ikke dypt på noen måte, synes kanskje Sopranos var noen hakk bedre.

Svar
Tobias S-B sier:

17. oktober 2013, kl. 23:53

Den går svært dypt i sinnet til Walter White, i det minste. Uten å ty til timer hos psykologen.

Svar
Olav sier:

21. oktober 2013, kl. 21:14

Tja, kanskje. Synes ihvertfall relasjonen hans til Hank var litt slapt gjennomført, at han ikke følte større kvaler med å holde på som han gjorde overfor han.

Svar
Tobias S-B sier:

22. oktober 2013, kl. 11:05

Kvaler hadde Walt, om det meste. Problemet var at de ikke var så store som hos gjennomsnittsmennesket, og dermed ble utflukten inn i methens vidunderlige verden lettere å gjennomføre.

Svar
Frode Løes Hvatum sier:

22. oktober 2013, kl. 11:06

Olav:
Jeg hadde også problemer med relasjonen til Hank.

Men har vi nesten motsatt reaksjon?

Hvorfor var Walter så knyttet til Hank. Så aldri at det var noen grunn til å like Hank ifra Walts ståsted. Han er jo bare en brautende dust og alfahann i familieselskapene i begynnelsen. Ei heller søstra til Skylar for den sakens skyld.

Dermed blei hele greia med at Walt prøvde å redde Hank til slutt ifra nynazistene veldig kunstig. I hvertfall at det gikk så innmari inn på han.

Svar
Tobias S-B sier:

22. oktober 2013, kl. 15:55

Herr Whatum: Har hørt den kritikken før, men enkelte undervurderer forholdet til Walt/Hank.

Husk at fortellingen i Breaking Bad kun foregår over ett år – et faktum som forsåvidt åpner opp for en viss kritikk av seriens noe snodige forhold til tid, men det er vel en annen diskusjon – mens forholdet mellom Hank og Walt har røtter over nesten to tiår. Disse årene dekker bryllup, fødsler, dåp, bursdager, sykdom, utallige middager i den kjipe hagen til Walt, you name it. Alle de livshendelsene som skaper tette bånd mellom to personer.

Forholdet til Hank er derfor faktisk den næreste, normale mannlige relasjonen Walt har hatt til noen, noensinne.

Selv hadde jeg blitt svært skuffet om Walt hadde avfeid Hank som nok et akseptabelt offer – fordi fortellingen går langt i å foreslå at han definitivt er noe langt mer enn det.

Svar