Denne artikkelen er skrevet i anledning Cinemateket i Oslo sin omfattende Paul Verhoeven-retrospektiv og er tidligere publisert på cinematekets nettsider og i det trykte programmet. Artikkelen er skrevet i samarbeid med Cinematekets kurator Kjell Runar Jensen (f. 1966). Vi har tidligere skrevet om retrospektivet her.
*
Det er snart fire år siden vi bestemte oss for systematisk å se gjennom Paul Verhoevens filmer. Inspirasjonen fikk vi da vi satt opp hans Starship Troopers (1997) vinteren 2013, en film som reflekterer over fascismens vesen, men som av mange ble vranglest som en fascistisk film. Vel vitende om at mange av Verhoevens andre filmer hadde blitt møtt med protester og bråk, ble vi nysgjerrige på om også andre av hans verk kunne ha blitt utsatt for lignede feillesninger.
Det vi fant var mye mer – Verhoevens samlede filmer var en åpenbaring. Vi fant en rik, eklektisk og modig filmografi, preget av humor og snert, energi og intelligens, lek og spenning, samfunnskritikk og voldsomme virkemidler. Vi oppdaget en regissør som kjenner sin filmhistorie, verdsetter den og siterer den. Vi så sammensatte filmer som åpner for mange fortolkninger og som speiler sitt publikum. Summen av alt dette kan vi kalle det verhoevenske grep.
Paul Verhoevens filmkarriere begynte egentlig allerede på 50-tallet da han for alvor forelsket seg i filmen. I tillegg fikk han på denne tiden et 16mm-kamera i gave, som han gjorde sine aller første filmforsøk med. Han skulle imidlertid gå en omvei via militærtjeneste og doktorgradsstudier i matematikk og fysikk, før han satset på et liv som filmskaper. Nederland hadde en svak spillefilmtradisjon fra før – det var det dokumentariske oppdraget som veide tyngst der – og allerede i starten viste det seg at Verhoeven ønsket å lage filmer på sin måte, og slett ikke alltid i takt med støttesystemene, eller kritikere.
«Å våkne opp om morgenen og tenke, la oss filme noe i dag som folk kommer til å snakke om i årevis,» slik beskriver Verhoevens biograf Rob van Scheers Verhoevens motto. Kanskje kontroversen er den enkleste måten å vise konsistensen i hans filmografi på. Men bråk for bråkets skyld har aldri vært Verhoevens motiv, selv om det kan være gøy å sjokkere litt. For ham har ærlighet vært en ledesnor.
Volden er voldsom, nakenheten naken, kynismen total, korrupsjonen synlig. Samtidig er filmene hans alltid ambivalente, og konstruert på en slik måte at de ofte fremkaller uro hos oss som ser på. Verhoeven innfrir ofte ikke forventningene våre, men vrir seg, overrasker, overrumpler. Det gjør filmene grensesprengende, både innholds- og genremessig. Men «Life is not genre,» som han parerte i et intervju nylig.
Filmatiske visjoner
For i det hele tatt å gå i gang med et prosjekt, må Verhoeven se filmen for seg, eller som han selv sier: han projiserer sin historie på manuset. Filmen han skaper i sitt hode realiserer han så med en utrolig gjennomføringsevne. Sentralt her blir hans egne skisser og storyboards, der han gjør det klart for seg selv og andre hvordan han vil løse scenene visuelt. Så starter kampen for å kunne beholde kontrollen, men også levendegjøre bildene han ser for seg. Det finnes mange historier om hans energiske, nesten maniske måte å regissere på og utallige bilder av ham på settet der han med intensitet beskriver scenen eller instruerer skuespillerne ned til minste detalj.
Samtidig som Verhoevens filmer er helt hans egne, siterer de andre verk fra film- og kulturhistorien, og ikke minst er de visualiseringer av Verhoevens minner. Det å vokse opp under krigsårene har påvirket måten han skildrer krig, vold og død på – utilslørt, voldsomt, av og til groteskt. Og selv om Verhoeven er en av dem som har formet den nederlandske spillefilmen, så finner vi landets sterke realisme-tradisjon også hos ham. Han har selv trukket parallellen til Hieronymus Bosch (1450-1516), hvis bilder var symbolladede, fantasifulle og til tider urovekkende, men som også fanget sin samtid med satiriske og ikke minst realistiske kommentarer: «Bosch […] Jan Steen and Pieter Breughel were not in the least prudish – nor was Rembrandt. […] These artists were not hampered by puritanism; their works of art were meant to be seen as polaroids of our prosaic existence . The same is true of a Paul Verhoeven film.» (Paul Verhoeven, Rob van Scheers, 1997)
Verhoeven refererer som nevnt også til andre filmer, det være seg hans personlige favoritter eller andre, og det gjelder ikke bare enkeltscener, men også måten kamera beveger seg på, klipperytmen, utseende på skuespillerne, spillestil, plotelementer, rekvisitter med mere. Verhoeven omtaler dette som «filmhistoriens skjulte kontinuitet», et uttrykk Luis Buñuel lanserte. Noen av elementene finner veien inn i filmene hans helt bevisst, ved at Verhoeven under forberedelsene ser om igjen filmene som fengslet ham før, andre ganger skjer det ubevisst.
Slik finner vi nikk til Ingmar Bergman i Een Hagedis Teveel (1960), til 8 ½ og All About Eve i Showgirls (1995), Belle de jour i Elle (2016), Vertigo og Touch of Evil i Basic Instinct (1992), Metropolis i Total Recall (1990), Ben-Hur i Spetters (1980), The Wild Bunch og Det syvende segl i Ild og blod (1985), Ivan den grusomme i RoboCop (1987), Singin’ in the Rain i Turks fruit («Turkish Delight», 1973).
Selv om Verhoeven har jobbet med ulike genrer, innenfor tre ulike produksjonssystemer samt tv, er det en del elementer som er bemerkelsesverdig konsistente. Der mange kjenner Hollywood-filmene godt, har de nederlandske titlene vært mindre tilgjengelige her i Norge. (Dessverre får Cinemateket heller ikke nå vist alle de nederlandske filmene på grunn av kompliserte rettighetsforhold). Det er imidlertid en del interessante koblinger mellom periodene.
Et av temaene som han stadig vender tilbake til uansett hvor filmen er laget, er menneskets intense streben etter å bedre sin sosiale posisjon: Fra Keetje Tippels vei ut av fattigdommen, kunstneren Erics ambisjoner i Turks fruit og ungdommenes ønsker om berømmelse og frihet i Spetters, til leiesoldatenes okkupasjon av et slott med tilhørende prinsesse i Ild og blod og naturligvis Nomis inntreden i en verden der det finnes veier til topps, så lenge du er villig til å selge sjelen din.
Fra vitenskapsmannens redsel for å bli fratatt æren for sin oppdagelse i Hollow Man (2000) som leder til noen usedvanlige dårlige valg, ungdommene i Starship Troopers som verver seg som soldater mot en garanti om statsborgerskap, lengselen etter et liv som agent og ikke fabrikkarbeider i Total Recall. Ikke minst skildret Verhoeven denne tematikken i debutfilmen Wat zien ik? (1971) der vi følger to prostituerte kvinner, hvor den ene kommer seg ut av yrket ved et fornuftsekteskap med en traust middelklassemann.
Allerede med Wat zien ik? viste Verhoeven en vilje til å skildre (alle aspekt ved) seksualitet åpent – en kilde til provokasjon, selv i det nokså liberale Nederland. Mange har oppfattet dette som et spekulativt grep, men seksualiteten er ikke bare med for å underholde eller pirre. Det vil si, på overflaten kan den selvsagt gjøre begge deler, men Verhoeven er mer opptatt av å skildre hva seksualiteten forteller, hva den skjuler og hva den røper.
Blant annet gir det ham muligheten til å skildre maktkampen mellom kjønnene, samtidig som det også er en strategi for å vise rollefigurene på sitt aller mest sårbare. I Elle møter vi en kvinne som blir utsatt for et overgrep. Måten hun håndterer dette på, forteller historien om hvem hun er. Er hun et offer, eller ikke? Hva er det hun har blitt utsatt for? Hvorfor handler hun som hun gjør? Og hvem er hun, egentlig?
Kvinner og menn
Hvem er Verhoevens kvinnelige rollefigurer, egentlig? Opp gjennom årene har Verhoeven fått utdelt mange karakteristikker, både positive og negative, og i tilfellet Showgirls ble han stort sett fremstilt som dekadent og pervers, noe han også lakonisk kommenterte da han som den første regissøren noensinne møtte opp og tok imot en haug med Razzie-priser (verdens verste) for filmen. (I forbindelse med visningen av Showgirls så vi nærmere på mottagelsen av filmen, siden flere av oss mener den i likhet med Starship Troopers ble avvist på feil grunnlag.)
Isabelle Huppert som spiller i hans siste film kommenterer indirekte kritikken når hun sier at Verhoeven ikke ser på seg selv som feminist, men at han er mer feminist enn misogynist. Når man ser Verhoevens filmer samlet, er det også lett å få øye på noen gjennomgående trekk ved hans kvinnelige rollefigurer – de er gjerne ambisiøse, handlingskraftige, gode på å lese situasjoner, pragmatiske, forførende, sterke og i blant også dominante. De er også sammensatte, med både gode og dårlige, og til tider også uforståelige, sider.
Det som sier mye om rollefigurene er hvilke omgivelser og situasjoner de befinner seg i. Fientje (Spetters) bruker menn for å komme seg ut av den miserable pommes frites-trucken. Nomi i Showgirls entrer en verden der utnyttelse er premisset for all «fremgang», et glitterpalass som egentlig er portalen til «the dark side». Cathrine i Basic Instinct er en manipulator, som djevelsk leker med mennene hun møter, men det er kanskje ikke så rart, all den tid de alle fremstår som patetiske, aggressive og styrt av basale instinkter.
De mannlige rollefigurene kommer stort sett dårlig ut av det av i det verhoevenske univers – de følger feil spor eller korrumperes. Det er i det hele tatt et mørkt verdensbilde vi presenteres for, men dette er for Verhoeven også fordi verden er fylt med et mørke som realisten i ham ikke kan la være å kommentere. Bak fernisset av action, eller underholdning, eller spenning, finner vi skarp kritikk.
Alle filmene stiller spørsmålstegn ved autoriteter, enten det nå er byens beste menn som besøker bordellene i Keetje Tippel (1975), studentforeningsledelsens nytelsesfulle ydmykelse av ferske studenter i Krigshelten (1977), politikerne og kapitalistene i Robocop og Total Recall, militærledelsen i Starship Troopers eller adelen i Ild og blod. Filmene mer enn antyder hvordan makt korrumperer og dobbeltmoralen er dens naturlige følgesvenn. «Penger gjør folk til drittsekker», kommenter Keetje. Den svake part blir utnyttet, og her finner vi Verhoevens fascisme-kritikk.
De fleste av Verhoevens filmer peker på ubehagelige trekk i vår egen samtid, som han så forsterker til det nesten parodiske. Likevel vil publikum ikke alltid se hans pekefinger – bare se hvor raskt vi nå er på vei til de totalitære og voldelige samfunnene han viste oss i RoboCop, Total Recall og Starship Troopers.
Som nevnt er Verhoeven realist når det kommer til å skildre vold – både RoboCop, Total Recall og Starship Troopers tar i bruk sterke virkemidler. Verhoeven er også eksplisitt i skildringen av seksualisert vold. Michèle i Elle blir voldtatt, det samme skjer med Agnes i Ild og blod, og vi finner voldtekter også i andre av filmene. Disse er brutalt og realistisk skildret, og derfor svært ubehagelige å se på. «Voldtekt er en dyrisk, aggressiv handling, et ondskapsfullt overgrep,» har Verhoeven sagt. Det ville vært feil å unnlate å vise grusomheten slik den er, mener han.
I sine to film noir-inspirerte thrillere, Den fjerde mann (1983) og Basic Instinct, bugner det av mørk seksualitet koblet med en dragning mot vold. For disse, og mange andre Verhoeven-figurer, består livet av en evig jakt for å tilfredsstille alle hjertets syke behov. Og Verhoeven viker ikke tilbake for å vise oss disse behovene i alle sine groteske detaljer, som for å peke på mennesket som et svakt og egoistisk vesen.
Refleksjon
Den som ser Verhoevens filmer, vil legge merke til den gjennomgående bruken av speil, og rollefigurer som ser på hverandre via et speil. I Keetje Tippel ser moren datteren sin i et speil, i den scenen der hun tvinger henne til å prostituere seg. I Turks fruit betrakter Eric flere ganger Olga i speilet han har i leiligheten sin: Er det kunstneres blikk på kvinnen eller er det Verhoevens som kommenterer idealbilder det er vanskelig å leve opp til?
Når Fientje ordner en sponsoravtale for Rien i Spetters, gir han henne en andel som hun bruker på en dyr pelskåpe. I prøverommet i butikken står en lang rad forskjøvne speil (hun minner om Rita Hayworth i Orson Welles’ The Lady from Shanghai), slik at Rien og vi ser bildet av henne bli delt opp og gjentatt. Og i Showgirls er selvsagt garderobeveggene fylt av speil, det være seg i den lugubre strippeklubben eller på Stardust.
Huppert har sagt om karakteren sin i Elle at hun er «nesten som en prototype. Hun er fullstendig oppdiktet, som en person du aldri har møtt før.» Det er interessant å se hvor ulikt Michèle tolkes. Hun er så mangetydig, umulig å redusere til en enkel forklaring eller noen fasit. Dette er typisk Verhoeven – han komponerer filmene og rollefigurene slik at de fremstår ulikt alt ettersom hvilket lag du velger å fokusere på. Og jo flere lag du klarer å se, jo mer kompleks blir filmen og figuren. Men regnestykket går aldri opp – slik det heller ikke gjør i virkeligheten.
Dette gjør filmene rike, fascinerende, men også provoserende og ambivalente. Tittelen på hans første spillefilm Wat zien ik? betyr direkte oversatt «Hva ser jeg?» Det Verhoeven gjør, er nettopp å rette det spørsmålet mot oss. Filmene hans er speil han holder opp for oss, og avhengig av øyet som ser, er refleksjonen forskjellig. Hvem er du, og hva ser du?
*
Verhoeven-retrospektivet preger Cinemateket i Oslo ut måneden, og vi vil særlig anbefale to arrangementer: Et foredrag av Verhoeven-biograf Rob van Scheers før visningen av Starship Troopers (tirsdag 18. april, 19.00) og en sjelden 35mm-visning av gjennombruddsfilmen Turks fruit (onsdag 26. april, 18.00).