Da jeg kom ut av kinoen etter å ha sett Reprise for første gang, var dette mitt umiddelbare kompliment: «Om 20-25 år, når mine eventuelle tenåringsbarn kanskje spør meg om hvordan jeg hadde det da jeg var ung, vil jeg kunne vise dem denne filmen, og si: Sånn var det. Sånn hadde jeg det i begynnelsen av 20-årene i Oslo, da jeg trodde alt var mulig.» Samme kveld tenkte jeg at dette kanskje bare var noe jeg følte fordi jeg selv har vokst opp i miljøet til filmens karakterer. Men etter det har jeg møtt mange folk omkring i verden som har samme forhold til Reprise som meg; franskmenn, tyrkere og amerikanere – de har alle sett seg selv i en eller flere sider av historien.

Med usedvanlig moden formsans til debutant å være, grep regissør Joachim Trier publikum fra første øyeblikk med en uvant og direkte åpningssekvens som introduserer oss for filmens lekenhet. Forskjellige tidsplan brukes i tilknytning til assosiative hopp i hovedpersonenes tankestrømmer, og blir karakteriserende for hvordan Erik og Philip tenker og er. Slik transporteres vi umiddelbart inn i de to vennenes tankesett, et sted vi blir værende ut gjennom filmen. Selv om Reprise er kulturspesifikk for Oslo, er filmens store popularitet utenfor Norge et testament på dens universale tematiske appell. Ofte sylskarp og humoristisk i sin skildring av vennegjengen, er Reprise likevel mest et ømt drama. Og til dags dato en av de beste filmene jeg har sett om vennskap.

— Undertegnede om Reprise i forbindelse med vår kåring av 00-tallets beste filmer her på Montages.