«Mot Moskva» er en roadmovie med dårlig retningssans. Men turen er underholdende. Vi forsøker kontinuerlig å finne mening med rutevalgene. Det er nemlig mye vi ikke forstår i denne filmen. Kanskje er det genialt. Mest sannsynlig er det tull. Det er i hvert fall vanvittig. Det serveres vodka tidlig og sent. Utsikten fra bussvinduet beruser også. Musikken bringer oss til store høyder og veldige dyp og luften er tynn i alle lag.
Teaterfolkene Runar Hodne og Jo Strømgren har laget en kjærlig ironisk sak om det de steller med ellers i livet, fysisk teater. Så er de ferske filmskaperne enten jålete i sin pompøse respekt for de stor tingene, som Tsjekhov og Puskjin og ånd og sånn, eller så driver de gjøn med både respekten og seg selv. På trygg geografisk avstand. Språket er russisk og kaudervelsk. Språket er en lek.
Den ene skuespilleren er stum. «Mot Moskva» handler om en teatertruppen som lykkes når noe går galt. Når en scenearbeider snubler i dekorasjonen midt i forestillingen, for eksempel. Skuespillerne busser skranglende mot Moskva gjennom sølete landskap og slitne landsbyer. Det gjøres stopp, og vi møter menn som er mafiose eller halliker eller åndshøvdinger eller kunstnere, og kvinner som er madonnaer eller horer, eller helst begge deler. Filmen er sær. Den kan oppleves russisk-polsk-baltisk-slavisk-finsk i uttrykket. Det synes overhode ikke på den, at den er nesten 100 prosent norsk.
– Einar Guldvog Staalesen, NRK Kulturnytt.