pompeii

Omtale

Paul W.S. Andersons drivende fortellerkunst blåser liv i glørne fra Pompeii

Sjangerregissør Paul W.S. Anderson presenterer sin tolkning av et romersk actioneventyr i Pompeii, men man er nødt til å se bortenfor historiens mange klisjéer for å få maksimalt utbytte av opplevelsen. La deg heller forføre av drivende tempo og smittende fortellerengasjement.

Jeg har alltid vært litt fan av Paul W.S. Anderson, på tross av hans variable filmografi. Jeg mener fremdeles at Event Horizon (1997) er en av de mest nifse og undervurderte science fiction-filmene fra 90-tallet. Soldier (1998) – som for øvrig er en del av Blade Runner-universet – er en fandenivoldsk hevnthriller med herlig 80-tallsestetikk. Alien vs. Predator (2004) mangler kanskje det kunstnerisk ambisiøse til å være en rettmessig del av Alien-universet, men fungerer bra som frittstående sjangerfilm – i mye høyere grad enn den infantile oppfølgeren. Resident Evil-filmene er variable, men på sitt beste er også de svært intense. Det som binder Andersons filmografi sammen er et særdeles håndfast grep om tempo, aktstruktur og bølgende intensitet – to spin a good yarn, som det heter på engelsk.

Et viktig poeng, ettersom Andersons filmer sjeldent løftes av originale historier. Ei heller er det snakk om en audiovisuell tablåtenkning, som man finner hos Ridley Scott eller James Cameron (som heller ikke er spesielt originale historiefortellere). Snarere er det ofte en armada av klisjéer som kommer sammen for å feire seg selv, slik Umberto Eco en gang så berømt formulerte det. Derfor blir det feil å angripe Andersons filmer for å dyrke velkjente troper og vendinger, slik flesteparten av kritikerne allerede har gjort. Etter min mening bør innfallsvinkelen være en litt annen.

Pompeii

Enter Pompeii. Denne gangen har Anderson flyttet seg vekk fra science fiction- og horrorsjangeren og inn i episk actioneventyr. Fortellingen om Vesuvius’ fatale utbrudd ved kystbyen Pompeii utenfor Napoli 79 e.Kr. burde være kjent for de fleste som fulgte med i historietimene. I denne filmen har man imidlertid forsøkt å formulere en slags rammehistorie full av intriger og umulig kjærlighet. Conan-inspirasjonen er på plass i form av Milo (Kit Harrington), slaven og gladiatoren som vil hevne det brutale angrepet på familien og landsbyen i barndommen (Harrington videreutvikler egentlig bare sin rollefigur John Snow fra Game of Thrones). Milos forhold til aristokratiske Cassia (Emily Browning) gir gjenklang av både Titanic og Romeo & Julie blant mursøylene. De onde romerne Corvus (Kiefer Sutherland) og Proculus (Sasha Roiz), samt gladiatorkompis Atticus (Adewale Akinnuoye-Agbaje), har vi sett variasjoner av i både Gladiator, Spartacus og andre sverd- og sandalfilmer i historien.

Intet nytt fra Rom, med andre ord. Hva er det da som gjør filmen fornøyelig? Vel, vi må tilbake til Andersons vinkling og organisering av materialet, særlig knyttet til katastrofefilm-sjangeren, som Pompeii tross alt forholder seg til. Det første relaterer seg til oppbygningfasen. Noe av det beste ved katastrofefilmer, slik jeg ser det, er førsteakten, der rollefigurene etableres og utgangspunktet bygges opp; vi vet alle hva som venter oss, men finner tilfredsstillelse i selve forventningen. Små frempek flettes inn med jevne mellomrom.

I Pomeii velger imidlertid Anderson en litt annen løsning. Filmen rommer riktignok enkelte påminnelser om den forestående vulkankatastrofen, men i all hovedsak er vekten lagt på intrigen knyttet til den umulige kjærligheten og romernes brutalitet – og det litt regntunge, skittenvakre produksjonsdesignet. Det er med andre ord mer Titanic og mindre Roland Emmerich enn jeg hadde spådd på forhånd. Det man eventuelt savner av «katastroferelatert oppbygning», henter Pompeii inn igjen ved å etablere fiksjonsuniverset på en tilfredsstillende, oppslukende måte.

Umulig kjærlighet mellom Milo (John Snow...eh, Kit Harrington) og Cassia (Emily Browning)
Umulig kjærlighet mellom Milo (John Snow… eh, Kit Harrington) og Cassia (Emily Browning)

Og når katastrofen først inntreffer, er det med rytme, tempo og driv; til tross for klisjeene er vi nå så indoktrinert i filmens menneskelige drama at utbruddet kommer med nesten uventet kraft. Anderson har gjort sitt beste for å beskrive vulkanutbruddet så realistisk som mulig (de har angivelig studert virkelige hendelser) for å skille seg fra mer fantastiske tolkninger som i for eksempel Volcano (1997) og Dante’s Peak (1997).

Det er imidlertid klipperytmen og sekvensinndelingen som virkelig løfter sisteakten. Anderson veksler kontinuerlig på tempo – og støynivå – med stålsikker eleganse, som i tur får filmen til å puste og pese på organisk vis, kanskje særlig hjulpet av Clinton Shorters Zimmer-aktige musikk. Det skjer mye, men det er organisert på en oversiktlig og naturlig måte, i tråd med regissørens garnnøste-estetikk. Kampscener, konfrontasjoner, naturkatastrofer og menneskelig desperasjon glir inn og ut av hverandre i sømløst driv. Her er Anderson på sitt beste som action-auteur.

Hvis man møter Pompeii med et slikt utgangspunkt, og har evnen til å se bortenfor de narrative klisjéene, tror jeg man får mye større utbytte av filmen – og Andersons filmografi for øvrig. Pompeii er slettes ikke noe mesterverk eller noe som redefinerer sjangrene den emulerer; det er snarere en slags feiring av film som medrivende fortellerkunst. Et godt yarn som lever og ånder i sitt smittende engasjement for struktur og tempo.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

  1. André sier:

    Liker W.S. Anderson, og gleder meg veldig til å se POMPEII i morgen. Dette var betryggende lesning!

  2. Even G. Benestad sier:

    Paul W. S Anderson har en karriere dekket med noen av de verste filmene som er laget de siste 20 årene.

    Alien vs. Predator husker jeg bare som en sekk full av den verste og mest illeluktende dritten du kan tenke deg. Dessverre var det ikke nok til å stoppe rassen Anderson fra å skape enda mer svie som eksempelvis Death Race. Makan til piss skal du lete lenge etter…

    Smerte!!!

    Når det er sagt elsker jeg, Event Horizon. Filmen er helt super og jeg skulle ønske den omtalte dir-cut kunne dukke opp på et tidspunkt. Egentlig er det rart at mannen gjorde så mye riktig med Event Horizon når filmene både før og etter stort sett kan settes inn i diverse drittbåser. STORE DRITTBÅSER!

    Paul W. S Anderson er en visuell gjødselfabrikk! Noe mer ulekkert skal du lete lenge etter.

    Pompei??? Selvsagt skal jeg se den!

    • Ha, ha….’tell us what you REALLY feel!’, Even. :)

      Har ikke sett DEATH RACE, og vet ikke om jeg har spesielt lyst. Burde jo sett alle sammen siden jeg stort sett har likt det meste han har gjort.

      Jeg anbefaler SOLDIER. Tror du faktisk hadde likt den, hvis du ikke allerede har sett den.

  3. Even G. Benestad sier:

    Selvsagt har jeg sett Soldier Joachim. Jeg har sett en meget stor porsjon av det regissøren har å tilby. Forøvrig skal jeg gi ham et lite klapp på skulderen til siden han faktisk produserte Pandorum(2009). En ekstremt oversett science-fiction film.

  4. Truls Foss sier:

    Som med Mr. Cameron, så er den første Resident Evil-filmen også en guilty pleasure-vinner i min bok. Synes heller ikke at Afterlife var så halvgæren da jeg så den… Alien vs. Predator synes jeg derimot var ganske så besk. Skal uansett få sett Pompeii (og Event Horizon)!

  5. Torleif Torkelsen sier:

    Noen som har sett debuten til Anderson, Shopping? Høydepunktet i filmografien hans må vel være åpningssekvensen i den forrige Resident Evil-filmen, en utrolig lekker og detaljert actionsekvens som går baklengs, i slow-motion. Gjør seg ekstra bra i 3D. Synes for øvrig også hans verson av The Three Musketeers var veldig underholdende. Ikke akkurat av samme kaliber som Ricahrd Lester-filmatiseringene (hvilke actioneventyr er vel egentlig det?), men veldig på artig på sitt vis. Var det ikke til og med en scene hvor en hest fikk parkeringsbot? På en annen side synes jeg vel egentlig at Event Horizon er noe av det kjipeste han har gjort.

  6. Even G. Benestad sier:

    Jeg har sett Shopping også. Enkelte scener er bra, men helheten henger i en løs snor. Ikke så rart Anderson måtte lyve på seg noen jobber for å få innpass i Hollywood etter den.

  7. Anders Aa. sier:

    Hvordan i alle dager skal man klare å se bort fra filmens klisjeer, når den er så opp til toppen stappa av de ? Et umulig premiss i mine øyne.

    Jeg hadde ihvertfall håpet at Anderson ville ha det litt gøy på veien, men akk nei. Klisjeene ble spilt uten glimt i øyet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>