Unless mankind redesigns itself by changing our DNA through altering our genetic makeup, computer-generated robots will take over our world.

Dette har selveste Stephen Hawking en gang sagt. Ikke alle er like dommedagsprofetiske, men roboter har engasjert mennesket gjennom hele den industrielle tidsalder – både som et speilbilde på menneskelige egenskaper, men vel så mye som et uttrykk for den andre; det som skiller seg fra oss; det som faller utenfor selvet. Disse grunnleggende, eksistensielle dilemmaene er selvfølgelig bensin for fortellinger, og har drevet frem en rekke interessante robotolkninger i filmhistorien, både originalskrevne og basert på etablerte figurer fra science fiction-litteraturen. Her følger Montages’ egen topp 10-liste.

Den observante flisespikker vil legge merke til at vi har tatt oss noen friheter med definisjonen av ‘robot’ for å ha størst mulig valgfrihet. Her finnes såvel androider som datamaskiner og kunstige intelligenser, som kanskje ikke alltid faller inn under den mer tradisjonelle definisjonen, men det viktigste er egentlig at det dreier seg om maskiner med antropomorfe egenskaper i en eller annen form. Som ved alle lister, vil det være mange utelatelser. Sjarmerende Wall-E for eksempel. Lance Henriksens kjølige, men sympatiske tolking av androiden Bishop fra Aliens og Alien vs. Predator. De arakniske øyeskannerne fra Minority Report. Haley Joel Osments David-figur og hans teddybjørn fra A.I. Eller hva med de blekksprutaktige, hissige Sentinels fra The Matrix, selveste Robocop eller den organiske metallmannen fra den japanske cyberpunk-klassikeren Tetsuo? 80-tallsnostalgikere vil også huske romskipet Max fra familiefilmen Flight of the Navigator, dommedagscomputeren WOPR fra War Games eller den steinharde terminator-roboten Mark-13 fra undergrunnsklassikeren Hardware. Og man kan vanskelig unngå de creepy hustrurobotene i den originale feministthrilleren The Stepford Wives.

Her er det mye å ta av med andre ord, så bruk kommentarfeltet flittig dersom du synes vår liste ikke holder mål!

10. Preston i Wallace & Gromit: A Close Shave

I kategorien husholdningsroboter med personlighetsforstyrrelser (les: onde tendenser) er Preston fra kortfilmen Wallace & Gromit: A Close Shave en av de mest minneverdige. Hva er vel skumlere enn når menneskets beste venn, den adlydende bikkja, blir en manipulerende, ambisiøs tyrann? Mannen bak Wallace & Gromit, Nick Park er en mester i å gjøre sine skapninger levende, i å gi dem en umiskjennelig personlighet og kulturell tilhørighet. En av teknikkene er god stemme-casting, hvor han tar opp dialogen først og utformer karakterene etter stemmene. I Prestons tilfelle har han tvert om skapt en engasjerende karakter som ikke sier et ord. Mutt er en treffende beskrivelse, og nettopp dette er en del av det som gjør Preston så skremmende. En stille tyrann. Heldigvis ender han opp som en mer squeaky utgave mot slutten. Ellers ville mange små og store barn fått problemer med å sove om natten. KF

9. Maria i Metropolis

Jeg skal ikke påberope meg å være hverken stumfilmkjenner eller over gjennomsnittet interessert i tysk ekspresjonisme, men en av figurene som virkelig har gjort inntrykk på meg fra den perioden av filmhistorien er roboten (eller gynoiden) Maria fra Fritz Langs Metropolis (1927), spilt av Birgitte Helm. I filmen er Maria et resultat av skaperverket til den eksentriske vitenskapsmannen Rotwang, som i utgangspunktet har ønsket å bygge en mekanisk utgave av sin tapte kjærlighet Hel. Isteden tar han del i et komplott, hvor Maria skapes i bildet av en ung vakker lærerinne som taler arbeidernes sak. For meg er Maria en slags filmhistorisk urrobot; en mekanisk kvinne som først og fremst slår tilbake på ideene Rotwang og de andre bærer om henne. En tragisk figur i et visjonært fremtidsunivers. Karakterens ikoniske ytre har inspirert både andre filmfigurer (C3PO, anyone?) og popkulturen, som i noe så lite, men synlig som et av Madonnas mange sceneantrekk. KM

8. Gigolo Joe i A.I. Articifial Intelligence

Haley Joel Osments imponerende tolkning av A.I.-en David er nok kroken som huker tak i hjertet, men Gigolo Joe er den mest fascinerende rollefiguren i Steven Spielbergs undervurderte sci fi-film fra 2001. Som luksusprostituert er han utstyrt med et arsenal av finurlige egenskaper til å kunne tilfredsstille kundene, og besitter en kameleons evne til å skifte drakt. Scenen der Joe setter hånden foran pannen og maner frem en usmakelig bleket manke er et av denne dystopiske filmens få, men akk så nødvendige lystbetonte øyeblikk. Morsomt er det også at man utmerket godt kan se at Gigolo-modellen er eldre og mindre avansert enn David, takket være et fenomenalt sminkearbeid og Jude Laws generelt plastikkaktige utseende. Law trakterer mechaens ansiktsmimikk og kroppspråk med så stor finesse at filmverdenen pent kunne slå seg til ro med at Dickie i The Talented Mr. Ripley på ingen måte var et blaff. Hvor denne enestående skuespilleren har rotet seg bort de siste årene, er derimot en stor gåte. LOK

7. C3PO i Star Wars-filmene

George Lucas’ Star Wars-univers har i nyere tid både falmet og mistet mye av sjarmen. CGI-bonanzaen fjernet all karakter og tekstur, og jeg tenker med grøss på hvordan en herlig karakter som C3PO – for meg i alle fall – mistet all sin sjarm i Lucas’ idé om Star Wars i den digitale tidsalder. Nei, da går jeg heller inn i forestillingen om at kun den originale trilogien eksisterer. Fra de filmene husker jeg droidene R2D2 og C3PO, som på merkelig og magisk vis ramlet seg gjennom det utrolige eventyret og endte opp med å bidra betydelig, litt slik som hobbitene Munti og Pippin i Ringenes herre. Av de to robotene er det C3PO som har mest karakter, og ikke minst flest svakheter – han er en nevrotisk oversetter, en skranglete skapning og en veldig god venn. Også her ser vi hvordan en kunstig intelligens kan oppleves og skildres høyst menneskelig, med Anthony Daniels’ tolkning kanskje særlig minnverdig gjennom den Chaplin-aktige fysikken. I et høyteknologisk sci fi-univers er C3POs jordnære feilbarlighet en særlig forfriskende dimensjon. KM

6. Ash i Alien

Ian Holm er en av mine topp 3 skuespillere gjennom tidene, og veldig mye ligger i de bittesmå nyansene som definerer karakterene hans, inklusive androiden Ash som kortslutter etter motsigende kommandoer (ikke ulikt HAL 9000 fra 2001 – A Space Odyssey [1968]). Et skjevt blikk, en innadvent holdning, et nervøst rykk i øyet – alle sammen frempek mot det uungåelige sammenbruddet. Mye av det er også improvisert, som når han jogger på stedet et kort øyeblikk for å varme opp nedkjølte kretser og ledd. Man kan argumentere for at androiden Bishop (Lance Henriksen) har en større tilstedeværelse i universet fra oppfølgeren Aliens (1986) og utover, men han har ikke den samme kompleksiteten som karakter og deilige detaljrikdommen i fremførelse. Ash er på mange måter karakteren du ville fått hvis du tok Anthony Hopkins’ plagede karakter fra Merchant/Ivorys The Remains of the Day (1993) og satte den inn i en sci fi-setting. Angrepet på Ripley er eksempelvis en studie i intenst, men nedkuet skuespillerkunst. TJH

5. HAL 9000 i 2001: En romodyssé

Jeg vil faktisk karakterisere HAL 9000 som den moderne filmrobotens far; et forsøk på både å problematisere kunstig intelligens som etisk forsvarlig og bevege seg litt bort fra de tøysete boksrobotene som hadde preget science fiction-sjangeren frem til da. Gestaltet kun som en sentralstyrt datamaskin med et enslig, rødt lysøye og en myk, monoton stemme er det naturligvis få emosjonelle signaler å hekte seg ved (i motsetning til hyllestfiguren Gerty fra Moon, som i det minste hadde SMS-aktige smilefjes som emotiv). Men ved å la kameraet dvele lenge nok på øyet, leser vi veldig mye inn i karakteren, vi antropomorfiserer til den store gullmedalje – både svik, sinne, mistenksomhet, oppgitthet og desperasjon. Spesielt når HAL vet at han er i ferd med å kobles ut, er det som om du kan ense frustrasjonen bak de monotone ordene «I’m afraid. I’m afraid, Dave. Dave, my mind is going. I can feel it.» Karakteren er dermed en unik kombinasjon av velskrevet dialog, Stanley Kubricks lange innstillinger og publikums egne empatiske egenskaper. TJH

4. T1000 i Terminator 2: Judgement Day

Sjelden har slemhet blitt portrettert mer innbitt enn i Robert Patricks tolkning av T1000. Det iskalde blikket, de reduserte bevegelsene, den sammenbitte kjeften – det går fortsatt kaldt nedover ryggen når T1000 entrer scenen i James Camerons actionmesterverk fra 1991. Se bare på hvor ubehagelig og slangeaktig hodet hans søker seg fra side til side i letingen etter John Conner, eller hvor metodisk han trekker våpen. Men robotens tilstedeværelse på denne listen handler om mer enn Patricks fysiske manifistering av målrettet ondskap. For få manus har gitt en badguy mer ikoniske scener enn her, inklusiv den  ekstravagante scenen gjengitt i denne artikkelens toppbilde som alene ville gitt plass på denne listen. ESS

3. Edward Scissorhands i Edward Saksehånd

Ikke en robot, sa du? Tim Burton og Caroline Thompsons tragiske skikkelse er såvisst en robot. Stakkars Edward består bare av tekniske bestanddeler, inklusiv de akk så kompliserte saksene hans skaper etterlater han med. Men Johnny Depps tolkning og måten karakteren er fabulert frem på i Thompsons manus, gjør at det er lett å glemme han i en gjennomgang preget av metalliske skapninger med atskillig slemmere hensikter. Edward derimot vil jo alle bare godt, men i et amerikansk forstadssamfunn av det plastelinafargede, overfladiske slaget er det ikke plass til slike tvers igjennom godhjertede skapninger. Derfor går alt galt, fryktelig galt. Og da gråter jeg. Hver gang. ESS

2. T800 i Terminator-filmene

Arnold Schwarzeneggers T800 er ikke bare en av filmhistoriens mest kjente robotkarakterer; han har blitt ikonisk bortenfor sjanger og dessuten tatt steget over i å karakterisere Schwarzeneggers eget liv – nesten blitt levende. Gjennom sin overgang fra den ultimate badguy i The Terminator til å bli John Connors beskytter i Terminator 2, har T800 for meg sin styrke paradoksalt nok i sin menneskelighet. Særlig i T2 hvor relasjonen mellom Connor og roboten utbroderes så langt at det nesten blir rørende. Den geniale ideen om at maskinen kan programmeres til både gode og onde oppgaver, og at den reiser uhemmet i tid gjennom filmserien, tilfører T800 sin funksjon i fortellingen en effektiv dualitet. For meg er det alltid en følelse av fare knyttet til ham; det uvisse dirrer og gir merkelig nok Schwarzeneggers uttrykksløse ansikt mening. Og da har vi ikke en gang startet med å beskrive replikkene og alt det andre som gjør T800 til et ikon. «It’s in your nature to destroy yourselves.» KM

1. Roy Batty i Blade Runner

«I’ve seen things you people wouldn’t believe. Attack ships on fire off the shoulder of Orion. I’ve watched C-beams glitter in the dark near the Tannhauser Gate. All those moments will be lost in time, like tears in the rain. Time to die.» Det finnes nok et par filmøyeblikk med like stor gåsehudeffekt som Roy Battys sorti i Ridley Scotts Blade Runner, men de vokser bestemt ikke på trær. Lederen for androidenes opprørsbevegelse er en av de mest menneskelige og derfor smertende robotskikkelsene fra filmens verden; Batty og hans medsammensvorne kjemper en kompromissløs kamp for overlevelse – de er smittet av skapernes, altså menneskenes basale instinkt. Rutger Hauers legendariske skikkelse kan leses i mange retninger, og er i grunnen en figur som representerer de forsømte i ethvert samfunn. Når han omsider gir opp kampen med en spiker i håndflaten er han blitt en slags Jesus, og tilskuerens frykt blør ut i dyptloddende sympati. En ultimat antihelt og den mest fascinerende roboten jeg kan forestille meg. LOK