Forgotten Silver (1995)

Peter Jackson har på sett og vis aldri forlatt New Zealand. Selv Ringenes Herre-filmene, som han for alvor slo igjennom med, er hovedsakelig spilt inn i Jacksons billedskjønne hjemland. Fjernsynsdokumentaren Forgotten Silver er imidlertid den eneste filmen hvor han fordyper seg i landets historie. 

Premisset er at Jackson har funnet en kiste med gamle filmruller i naboens hagebod, som viser seg å stamme fra naboens avdøde ektemann, Colin McKenzie. McKenzie har nå blitt glemt av de fleste, men filmrullene viser at han var landets – og kanskje tidenes – største filmpionér. Ikke bare oppfant han, og var han den første som tok i bruk farge- og lydfilm, men i tillegg viser en av hans filmer den første flygningen, og beviser at newzealenderen Richard Pearse kom Wright-brødrene i forkjøpet. Dessuten kommer det fram at McKenzie fullførte en storslått produksjon i den newzealandske jungelen, storverket Salome, med 15 000 statister. For de som kjenner til Forgotten Silver burde det imidlertid være unødvendig å avsløre at Colin McKenzie aldri eksisterte, og at ingen av hans bragder egentlig fant sted.

McKenzie oppstod i Jackson og medregissør Costa Botes drømmer, og dokumentaren var en særdeles velorkestrert bløff. Historien rundt lureriet er nesten vel så interessant som McKenzies fiktive biografi. Filmskaperne klarte å få magasinet The Listener med på laget, som trykket en artikkel der Jacksons funn ble fremstilt som en sensasjon dagen før dokumentaren ble vist på tv. Rundt 400 000 mennesker så programmet, og selv om tv-kanalen og filmskaperne selv avslørte bløffen allerede dagen etter, var ikke alle like fornøyde med å ha blitt ført bak lyset.

Jackson foran naboens hagebod.

Det er vanskelig å danne seg et fullstendig bilde av bråket som fulgte sendingen, men Wikipedia-artikkelen om Forgotten Silver beskriver den som «ekstremt kontroversiell» (det må påpekes at artikkelen ikke underbygger denne påstanden, men viser istedet til denne siden, hvor mange av reaksjonene og avisartiklene som kom i kjølvannet av sendingen er samlet). Kritikken ser ut til å i stor grad ha handlet om at midlene som Jackson og Botes mottok var bortkastede penger ettersom programmet, siden det var fiksjon, var verdiløst – eller at programmet i utgangspunktet var en dårlig idé dersom hovedformålet var å lure publikum – og at sendingen skadet rikskringkasteren TVNZs (som sto bak produksjonen) kredibilitet som sannhetsformidler. Samtidig var det enda flere som lot seg imponere over filmens kvaliteter og satte pris på den gjennomførte bløffen.

Det er ikke spesielt merkelig at mange lot seg lure. Forgotten Silver inneholder intervjuer med med flere kredible personer som lovpriser McKenzie, og på et vis fungerer som sannhetsvitner – deriblant ulike filmhistorikere, skuespiller Sam Neill og Hollywood-produsent Harvey WeinsteinIkke minst er Beatrice Ashton svært overbevisende som McKenzies enke, og – selv om det selvsagt var mindre risiko for å bli avslørt av et Google-søk i 1995 – det hjalp det helt sikkert på at hun aldri har spilt i en film verken før eller siden. Enda viktigere var det nok at også Thomas Robins var et ukjent fjes, i og med at det er han som legemliggjør Colin McKenzie. I dag vil nok mange gjenkjenne ham som Deagol, stakkaren som Smeagol stjeler ringen fra i Ringenes herre: Atter en konge.

Foregangsmannen Colin McKenzie.
Tidenes første lydfilm, regissert av McKenzie.

Noe som utvilsomt bidro til at tilskuerne ikke stilte spørsmål ved hva de ble presentert (utover at de forventet å få servert fakta, selvfølgelig) er måten det er presentert på. Filmen følger fjernsynsdokumentarens konvensjoner til punkt og prikke, og i tillegg til en alvorlig og autoritær fortellerstemme er den rik på autentiske filmklipp, istedetfor å måtte referere til dem. At det newzealandske filmarkivet var på aktiv leting etter glemte, gamle filmer i 1995, i anledning filmens hundreårsjubileum, gjorde det dessuten plausibelt at en så sensasjonell oppdagelse som McKenzies filmruller kunne ha funnet sted.

Klippene som presenteres i Forgotten Silver er så troverdige at jeg umiddelbart antok at Jackson ganske enkelt hadde gravd frem noen passende snutter fra arkivene. At de faktisk er filmskapernes egne verk, sier ikke rent lite om deres kunnskap om filmhistorien, og ikke minst evnen til å imitere den. Klippene er tydelig laget med et øye for detaljer, og de klarer å vise både McKenzies utvikling som filmskaper og filmhistoriens egen utvikling ved hjelp av små nyanser. Mest imponerende er kanskje Salome, som er umulig å skille fra et virkelig stumfilmepos, bortsett fra at både kameraføringer, -vinkler og -utsnitt er hakket mer dynamisk enn i mange av 20- og 30-tallets filmer. Uansett om det skyldes at regissørene ikke kunne dy seg, eller at de forsøkte å ytterligere understreke hvor overlegen McKenzie var sine samtidige kollegaer, levner Salome liten tvil om hans storhet.

McKenzies mesterverk «Salome».

At Forgotten Silver ofte omtales som en komedie skyldes ikke utelukkende at den har blitt plassert i mockumentar-båsen (en sjanger hvor komedier eller satirer ellers er svært godt representert), for den er virkelig fantastisk morsom. Imidlertid er humoren nødvendigvis veldig subtil – noe annet kunne brutt virkelighetsillusjonen. Den kommer til uttrykk i små komiske elementer, som når diskusjonen om McKenzies påfunn om å bruke eggehviter til fremstillingen av filmrullene etterfølges av avisoverskriften «2000 dusin egg stjålet», eller at tidenes første lydfilm flopper fordi alle skuespillerne snakker kinesisk.

Men hovedsakelig stammer den fra McKenzies absurde livshistorie, som gjøres flere hakk mer komisk av den tørre fortellerstemmen. Det blir fort en smule latterlig hvordan han klarer å være forut for ethvert filmhistorisk gjennombrudd, og ikke minst hvordan han blir innblandet i en rekke verdenshistoriske begivenheter. Således minner McKenzie til en viss grad om tittelfiguren i Forrest Gump, og ettersom Forgotten Silver utkom året etter førstnevnte film, kan man forsåvidt mistenke at den var til inspirasjon på et eller annet vis, bevisst eller ubevisst.

Alt dette er morsommere når man er med på spøken, når filmen fremstår som det den egentlig er: en fantastisk røverhistorie. Forgotten Silver er slettes ikke en billig vits, men et gjennomført mesterstykke, spektakulær i all sin beskjedenhet. Filmens siste klipp gir dessuten en klar antydning om hvor filmskapernes egentlige motivasjon ligger; det viser McKenzie foran speilet idet han filmer seg selv, med et smil som uttrykker stille begeistring; kunstneren i et lykkelig, intimt øyeblikk med sin kunst.

Klippet er merkelig rørende, og her opplever jeg at McKenzie blir stående som en slags representant for alle de virkelige filmpionérene, i tillegg til de tusener av andre som har funnet lykken i et kamera. Forgotten Silver er ikke bare en velkonstruert bløff, men et kjærlighetsbrev til filmhistorien, signert Jackson og Botes.