At en Vibeke Løkkeberg-film skaper debatt er som en selvfølge å regne. Hennes nye antikrigsdokumentar Gazas tårer, har allerede før kinopremieren her i Norge møtt kritikk fra flere – også fra overraskende hold. Universitetslektor Hans Erik Voktor har anklaget filmen for å være manipulerende. Daglig leder i den kristne organisasjonen Damaris Eivind Algrøy, har uttalt at filmen ikke bør kalles dokumentar men propagandafilm, og representanter fra Frp har stilt spørsmålstegn ved at Løkkeberg i det hele tatt har mottatt støtte til prosjektet de kaller partisk. Generalsekretær i Norsk Folkehjelp Petter Eide, klager på sin side over filmens manglende kontekstualisering og evne til å fungere som et innlegg i Israel-Palestina debatten.

Det er ikke ofte en norsk dokumentarfilm opplever å få kritikk fra så vidt forskjellige hold. Men det denne debatten først og fremst synliggjør, er et sett av forventninger til dokumentarfilmen i den norske offentligheten som er utdaterte og konservative.

Gazas tårer skildrer det israelske angrepet på Gaza ved årsskiftet 2008-2009. Filmen er sammensatt av materiale Løkkeberg og produsent Terje Kristiansen har fått tak i ved hjelp av ulike metoder og fra ulike hold. Bildene kan deles opp i to grupper, den ene bestående av materiale fra selve angrepet, filmet av ulike fotografer som var tilstede på Gaza. Dette materiale er klippet sammen med bilder Løkkebergs team filmet i etterkant av angrepet. Løkkeberg har uttalt at hun fikk tak i over tusen timer med materiale fra krigen, og her er vi ved roten av filmens problem – hvordan skal man gjøre et utvalg fra så mye materiale? Og på hvilken måte skal man presentere et så ladet materiale; hvilke rammer kan man sette det inn i? Her støter Løkkeberg på interessante problemer, som hun har løst på mer eller mindre vellykket måte, og som nok er grunnen til de ulike reaksjonene hun har fått.

I starten av filmen påberoper Gazas tårer seg å være historien til tre palestinske barn, Yahia, Rasmia, og Amira. Men at dette er barnas historie er bare delvis sant. Barna er fraværende store deler av filmen, som med sin fragmenterte fortellerstil til tider gjør det forvirrende å vite hvem som er hvem, og hvem man følger. For det meste er tilskueren overlatt til seg selv. Vi vet ikke hvem sitt perspektiv vi er ment å observere begivenhetene gjennom, heller ikke hvem som medierer de ulike bildene til oss. Dette er veldig effektfullt, da vi blir påtvunget den samme og totale desorientasjon som vi ser de sivile oppleve på skjermen, hvor det ene angrepet etter det andre utsletter markører vi har å forholde oss til slik som sted, tid, og mennesker.

Løkkebergs fragmenterte fortellerstil er brukt til god effekt, og hun lykkes i å gi sterke inntrykk av de siviles tap og lidelser under angrepet. Filmen er en tydelig antikrigserklæring i sin portrettering av hvor meningsløse de brutale krigshandlingene er. Allikevel byr det løse rammeverket på spørsmål, især Løkkebergs valg om å følge de tre barna. Det er uklart hvorfor akkurat disse barna er valgt ut, hvorfor filmen nesten utelukkende intervjuer dem, og på hvilken måte de hører sammen som en gruppe. Mot slutten blir dette særlig tunghendt, da barna er samlet for første gang, og forteller om sine erindringer fra krigen det som oppleves som en svært konstruert situasjon. Sluttscenen bryter også med filmens stil på samme måte, der barna stilles opp på en strand og kameraet hviler på ansiktene deres. Løkkeberg lykkes dessverre ikke med å bevege seg fra de mer generelle skildringene av de siviles lidelser, til de individuelle historiene. Det blir isteden en svak og uklar slutt.

Det meste av kritikken rettet mot Gazas tårer handler om Løkkebergs valg om å klippe og kryssklippe sammen bilder som har opprinnelse i ulike steder og i ulike tidsperioder, men som ikke nødvendigvis henger sammen. I denne debatten er det jeg mener den norske offentligheten uttrykker et svært stoisk og foreldet sett av forventninger til dokumentfilmen. Dette kommer tydeligst frem i kritikken som oppsummerer dette som en manipulerende film. -Fordi den konstruerer en annen tidslinje og andre rom enn det som eksisterte i utgangspunktet, og derfor manipulerer tilskueren til å tro at det faktisk var slik.

Her mener jeg Løkkeberg er i sin fulle rett til å gjøre kunstneriske valg, og at hun tar utgangspunkt i at hun har et intellektuelt publikum som forstår at bildene på skjermen ikke kan eller bør forstås som uttrykk for den hele og fulle sannhet. At man ikke kan pålegge en dokumentarfilm å være objektiv, da dette rett og slett ikke er en mulighet. Det er heller ikke er regissørens oppgave å forme dokumentaren så den kan brukes som et debattinnlegg. Løkkeberg forplikter seg selvfølgelig ikke til å gi informasjon og kontekst på den måten vi forventer at en Brennpunkt-dokumentar gjør det. I denne debatten uttrykkes det ganske konservative føringer for hva en dokumentarfilmskaper kan tillate seg, og at filmen forventes å være nøytral, objektiv, og at den skal lære oss noe, når Løkkeberg sannsynligvis ikke har ment å gjøre noen av delene.