Hugh Jackmans siste opptrenden som Wolverine, rollen som gjorde den australske skuespilleren verdensberømt, og som Jackman nå har portrettert i ikke mindre enn ni filmer fordelt over 18 år, gjør at superhelt-fansen kan puste rolig ut.

Undertegnede har bittert sett seg nødt til å erkjenne at verken Suicide Squad, X-Men: Apocalypse, Batman v Superman eller Captain America: Civil War holdt mål i fjor. Wolverine blir redningsmannen som viser veien for hvordan superheltene kan bryte seg løs fra de stadig mer painting-by-numbers-kjedsommelige samlebåndfilmene sjangerens enorme suksess har fanget dem i – for Logan er ikke bare vellykket som action- eller «superheltfilm», men som eksistensielt drama.

Her har man evnet å skape en engasjerende og sammensatt intrige innenfor rammene av et for lengst etablert og etter hvert strømlinjeformet univers, som bør gi utslitte manusforfattere som ønsker å diske opp med noe annet enn «redde verden fra å gå under»-fortellinger ny inspirasjon. På forbilledlig vis kombinerer Logan det personlige med det spektakulære.

Jackman og regissør James Mangold har forstått den nye supervirkeligheten; de vet at kjernepublikummet kjenner X-Men-universet på vrangen, og har kastet all tungrodd eksposisjon over bord. For der Wolverines kollegaer måtte løpe rundt i den overlessede marengskaken X-Men: Apocalypse, finner hovedpersonen retning i Logan, ikledd støvete boots, skarpskåren og fokusert som den er.

Logan er inspirert av tegneserieromanen Old Man Logan, skapt av Mark Millar og Steve McNiven. Vi befinner oss noen år frem i tid, og verden har definitivt ikke blitt et bedre sted å være. Brorparten av fortellingen utspiller seg i ytterkanten av sivilisasjonen; et svidd og forblåst postapokalyptisk western-landskap marinert i rødbrun koloritt.

Ulvemannen, aka Logan, har blitt en forfylla limousinsjåfør som lar dagene drive ørkesløst forbi mens han kjører sine passasjerer fra det ene meningsløse selskapet til det andre i El Paso, Texas. Han har gitt opp alle planer om å redde verden på noen som helst måte, men har en vag idé om å spare opp penger for å kjøpe en båt som kan få ham lengst mulig unna alt og alle for å nyte pensjonisttilværelsen i fred og ro.

Wolverine bruker åpenbart ikke penger på barberhøvler lenger, for hans karakterdefinerende koteletter har grodd sammen til et grånende hipster-helskjegg. Heltens evne til å helbrede seg selv virker sterkt redusert; hans adamantium-forsterkede metallklør fyker ikke like lett ut og inn av de hårete hendene som de pleide.

Når hovedpersonen ikke sover ut rusen bak rattet i limousinen, holder han hus i et nedlagt smelteverk sammen med Caliban, en slags vampyr-mutant, og geniet som ga X-Men x-en i navnet sitt, professor Xavier (Patrick Stewart). Mannen som startet det berømte akademiet for mutante superhelter, lenket til rullestolen, er knapt i bedre form enn fyllevraket Logan. Den gamle professoren plages av kraftige migreneanfall; telepatiske hjernebølger vrir og vrenger både ryggraden hans og verden for øvrig.

Det hintes til at Xaviers anfall – levendegjort av imponerende spesialeffekter – har spilt en viktig rolle i de andre mutantenes undergang, men noen grundig forklaring på hvorfor disse tre utslitte X-ene er de siste av sin sort får vi aldri. Mangold velger å starte den karakterdrevne fortellingen midt i en langt større historie, og gir full gass fra første scene. En sykesøster på flukt fra et mektig bioteknologiselskap oppsøker Logan og trygler ham om å ta seg av en stum ungjente ved navn Laura, som besitter de samme egenskapene som hovedpersonen. Oppdraget er å bringe jenta til Eden, et mytisk skjulested for mutanter – den tilsynelatende utdøende rasen.

En fyllesyk Wolverine holder seg til sjangerens konvensjoner og sier tusen takk, men nei takk. Dette stanser selvfølgelig ikke fortellingens fremdrift, og før Logan rekker å tenne en sigar, eller tømme en gin-flaske til, befinner han seg på flukt sammen med Laura, fantastisk spilt av nykommeren Dafne Keen, professor Xavier og Caliban. I mangel på moralske anfektelser, viser den unge seg å gå Logan en høy gang der hun veksler mellom å mase seg til mer sukkertøy og kutte armer og bein av hjelpeløse forfølgere.

Mangold og manusforfatterne Scott Frank og Michael Green veksler effektivt mellom å holde seg til sjangerens grunnlover og å leke med og dekonstruere dem. De gir oss også et gøyalt meta-øyeblikk idet Logan blar gjennom en X-Men-tegneserie og surt avfeier fremstillingen med at «det skjedde ikke sånn, og i hvert fall ikke med de folka.»

Det er også deilig å få oppleve to så gode karakterskuespillere som Hugh Jackman og Patrick Stewart frigjort fra hensyn til hvordan rollefigurene var i forrige X-Men-film og hvordan de er påtenkt å være i den neste. Dette er deres siste eventyr sammen, og den lange flukten gjennom Amerika byr på mange emosjonelle øyeblikk mellom to rasende og bitre menn som desperat forsøker å gjenerobre seg selv og en mening med livet etter at alt de har jobbet for har falt i grus.

Meningen viser seg å være det som alltid har vært kjernen i X-Men-universet, nemlig å verne om mennesker som er annerledes. Laura må reddes fra det onde medisinselskapet, og i en skarp kommentar til Trumps murbygging, viser Canada seg å være det siste trygge tilholdsstedet for mutantene.

Logan sparker også på publikums forventinger om hva en sjangerfilm må inneholde, særlig ved å vise konsekvensene av å leve i en superheltverden hvis du selv ikke er blant de utvalgte – en vri som tematisk slekter på fjorårets Star Wars: Rogue One, der vanlige mennesker prøver å finne sin plass mellom gigantene som kjemper om makten i galaksen.

Det er gledelig å se at Marvel og 20th Century Fox har gitt filmskaperne lov til å trekke publikum inn i et landskap med voksne problemstillinger, langt unna de infantile visjonene i eksempelvis fjorårets substans- og retningsløse Suicide Squad (som jeg også skrev om for Montages). Her får man faktisk inntrykk av at formålet med produksjonen faktisk har vært mer enn å bare tjene penger – hvilket understrekes av den høye aldersgrensen, som kun er en forsiktig indikator for hvor ekstrem volden er.

Av og til utfordrer Logan sin egen humanisme med disse blodsutgytelsene, og for mange vil det grafiske bli i overkant heftig; hodene ruller og årene spruter som i en slasher-film. Mangelen på eksposisjon kan dessuten virke ekskluderende for dem som ennå ikke kjenner X-Men-universets irrganger.

For fansen er det imidlertid ingen tvil om at Logan er den ultimate Wolverine-filmen. Hugh Jackman viser igjen at han er tilliten regissør Bryan Singer ga ham – på kort varsel, før innspillingen av den første X-Men filmen – verdig, for her griper han muligheten til å grave dypere i skikkelsen enn tidligere og finner uante dybder.