Omtale

Karikerte figurer river Mike Leighs gutturale biografifilm Mr. Turner i filler

*

Hva kan en film om den britiske maleren J.M.W. Turners liv (1775-1851) fortelle oss om det å være menneske; det å være kunstner? Og ikke minst, det å være begge deler samtidig. Etter mitt syn er dette kjernen i Mike Leighs biografifilm Mr. Turner, som deltar i årets hovedkonkurranse her i Cannes.

Filmen åpner med et blendende vakkert landskapsbilde, der en lav, ferskenfarget morgensol stiger opp fra horisonten, med en vindmølle i forgrunnen. Vi dras umiddelbart mot dette lysets egenart. To kvinner fniser seg gjennom gresset, før de passerer den rake figuren av en herre – dette er maleren Turner. Med flosshatten som pipe på sitt byggverk av en stutt kropp, og med skisseblokk i hånd, tegner han ned motivet han og vi ser. Akkompagnert av lyse, skinnende toner fra Gary Yershons atonale musikk, skaper disse bildene en nydelig scene, som setter stemningen for filmen.

Skulle man tro. Denne porøse stemningen forsvinner raskt, for åpningssekvensen er dessverre filmens eneste virkelig gode scene, og selv om det kommer flere vakre utsikter videre i filmen, er det forstummende få innsikter i vente. Etter bare noen minutter avslører Mr. Turner seg som en tonedøv og brautende film, der menneskene må vike plass for karikaturene.

Eventuelle forventninger om et slags storverk fra mesterregissøren Leigh blir altså raskt smadret – blant annet av de grove lydprosjektilene utbasunert fra Timothy Spalls ensporede, gryntende og teatrale rolleprestasjon som Turner. Hans utallige grynt og hark er faktisk så repetitive og mangfoldige at de vil bli ikoniske for Mr. Turner på samme måte som ordet ’fuck’ er det for GoodFellas (uten sammenligning for øvrig).

Filmens fortryllende åpningsbilde.
Filmens fortryllende åpningsbilde.

Men jeg antar likevel at Leighs mangeårige drøm om å lage den store filmen om Turner ikke var ment å materialisere seg som en ”grynt og hark”-virkelighet. Desto større gåte er det at filmens kanskje mest gjenkjennelige trekk forblir det ustanselig bråket fra Spalls gutturale interpretasjon. Filmportretter av store kunstnere er forståelig nok attraktive objekter for ambisiøse og ofte intellektuelt velutstyrte filmskapere, men det er også en risikofylt øvelse å gå løs på.

Kunsten er å anvende det biografiske som bro inn til noe unikt filmatisk og følsomt, som også uten fortellingens “sanne historie” ville ha vært fascinerende å befinne seg i, og bevitne. Med sin film går Leigh i motsatt vei; den biografiske vekten er filmens eneste vekt. Ta vekk Turner-navnet fra Mr. Turner, og vi står igjen med en ordinær Mr. – som Leigh ikke gir liv til.

Men her i Cannes har Mr. Turner etter premieren i all hovedsak høstet lovord fra både internasjonale og norske kritikere, forbausende nok for undertegnede. Denne begeistringen er vanskelig å forstå, særlig fordi denne filmens unyanserte natur er så bokstavelig representert i scene etter scene. Selv med mitt mest nysgjerrige og vennliginnstilte blikk på Leighs prosjekt, ser jeg ikke hvordan Mr. Turner kan fremstå som mangefasettert og mesterlig, og jeg vil forsøke å belyse dette med noen eksempler.

Turner i selskap med en av sine få relasjoner – husholdersken Hannah Danby, som han (og Leigh) behandler nærmest som om hun ikke er der.
Turner i selskap med en av sine få relasjoner – husholdersken Hannah Danby, som han (og Leigh) behandler nærmest som om hun ikke er der.

Jeg har meget stor sans for Mike Leigh sine filmer, med Naked (1993) og Vera Drake (2004) som personlige favoritter, og jeg har stor respekt for Leighs metode og hvordan han gjennom dette har vært en viktig inspirasjonskilde for mange unge filmskapere. Så det er en stor frustrasjon og sorg å måtte fastslå at Mr. Turner ikke bare er Mike Leighs verste film, men også et slags tilbakesteg for filmen som kunstform.

Den essensielle mangelen i Mr. Turner handler om nyanser, og dette er aller mest tydelig i filmens menneskeskildringer. Alt i filmen tilsier for meg at Leigh forsøker å finne ut (og vise oss) hvem Turner var i kollisjonen mellom det å være menneske og det å være kunstner. For å kunne skape en overbevisende skildring av dette, føler jeg at troverdig observerte scener, som synliggjør detaljer og fasetter vi ikke kunne forstått uten filmen, er nødvendig.

Men i alt fra castingen av det som er opplagt karikerte typer til selve skuespillerinstruksjonen, velger Mike Leigh i Mr. Turner å være grov og høylydt. Denne altoverskyggende støyen sluker filmens mulighet til å skape innsikt i det menneskelige. Hver for seg fremstår alle figurene i filmen som pappformede representasjoner av én ting, og i større dramatiske scener klarer Leigh heller ikke å skape nyanserte relasjoner dem i mellom. Mr. Turner har helt enkelt noe tegneserieaktig over seg, og deler sin overtydelighet med en film som Zack Snyders 300 (uten å oppnå noe av den filmens underholdningsverdi).

Timothy Spall i tre forskjellige scener som J.M.W. Turner i «Mr. Turner».
Timothy Spall i tre forskjellige scener som J.M.W. Turner i «Mr. Turner».

Dette er for så vidt ikke første gang Leigh er litt grov i uttrykket, men der eksempelvis de typete rollefigurene i Another Year (2010) også spilles ut in extremis, evner den filmen å bruke dette til å skildre noe menneskelig, og til slutt berøre (eller gjøre oss opprørt). I Mr. Turner blir dessverre enhver kime til noe poetisk, eller et ”stille” øyeblikk, raskt slukt av den ene nye brautende scenen etter den andre.

I en biografifilm om J.M.W. Turner – maleren som med sine blendende vakre gjengivelser av lys, nettopp var en mester i å perfeksjonere nyansene i sin kunst – skulle man kunne forvente at en så humanistisk anlagt filmskaper som Mike Leigh ville utvise en interesse for å lete etter ”det usedvanlige mennesket bak den vakre kunsten” eller i det minste ”det enkle hverdagsmennesket bak det komplekse geniet”. Det siste er vel nærmest hva Leigh sikter mot, men dessverre blir vi ikke klok på noe av Turners menneskelighet; ei heller forstår vi hvor hans kunstneriske kall kommer fra, eller hva han vil med det.

En påtagelig scene der Turner nekter å selge sine malerier til en rik kunstsamler «fordi han skal donere alt til nasjonen, slik at alle som vil det kan oppleve kunsten gratis», kommer eksempelvis brått på med sin illustrasjon av Turner som en slags altruistisk type. Og så fort scenen er forbi, er den som glemt. Intet mer om det.

«Mr. Turner»

Noen vil kanskje motsi mine innsigelser, og si at Leigh forsøker på ”noe annet” i denne biografifilmen, men Mr. Turners bokstavelige, faktiske innhold er uansett følgende: Vi får presentert en fortelling om en mannlig maler på 1800-tallet, som fanger soloppgang etter soloppgang i sine vakre bilder, mens han gryntende som en gris utstråler uhygge og uvennlighet blant sine venner og familie, frem til det er slutt. Underveis låner han bort 50 pund til en fattigere kunstnerkollega, et lån som han etter mange år med plagsomme påminnelser velger å ettergi, når kollegaen forteller at han har mistet alle sine fem barn.

Mike Leigh klarer ikke å bygge en større og overskridende kunstopplevelse for oss med Mr. Turner, og de mange løsrevne fortellerelementene etterlater til slutt en slags episodisk og oppramsende struktur – som jeg mener er biografifilm-sjangerens aller mest giftige narrative arv. Vi kan så vidt se tegn på at Leigh desperat forsøker å kravle seg ut av denne sjanger-fellen, men forsøket mislykkes, og vi kan trygt konkludere med at Mr. Turner hadde egnet seg bedre som tradisjonell, leksikalt opplysende miniserie på BBC enn som Gullpalme-nominert film i Cannes.

Vi er her på verdens viktigste filmfestival for å feire filmkunsten, og bevitne dens videre vekst. Med Mr. Turner har Mike Leigh bragt et tilbakesteg av en film med seg til Croisetten, og jeg håper virkelig at han tar med seg sin egentlige filmatiske røst ved neste anledning: en stemme som ikke er et grynt.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Eirik sier:

    Det er muligens og dra det litt langt ved og sette “filmkunstens vekst” på spill her, men jeg er enig i at en film som dette vil falle stygt når hovedrollen er så karikert. Og dette er Mike Leigh vi snakker om, en som virkelig har satt skuespillerkunst på agendaen og som mange filmstudenter beundrer for sin “Mike Leigh Method”. Kanksje får han problemer når han skal infinne seg med avdøde personer, personer han ikke kan innhente informasjon fra pr nåtid, som ikke lenger finnes, og som ikke akkurat er en del av det røffe dagliglivet i England, som jo Mike Leigh er ekspert på og skildre.

    Finnes det noen gullkorn i det hele tatt i årets program? Jeg har lest dårlige anmeldelser både her og der, både Egoyan og Cronenbergs filmer har feks fått svært lunkne kritikker. Hvis Dolans film ikke fenger heller, har det vært en dårlig festival for Canada må man si.

  2. Da var den sett, og min milde optimisme i forkant av visningen endte dessverre med en skuffende filmopplevelse.

    Har stor respekt for både Mike Leigh som filmskaper, og Timothy Spall som skuespiller, men her presterte begge på sitt laveste nivå – har riktignok ikke sett Naked, men velger å tro at den holder sin status av en grunn.

    Du understreker mine problemer godt, Karsten, men savner litt kritikk, eventuelt observasjoner, på det talentløse og uforståelige fokuset på humor. Vet ikke om filmen ble møtt med latter i Cannes, men i visningen hvor jeg så filmen var det som om de karikerte karakterene ble brukt for nettopp dette. Er helt for å skape en humoristisk og selvironisk biografifilm, men da må det stå i tråd med resten av filmen.

    Nei, dette var skuffende saker.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>