Når vi innledningsvis skriver at Gus Van Sant er av de mest innovative og spennende filmskaperne i kommersiell amerikansk filmsfære, gjelder det naturligvis når han velger å operere i denne verdenen. Det unike med Gus Van Sant, er jo nettopp hvordan han balanserer egen filmskaperkarriere med en fot i det kommersielle Hollywood-landskapet, og den andre i en eksperimentell avkrok. Mange vil nok mene at Van Sant hovedsaklig har skapt storhet i de filmene der han har dyrket sin kunstneriske identitet på det reneste, som i blant andre Elephant og Paranoid Park. Men selv i sine mest tilgjengelige og bestselgende filmer, har Van Sant passet på å smøre maskineriet med en visuell særegenhet som alltid gjør ham interessant. Det er også med disse filmene han har høstet den største anerkjennelsen, med Oscar-dryss over både Good Will Hunting og nå sist Milk. I disse filmene, og kanskje særlig sistnevnte, har han også vist større vilje til å la ytterpunktene nærme seg hverandre; den konvensjonelle biografien møter den kunstneriske dramaturgien.
Nå skal vi ikke lovprise Gus Van Sant som en ufeilbarlig regissør, da filmografien hans tross alt også skjuler vonde feilskjær. Vi skal imidlertid ikke dvele ved tidligere meritter, men heller fokusere på filmen vi har i vente: Restless. Når traileren nå er lansert, har filmens underlige synopsis endelig blitt utfylt av levende bilder, og vi kan danne oss et tydelig inntrykk av hva som venter oss. I filmen møter vi den unge og dødssyke Annabel Cotton som forelsker seg i den forunderlige Enoch Brae; en desillusjonert gutt som frivillig oppsøker begravelser i form av personlig terapi, hvor han hevder å kunne se spøkelset etter en japansk kamikazepilot fra andre verdenskrig.
Traileren serverer oss bruddstykker av en søtladet historie om kjærlighet, familie, vennskap og død. Presentert som en småsentimental tåreperse, ispedd en beskjeden dose quirky humor og sjarmerende karakterer, bør Restless kunne appellere bredt. Via tekstplakater blir vi opplyst at filmen er lagd av samme mann som gav oss Good Will Hunting og Milk, og følelsen av især Good Will Hunting hviler over mye av både estetikken og innholdet i Restless. Det er liten tvil om at Gus Van Sant denne gang beveger seg nærmere den kommersielle enn den kunstneriske arenaen, noe som forsterkes med størrelser som Brian Grazer og Ron Howard på banen som produsenter. Det oser da også her av en trygghet, men deri også en intetsigenhet over Restless-traileren. Det er visuelt velkledd og fin, og Gus Van Sant plasserer som vanlig friske og interessante ansikter foran kamera. Denne gang en australsk skjønnhet i Mia Wasikowska (som ble presentert for oss av Tim Burton i hans Alice in Wonderland tidligere i år) og den umeritterte unggutten Henry Hopper. De ser begge bra ut, og trailerklippene indikerer fin personkjemi.
Likevel er det noe småkjedelig over ufarligheten som promotores med traileren. For oss som foretrekker den Gus Van Sant som gav oss Elephant og Paranoid Park fremfor Good Will Hunting, gir traileren skuffende lite næring til interessebarometeret vårt. På den andre siden har vi allerede slått fast at Gus Van Sant alltid bringer noe interessant ved seg, og coming-of-age-tematikken er noe han beviselig mestrer til fingerspissene. I tillegg er fotograf Harris Savides‘ involvering i seg selv en bekreftelse på at filmen presenteres med vidunderlige bilder, fra mannen som har gjort dét til sitt varemerke: Elephant, Milk, Birth, Zodiac, American Gangster, Margot at the Wedding og nå sist Somewhere (oppsiktsvekkende nok står han fremdeles uten en eneste Oscar-nominasjon). Til tonene av Danny Elfmans alltid opplevelsesrike musikk, er det audiovisuelle innholdet i Restless i hvert fall i trygge hender. La oss bare håpe det ikke blir for trygt.
Dette er traileren: