Børning

Analysen

Børning (2014)

Ved premieren anmeldte jeg Børning for Bergens Tidende, hvor jeg beskrev den som en formelpreget og fundamentalt uambisiøs film som ikke helt går opp, men som like fullt besitter et nivå av sjarm man sjelden ser i norske filmer av denne typen.

Hadde jeg hatt flere tegn til rådighet ville jeg skrevet at jeg foretrekker Børning fremfor den av årets filmer den har mest til felles med, nemlig Scott Waughs Need for Speed, som hadde premiere i mars. For ordens skyld kan det også nevnes at pressevisningen fant sted på en fredag og at jeg arkiverte omtalen som en firer samme dag, men at jeg etter å grublet på filmen over helga deretter justerte karakteren ned til en treer.

For på tross av Børnings udiskutable sjarm, er det en påfallende forglemmelig film. Og det var først og fremst det faktum at jeg bare dager etter å ha sett den ikke lenger kunne redegjøre for sentrale nøkkelscener og plottpoeng, som gjorde at jeg følte behovet for å moderere min tallfestede entusiasme en smule. Børning er en oppskriftsfilm av typen som følger den kommersielle underholdningsfilmens regler såpass slavisk at man i ettertid får problemer med å skille den fra de utallige filmene fra inn- og utland som er bygget på samme formler, med samme nivå av entusiasme og særpreg.

Filmens struktur, troper og karakterutvikling følger såpass kjente og forutsigbare mønstre at man knapt nok tar noen notis av dem. I likhet med svært mange hollywoodfilmer blir filmens skjelett dermed en form for støy, som man filtrerer bort til fordel for å fokusere på det som bryter med oppskriften. Og det er når man begynner å pirke i dette at Børning virkelig begynner å sprekke opp. For i likhet med svært mange moderne norske krimromaner er den fullstendig avhengig av sitt momentum for i det hele tatt å henge sammen – så fort Børning sakner farten blir dens tilkortkommenheter og sviktende indre logikk sjenerende åpenbar.

Børning

Dette er tydelig allerede i filmens tittelsekvens. Etter en nydelig fotografert prolog lagt til et 90-tall som innevarsles med et tiltalende behersket nivå av tidskoloritt, glir filmen over i en bilfetisjistisk tittelsekvens satt til tonene av Jaa9 & Onkl Ps 2009-hit Glir forbi (Spotify). Glir forbi er en av 00-tallets beste norske popsingler; en fengende og vemodig hyllest til det å stå på siden av verdiene og praksisene som i stor grad definerer det norske samfunnet. Den samme tittelsekvensen opplyser om at produsentduoen Stargate har hatt ansvaret for å plukke ut låtene i filmen, hvilket er et tegn på at filmskaperne har tatt musikkutvalget – som ofte blir svært stemoderlig behandlet i norske filmprosjekter av denne typen – på alvor.

Det er som sagt ingen tvil om at Glir forbi er en strålende singel – på stående fot kan jeg faktisk ikke komme på en eneste norsk låt som makter å forene tradisjonell radiopop og kredibel rapping med et tilsvarende nivå av kunstnerisk suksess. Men i dette tilfellet benyttes Glir forbi til å sette tonen for en film om bilkjøring lagt til et miljø preget av trauste norske verdier, hvor hovedpersonen til slutt innser viktigheten av å ha et godt forhold til sin datter. Refrenget i sangen som åpner Børning går som følger:

Du ser dem har hus, du ser dem har bil/Du ser dem bare glir forbi/Du kan se de har jobb, og at de aldri har fri/Du ser dem bare glir forbi/Du ser dem har kids, du kan se dem har et liv/Du kan se dem bare glir forbi/Du kan se de har alt, det vi driter så i/At vi lar dem bare gli/

Glir forbi tar altså eksplisitt avstand fra absolutt alle verdiene som Børning forfekter, og det er vanskelig å se dette som et ironisk grep. Jaa9 og Onkl P representerer ikke etablissementet – uansett hva man måtte mene om de respektive subkulturene, må rånere og motorsportentusiaster fortsatt kunne regnes som hakket mer rotnorske og etablerte enn hiphoppere. I amerikansk filmhistorie bærer bilfilmen ofte et preg av en anarkistisk søken etter frihet, men rollefigurene i Børning presenteres først og fremst som hardtarbeidende norske folk-flestere, og deres store billøp har sitt utgangspunkt i en vennskapelig feide. Altså synes Glir forbi først og fremst å være valgt fordi det er en fin sang, og produsentene har enten oversett dens tekstlige innhold eller ganske enkelt håpet at publikum ikke ville ta noen notis av det.

Tatt i betraktning at Børning er laget av erfarne og profesjonelle filmfolk er det siste alternativet det mest sannsynlige. Vi synes altså å ha å gjøre med en filmfilosofi hvor ingenting trenger å henge på greip i mer enn den tjuefjerdedelen av et sekund hjernen bruker på å registrere det enkelte bildet – etter det kan korthuset kollapse så mye det bare vil. Billetten er solgt, filmen er sett, etterhåndsstøtten er innvilget, og ettersom norske filmer med gode besøkstall per definisjon anses som suksesser, er det ingen som er bekymret for sitt ettermæle.

Det er ikke noe galt med å lage film for å underholde, og det er heller ingen tvil om at norsk film historisk sett har lidd fordi vi her til lands ikke har hatt noen vital kommersiell filmindustri som har kunnet bidra til å utvikle og foredle filmhåndverket. Samtidig er det ikke gitt at det er statens oppgave å subsidiere denne typen florlett underholdning, og hvis det nå virkelig er her norske filmskapere ønsker å legge lista, er det ikke helt uforståelig at kulturministeren ikke mister nattesøvnen av å kutte noen titalls millioner i filmstøtten.

*

Børning
Far og datter (og bil) i «Børning».

Børning er en historie om et haltende far/datter-forhold som repareres under et gatebilrace fra Oslo til Nordkapp. Filmens hovedperson er Roy (Anders Baasmo Christiansen), en mekaniker og hobbysjåfør som tvinges til forsoning med sin 14 år gamle datter Nina (Ida Husøy), etter at ekskona leverer henne på verkstedet hans før hun og hennes nye familie drar på sydenferie. Nina ble født i et bilvrak etter at Roy kjørte av veien under et improvisert race med sin erkerival TT (Trond Halbo), og det er TT som 14 år senere utfordrer Roy til å kjøre om kapp på nytt.

Ettersom TT kunngjør sin utfordring under en fest etter et gatebilløp, er det flere som finner ut at de skal være med på moroa. Blant dem finner vi Roys kjæreste Sylvia (Jenny Skavlan), og kompisene Doffen (Sven Nordin) og Nybakken (Otto Jespersen), samt Doffens sønn Jimmy (Oscar Sandven Lundevold). I hælene har de – som for 14 år siden – politimannen Philip Mørk (Henrik Mestad).

Som sagt er både bilracet og far/datter-relasjonen som utgjør Børnings kjerne fundamentalt uinteressante. Det blir snart klart at forholdet mellom far og datter vil følge en ytterst forutsigbar dramaturgi, og for filmens del er selve racet kun den narrative motoren som skal trekke dette dramaet fremover. Ingen av rollefigurene synes noensinne å ha noen hastverk, og med fare for å høres ut som en parodi på en filmkonsulent, er det heller ingenting som egentlig står på spill. Når man vel har innsett dette skifter ens fokus over på de punktene hvor Børning faktisk bryter med forventningene, og dette finner hovedsakelig sted i rolletolkningene og miljøskildringene.

Oscar Sandven Lundevold, Otto Jespersen og Sven Nordin (og bil).
Oscar Sandven Lundevold, Otto Jespersen og Sven Nordin (og bil).

På sitt beste er Børning en varm og innbydende skildring av et sammensveiset og inkluderende miljø som setter samhold og bil foran alt annet. Dette skyldes ikke minst tospannet Otto Jespersen og Sven Nordin, som tilfører filmen en grunntone av trygghet og godmodig komikk, og som sammen står for brorparten av dens beste scener. Filmens mest inspirerte grep er imidlertid castingen av Ida Husøy i rollen som Nina. Husøys keitete sjarm tilfører filmen en sårt tiltrengt naturalisme som skaper en tiltalende kontrast til dens mer karikerte rolletolkninger. Baasmo Christiansen gjør en dugelig innsats med tanke på hva han har å jobbe med – i motsetning til hva enkelte anmeldere har gitt uttrykk for liker jeg at rollefiguren hans lenge er såpass avvisende og kald overfor datteren – men man kan også spørre seg om hvorvidt ikke en skuespiller av hans format og betydning kan kreve mer å jobbe med, i et prosjekt som dette.

Filmens klart mest interessante karakter er Jenny Skavlans Sylvia, som vi blir fortalt at er Roys kjæreste (eller noe deromkring), men som med unntak av sin første scene sprader rundt som det største lesbeikonet norsk film har disket opp med siden årtusenskiftet. I scenen der hun introduseres inntar Sylvia rollen som en forførerende vamp, som velter all sin seksualitet over på Roy, men i de påfølgende scenene er forholdet dem imellom påfallende kameratslig, og det nærmeste vi kommer et kjærtegn er en arm om skulderen. Både frisyren, faktene og kostymene sender tankene hen til Ryan Goslings navnløse hovedperson i Drive (2011), og hun kjører dessuten rundt med en vakker blondine i førersetet som aldri skjenkes noen personlighet utover sitt utseende og ene innfall av handlekraft. I motsetning til rollefigurene i de andre bilene har de to knapt nok en eneste samtale, hvilket bygger opp under den implisitte seksuelle spenningen.

Det er lett å tenke at Sylvia opprinnelig ble skrevet som en lesbisk figur, men at dette så ble omgjort i siste liten, og at introduksjonsscenen hennes ble skrevet om for å demonstrere nok heteroseksualitet for hele filmen. Men uansett om det er filmskapernes intensjon eller ei, er Sylvia utvilsomt queer på lerretet.

Jenny Skavlan jubler (i bil).
Jenny Skavlan jubler (i bil).

*

Man kan ikke snakke om rollefigurene i Børning uten samtidig å reflektere over hvilken enestående hvit film dette er. Første gang jeg så filmen synes jeg det var forfriskende med en skildring fra et slikt etnisk homogent miljø. Også dette er en norsk virkelighet, og i en tid der fokuset på representasjon er mer hysterisk og nevrotisk enn det er analytisk eller konstruktivt, synes jeg det var en interessant symbolhandling å ekskludere alle andre etnisiteter. Etter ytterligere gjennomsyn er jeg imidlertid ikke like overbevist. Det er naturligvis ikke noe galt i å lage en film med bare hvite nordmenn i de sentrale rollene, men når de eneste rollefigurene som ikke er hvite østlendinger fremstilles som karikaturer – og filmen selv ikke på noen måte reflekterer over dette – er det hakket vanskeligere å være like entusiastisk.

Filmens to eneste ikke-norske rollefigurer med replikker er en klisjéklysete svenske – som Jenny Skavlan presser av veien og forlater med et triumferende «jeg hater svensker!» – og en søreuropeisk haiker som kaster opp i en søplekasse før han unnskylder seg ut av filmen. Den lille gruppen av norskpakistanske rollefigurer er på sin side kun tilgodesett med en håndfull dialogløse reaksjonsbilder – det ene av dem talende nok etter at en trøndersk politimann ved navn Mindor har fornærmet dem med en kebabvits. Det er ingen tvil om at bilsport er en veldig hvit hobby, og selv om filmens østlandssjåvinisme med litt godvilje kan sees som en forlengelse av rollefigurenes verdensbilde, stikker det tilsynelatende langt dypere enn som så. Snarere enn noen virkelig rasisme synes det å være uttrykk for en type østlandssentrisme som jevnlig kommer til uttrykk i norsk film, og som er et ugjendrivelig bevis på viktigheten av å etablere kontinuerlig filmproduksjon utenfor Oslo og omegn.

*

«Børning» er fotografert av Askild Vik Edvardsen. (Regissør Hallvard Bræin er for øvrig også selv filmfotograf.)
«Børning» er fotografert av Askild Vik Edvardsen. (Regissør Hallvard Bræin er for øvrig også selv filmfotograf.)

Hovedattraksjonen i Børning er biler og bilkjøring, og regissør Hallvard Bræins mest betrodde samarbeidspartner er i så måte fotograf Askild Vik Edvardsen (God morgon alla barn, Fatso, Doktor Proktors prompepulver). Vik Edvardsen er en dyktig fotograf med sans for tiltalende billedkomposisjoner, og viderefører det varme lyset etablert i 90-tallsprologen gjennom hele filmen. Hans tablåer bestående av klynger av biler i bevegelse filmet av et kamera i bevegelse er vakre, og den innledende delen av racet som utspiller seg om natten er svært stemningsfull. I denne delen av filmen viser ikke Bræin stunts, snarere lar han hovedpersonene passere gjennom bilder hvor kollisjoner og politipågripelser allerede har funnet sted.

Dette er et svært effektivt fortellergrep, helt til man begynner å mistenke at det kun er en dyd av økonomisk nødvendighet. Etter rundt en time setter Bræin nemlig i gang med stuntene, og omtrent samtidig setter manuset alle kluter til på klisjéfronten. Stuntene avslører også Børnings store svakhet som bilfilm, nemlig at verken rollefigurene eller publikum aldri synes å oppleve noen form for fart eller tyngde. Vi serveres en rekke bilder hvor bilene passerer foran kamera i høy hastighet, og hvor opplevelsen av fart underbygges av hissige lydeffekter. Men scenene som utspiller seg inne i disse bilene – som altså kjemper om å nå først fram til Nordkapp – føles i beste fall som søndagsturtempo.

Det er også vanskelig å henge med på hvilke rollefigurer som befinner seg i hvilke biler, ettersom det hele veien figurerer biler hvis førere ikke spiller noen rolle i historien. Samtidig har ikke Bræin noen motforestillinger mot å etterlate bifigurer langs veikanten når de begynner å ta for stor plass. Det faktum at filmen uten betenkeligheter hobber bukk over hele Troms og store deler av Finnmark bidrar til det generelt lemfeldige inntrykket.

Første stunt i «Børning».
Første stunt i «Børning».
Andre stunt i «Børning».
Andre stunt i «Børning».

Børning har fire stunt: Det første av dem er et hopp ned en skråning, hvor Roy og Ninas bil lander på bakparten av en lastebil, og deretter rygger ned i veibanen og skyter fart fremover igjen; det andre er et desperat hopp fra ombordkjøringsrampen på en fergekai, over vannet, og ombord på ferga; det tredje er en kjøretur i fortfilm ned en steinrøys filmet med et skjelvende kamera, og det siste er et utilslørt dataanimert hopp ned i havet fra Nordkapp-platået. Av disse er stunt nummer to både nervepirrende og genuint imponerende, mens de andre representerer såpass fundamentale overtramp mot fysikkens lover og rimelighetens grenser at filmen synes å rakne rundt dem.

Dette peker da også på Børnings store svakhet, nemlig at den hviler på et fundamentalt latterlig og absurd manus som gjennom store deler av filmen spilles som et seriøst drama. Manuset preges som nevnt av en rekke åpenbare svakheter, men kunne fungert helt fint dersom filmen utviste en større selvbevissthet med hensyn til de mange urimelige scenene den haler sine rollefigurer og sitt publikum gjennom. Slik den foreligger oppnår ikke Børning denne bevisstheten før i siste scene, når den kliner til med patosfylt musikk og en overraskende vending som vrir den gode stemningen over i et mollstemt toneleie – for bare deretter i aller siste øyeblikk også å spenne bein under dette.

Dersom hele filmen hadde utspilt seg på dette planet, kunne Børning vært en film det var verdt å vende tilbake til, snarere enn bare en pengemaskin som trakk opp norskandelen i kinoåret 2014.

«Børning» – kinoplakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Kritikken levert her er mye mer interessant og underholdende en filmen er. Filmen selv er et parodi på kommersiell film.

  2. Jonas Berg Dale sier:

    Skaperne av Børning har nok aldri hatt planer om å oppfinne hjulet på nytt. Filmen har absolutt ingen former for originalitet å by på. Allikevel satt jeg pris på filmen. Flere ganger satt latteren løst. Karakterene er kjente, men gode.

    Filmen er dedikert til Hal Needham og det passer for det er ingen tvil at mye inspirasjon er hentet fra blant annet Cannonball Run 1 – 2.

    Problemet med filmen er at den stilistisk virker veldig utdatert. Bildene er pent lyssatt, men mangler det viktigste. Fart. Enkelte ganger virker filmen mer som et postkort for den norske villmarken enn en intens bilfilm der farten til en hver tid skal være farlig høy. Trolig er dette noe av grunnen til at karakterene fra tid til annen forteller hvor fort de kjører.

    Budsjettet er heller ikke er høyt nok til å smadre, ripe og herje bilene slik at kjøringen blir litt tam. Spesielt der hvor de smeller inntil hverandre. Det blir pent, pyntelig og klippet til.

    Hvorfor de ikke benyttet seg av blant annet Go-Pro kameraer er underlig siden et slikt løp i dag trolig hadde blitt godt dekket på sosiale medier.

    Det å filme ville ting med Go-Pro går som en farsott på blant annet Youtube. Ofte ser jeg unge mennesker på motorsykkel som har kamerafeste på hjelmen. En slik forenkling ville gjort filmen tøffere og raskere.

    Ellers var det en god start for en forhåpentligvis kommende trend. Norske bilfilmer…

  3. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Må bare bemerke at jeg er veldig enig i analysen og dine betraktninger om filmen. Jeg gikk til filmen med veldig lave forventninger, men ble faktisk positivt overrasket. Børning er på langt nær noen stor film, egentlig ganske dårlig pga dens lave ambisjoner og slaviske og lite selvbevisste formelstruktur. Men jeg tok meg i å like deler av filmen, særlig sekvensene med Sven Nordin og Otto Jespersen som hadde god humor og varme. Samt er jeg veldig enig i at castingen av Nina var et inspirert og bra valg, og Baasmo Christiansen er en god skuespiller – som du sier “hadde de bare gitt dem mer å jobbe med”.

    For alt i alt blir det hele ganske platt. Men det lages mange dårligere norske filmer enn Børning, for å si det sånn.

  4. Jan Ove Skaten sier:

    Ja, filmen inneholder ikkje ein god handling/dialog gjenom hele filmen. Men slik trenger man ikkje heller med denne typen film. Filmen var tillatt alle aldre og min sønn på 8år kunne ikkje stoppe å le.

    Å sette filmen ned til ein tre’r er sprøt, den skulle blitt satt opp til fem.

    Filmen er vært den tiden det tar å se den

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>