2012Filmer_rev2

Karstens topp 20, 2012

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2012»

I et eksepsjonelt sterkt filmår, der noe så sjeldent som alle de ti favorittene får toppkarakter, er det nesten ikke til å tro at én film likevel skiller seg ut. I mai presenterte den 23-årige kanadiske filmskaperen Xavier Dolan sin nye film Laurence Anyways i Cannes, og opplevelsen traff meg klokkerent på absolutt alle intellektuelle, estetiske og emosjonelle nivåer en film kan gjøre. En film uten sidestykke. Slike store kunstopplevelser kan kun vokse ut av noe enestående.

Laurence Anyways er en hjerteskjærende kjærlighetshistorie, en fargesprakende hyllest til visuell uttrykkskunst, et popkulturelt sukkertøy og ikke minst et mangefasettert og kunstpolitisk mesterverk som med herlig arrogante penselstrøk påminner alle andre regissører i verden om at filmmediets muligheter er grenseløse og at ingenting er umulig. Første gjensyn med filmen etter Cannes bekreftet førsteinntrykket, og utvidet opplevelsen. Nå står min kanadiske Blu-ray av filmen på hylla, og jeg tenker oppriktig talt at vi er priviligerte. Tenk at en film som dette er laget! Det er en gave. (Og desto mer sørgelig at filmen foreløpig ikke er plukket opp for norsk kinodistribusjon.)

Resten av listen som følger er som sagt også fylt med fantastiske filmer, men Laurence Anyways er etter mitt syn den ypperste filmen fra 2012 – og en umiddelbar klassiker.

Innerst inne ved hjerterota, der all kynisme og distanse har forsvunnet med vinden, håper jeg at alle filmer jeg skal se har samme kvaliteter som Hugo Cabret. At de er åpne og fascinerende, at de er fortalt med egenart og innlevelse, at de er magiske og realistiske på samme tid – og at de har en varm og klok sjel. Denne fortryllende og oppløftende filmfortellingen (og fortellingen om film) fra Martin Scorsese treffer meg med sin nydelige historie og tematiske tårekanalsåpner hver gang jeg ser den.

Det føles godt å være immun mot å si noe vondt om Hugo Cabret. Filmen har et sjeldent godt hjerte, og omtanken og sympatien Scorsese har for alle sine rollefigurer forplantes videre til oss i publikum. Jeg opplever invitasjonen inn i dette filmuniverset som en av de mest generøse fra året som gikk, og gleder meg til å se filmen igjen (og igjen). I et hvert ‘vanlig’ filmår ville denne vært på toppen av listen.

03Amour

amour
Frankrike, 2012

En tindrende kjærlighetsfilm om døden. Michael Hanekes Amour er et voldsomt verk, som har nok presise filosofiske betraktninger og ømt humantistiske observasjoner i seg til å fylle en bokhylle med livsvisdom. Samtidig er den iskaldt og pragmatisk fortalt, og her i dette møtepunktet oppnår Haneke med Amour noe han tidligere ikke har gjort (men ikke heller forsøkt): I denne filmen er menneskene kjærlige og varme, og med ett skrider enda en filmisk dimensjon inn i Hanekes œuvre. På en merkelig måte skapte Amour en følelse av at Haneke til og med kan ha en enda bedre film til i ermet, enn de han allerede har laget.

Uansett: dette er allerede et komplett mesterverk i seg selv. En uforglemmelig og rystende film, som på godt og vondt vil følge meg som et referansepunkt for hva som kan vente der fremme i alderdommen – hvis jeg lever så lenge, bank i bordet – en periode av menneskelivet som knapt er særlig dyptpløyende skildret på film, men som med Amour har fått sin virkelige bauta.

Akkurat som Hugo Cabret er Moonrise Kingdom en film fylt til randen av kjærlighet for sine rollefigurer, med et utsøkt visualisert univers rundt dem. Jeg har et hjerte for Wes Anderson, og derfor alltid høye forventninger til det han lager. Med Moonrise Kingdom oppfylte han endelig lovnaden fra Rushmore (min Anderson-favoritt), til min store glede og lettelse. Unge mennesker som opplever sin første kjærlighet er i begge filmene premisset for historien, og i begge tilfeller lykkes regissøren med å finne troverdige unge skuespillere til sine figurer og gjøre sin egenartede visuelle signatur til et emosjonelt engasjerende fortellerelement. Når Anderson lykkes med dette, og har et sterkt manus i bunnen, er han helt i toppsjiktet blant filmskaperne i sin generasjon.

Sommeren 2012 ble Kenneth Lonergans Margaret utgitt på DVD – og endelig kunne vi her i Norge da få sett denne forjettede filmen, som på det tidspunktet hadde vært mest kjent for sin trøblete produksjonshistorie (gjenfortalt i denne artikkelen). Kinoversjonen som ble sluppet i USA høsten 2011 var 150 minutter lang, mens den britiske DVD-utgivelsen kun inneholdt Lonergans alternative 180 minutter lange versjon. Jeg har ikke sett den korteste utgaven, men er i tvil om det vil endre min oppfatning: Margaret er en sensasjon av en film.

I et år med hard konkurranse må det kunne sies at det absolutt rikeste amerikanske dramaet fra 2012 er Margaret – en tettpakket og virtuost skrevet moralfortelling, der hovedrolleinnehaver Anna Paquin leder an med en hudløs, angstfylt og gjennomtrengende skuespillerprestasjon. På mesterlig og sømløst vis tvinner Lonergan sammen flere komplekse tematiske tråder til et helhetlig nett som hvert sekund av filmen både er spennende som en thriller og gripende som et ibsensk drama.

En av de mange vidunderlige overraskelsene fra 2012: Det er mars måned, og jeg sitter forbløffet og komplett henført i en kinosal på Kosmorama-festivalen i Trondheim før jeg vakler litt svimmel ut av salen med mine venner. Alle er skjønt enige: Bertrand BonelloL’Apollonide (Souvenirs de la maison close) (bedre kjent som House of Tolerance) er årets første vaskeekte, grensesprengende mesterverk.

Jo, dette ordet ‘mesterverk’ burde brukes ofte på en toppliste som dette – og i tilfellet House of Tolerance er det en like treffende beskrivelse som det er om Hanekes Amour. Bonellos film utspiller seg i tunge, barokke omgivelser – svøpt i fløyelsgardiner og kompromissløst vakre (og sørgelige) franske prostituerte – på et herskapelig bordell, satt til slutten av 1890-tallet og fin de siècle Paris. Med dette som utgangspunkt senkes vi ned i menneskeskjebnene som svømmer rundt der i syndens pøl, og med ikoniske kvaliteter estetiserer Bonello disse ansiktene og rommene på en så virkningsfull måte at filmens visualitet forfører oss fullstendig. Uregjerlig og mystisk, er dette en film som også kan vokse voldsomt med årene.

Mutters alene i et kinosete, midt i en fullstappet og svett sal i Cannes, trillet tårene som aldri før nedover kinnene mine da det menneskelige dramaet i Beasts of the Southern Wild nådde sitt emosjonelle klimaks. Benh Zeitlins spillefilmdebut er inspirerende, livsbejaende magisk realisme på sitt beste – en sjanger som ofte kan slå feil ut. Med en genuin og herlig sentimental far/datter-fortelling, filmiske omgivelser med mytiske kvaliteter, og et skinnende lys av en hovedperson som ledestjerne – i Quvenzhané Wallis‘ 6-årige skikkelse Hushpuppy – ble alt riktig for meg med denne filmen. Kanskje skaper den ikke et voldsomt ekko på tvers av filmhistorien, men her veier min individuelle opplevelse tyngst – og Beasts of the Southern Wild er for meg et av ikonene fra 2012.

08Miss Bala

miss-bala
Mexico, 2011

Årets mest spennende thriller kom fra Mexico, men Miss Bala er samtidig mye mer enn en lett klassifiserbar sjangerfilm. Regissør Gerardo Naranjo balanserer et ergjerrig og ambisiøst filmspråk, båret frem av fotograf Mátyás Erdélys fantastiske bidrag, med sjangerens drivkraft og et enkelt identifiserbart narrativt fokus i manuset. En ung kvinne fra fattige kår, som i utgangspunktet bare ønsket å melde seg på en missekonkurranse, kastes ved en tragisk tilfeldighet inn i den omfattende mexicanske gjenkriminaliteten – som er på vei til å rive landet i filler fra innsiden – og vi følger hennes reise for å finne en vei ut igjen. Miss Bala er en usedvanlig film, og bærer bud om en svært interessant ny mexicansk regissør i Naranjo.

Årets beste norske film er også en av de beste uavhengig av nasjonalitet. Dag Johan Haugeruds treffsikre dramakomedie er en fornøyelig og underholdende opplevelse fra begynnelse til slutt, og med de tre historienes iboende humanisme og manusets gradvise økning av tematisk styrkegrad, blir Som du ser meg til slutt også et dyptpløyende og dramatisk samfunnsbilde. Filmer som for alvor betyr noe kommer sjelden her til lands, og desto mer gledelig at denne filmen også klarer å formidle sitt viljesterke innhold med så store mengder lekenhet, sjarme og humor at man som publikum føler seg godt tatt hånd om hele veien.

Få filmskapere kan håndtere nesten alle typer sjangre, men Ang Lee er en av dem. Yann Martels roman var en fantastisk leseopplevelse, men jeg hadde aldri trodd at noen ville forsøke seg på en filmatisering. Fortellingen var rett og slett for litterær og ‘umulig’ å se for seg som en vellykket film. Ni år senere er Ang Lees forbløffende film Historien om Pi her, og sannelig smalt haken min i gulvet – kanskje er historen faktisk bedre som film! Det er tydeligvis bare mesterregissørene som forstår hvordan 3D skal anvendes til å forsterke en filmopplevelse, for etter at Cameron, Scorsese og Wenders har kommet med hvert sitt sublime 3D-verk, føyer Lee seg til denne eksklusive gruppen med Historien om Pi. Omsluttende og fascinerende i all sin visuelle vitalitet, og med tidenes overlegent beste skildring av et dyr i en sentral rolle – tigeren Richard Parker fortjener en Oscar – blir denne filmen stående som et verdig punktum på et fantastisk filmår.

11. Paradis: Kjærlighet (Seidl)
12. The Dark Knight Rises (Nolan)
13. Haywire/ Magic Mike (Soderbergh double-punch)
14. Hobbiten: En uventet reise (Jackson)
15. Play (Östlund)
16. Martha Marcy May Marlene (Durkin)
17. Polisse (Maïwenn)
18. Young Adult (Reitman)
19. Looper / Dredd 3D (Johnson / Travis)
20. Beyond the Hills (Mungiu)

Filmer jeg hadde på fjorårets liste, som likevel fikk distribusjon i 2012: Tomboy (4. plass), The Turin Horse (14. plass) og Kanskje i morgen (16. plass).

Hederlig omtale, i prioritert rekkefølge: Bullhead, 
Min søster, 
The Myth of the American Sleepover, 
Shame, 
Faust, 
Post Tenebras Lux, 
Moneyball, 
21 Jump Street, Damsels in Distress, Til ungdommen, 17 Girls og Walk Away Renée.

Årets mest subversivt interessante norske filmer: Tina & Bettina: The Movie og Skvis.

Årets verste filmer, rangert etter grusomhet: Superclasico, Ted, Coriolanus.

Dette er en del av Årets beste filmer – topp 20, 2012

Hopp rett til

Neste:  Lars Oles topp 20, 2012»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>