BIFF’10: My Joy (TYS/UKR)

BIFF’10: Noen filmer blir uforglemmelige av natur; av sine bilders kraft. My Joy er en slik film. Den åpner med et iskaldt, foruroligende bilde av en livløs kropp som lempes ned i en grop, og dekkes av våt sement. Billykter gjennom natten. Senere, en rekke furete, innlevde ansikter på et virrende marked. Evig skog langs øde veier. Et tomt fjes fylt av skjegg til slutt, som stirrer viljeløst ut mot oss. Her er vi, og vi vet ikke hvor. Velkommen til Russland; tankelandskapet.

Men frykt ikke; My Joy er faktisk en usedvanlig spennende film, en road movie og eksistensiell thriller. Jeg opplever at det ofte er noe dirrende over russisk film; som om fortellingene aldri helt oppfyller omrisset av dem. Så også her. Det hviler en mystisk dimensjon over fortellingen: Hva befinner seg dypt inni de russiske skoger, ved enden av veiene? Hva er landets sjel? På en aller annen måte forteller My Joy noe om alle disse aspektene, uten å bli forklarende. Rammefortellingen handler om lastebilsjåføren Georgy (Viktor Nemets), som er på vei gjennom landskapet, gradvis uten retning og etterhvert fortapt i sin skjebne. Samtidig brettes det ut en løsere struktur, som griper tid og rom friere an og inkluderer to anekdotiske sekvenser hvor vi tas med tilbake 2. verdenskrig – men uten å forlate sted, om man kan si det sånn.

Hovedpersonen Georgy i møte med landsbybanditter.

Russland, med både norsk og kinesisk grense, kan føles som en stor uviss masse. Men også en tydelig og mektig nasjon med dyp kulturhistorie, og særlig innen film – et uttrykk som under Sovjetunionen ble utforsket og omfavnet av mestere som Vertov, Eisenstein og etterhvert Tarkovsky. Disse tre har alle bidratt sterkt til å forme vårt universelle filmspråk, men etter kommunismens fall har russisk film vært som en sovende bjørn. Nye, innovative filmstemmer har vært tilnærmet fraværende og med unntak av oppmerksomheten knyttet til Nikita Mikhalkovs Oscar-vinner Brent av solen (1994), var det først med Alexander Sokurovs filmer like før årtusenskiftet og deretter utover på 00-tallet at man for alvor begynte å snakke om en ny vår for russisk film. Så ble Andrei Zvyagintsevs debutfilm Tilbake tildelt Gulløven ved filmfestivalen i Venezia i 2003, og arven fra særlig Tarkovsky og den russiske symbolismen så ut til å ha funnet en ny ham.

Russisk sjangerfilm og nasjonal produksjon har riktignok opplevd et betydelig løft det siste tiåret, men innen den kunstneriske ambisiøse filmen har det ved siden av Sokurov og Zvyagintsev manglet de store profilene. Så det var mange som gledet seg, da årets filmfestival i Cannes kunne presentere i hovedkonkurransen en ny russisk film fra debutanthånd. Riktignok er regissøren Sergei Loznitsa født i Hviterussland og oppvokst i Ukraina, og filmen en tysk-ukrainsk produksjon – men My Joy, dokumentaristens første spillefilm, foregår i Russland og bærer frem en russisk beretning. Loznitsa har dessuten studert ved den statlige filmskolen i Moskva (les mer på hans offisielle side).

Fotograf Oleg Mutus forbilledlige bruk av lys mot ansikter.

For en utenforstående føles My Joy svært russisk, hva nå enn den følelsen egentlig er. De uhyggelig sterke bildene påkaller i alle fall både minner fra russisk filmhistorie og de dype symbolske tradisjonene som ligger i russiske ikonmalerier. Loznitsa og hans eminente fotograf Oleg Mutu (4 måneder, 3 uker, 2 dager) tegner ansikter i denne filmen som jeg aldri kan glemme – et absolutt høydepunkt er den bemerkelsesverdige sekvensen hvor filmen tar for seg et landsbymarked og menneskene som befinner seg der. Kameraet vandrer som et subjektivt blikk mellom ansiktene, og kombinert med en nesten dokumentarisk autentisitet blir scenen til en meditativ og dypt filmatisk opplevelse. Og i tillegg omsluttet lyden bildene på en slik intens måte at det grenset mot suggesjon. Loznitsa holder dessuten scenen akkurat lenge nok til at vi glemmer å forvente fremdrift i handlingen, og isteden lar oss føre av sted.

Det er ganske enkelt en annen type opplevelse å se filmer som dette; med langt større krav til at man både spisser blikket og lar filmen ha sitt tempo, uten at den skal passe med forventninger eller konvensjoner vi tar med oss. Der My Joy både er på sitt mest interessante og kanskje mest utilgjengelige, er i utviklingen av hovedpersonen. I siste tredjedel av filmen er det som om hele figuren er blitt en annen, og at det er et nytt filmunivers vi er i. Jeg strevde derfor med å engasjere meg like mye i hvordan historien skulle avsluttes, som da den begynte. Men det synker inn, og nå noen dager etter visningen har filmens uforløste, foruroligende natur blitt en av elementene jeg liker best ved den.

Regissør Sergei Loznitsa er altså absolutt et navn å merke seg, og hans mange anerkjente dokumentarfilmer gjør ham mer merittert enn den vanlige debutant. Dessverre er ikke dokumentarene hans tilgjengelig på DVD (dog muligens i Russland). Jeg frykter at My Joy heller ikke får norsk distribusjon – selv om den virkelig hadde fortjent å bli vist på kino her til lands. Men jeg vet allerede det kommersielt motiverte svaret på dét spørsmålet.