Jeg elsker episke filmer. Si hva du vil om stereotypier, men de åndelige menneskelige dilemmaene rammet inn av maleriske tablåer er etter min mening noe av det ypperste filmmediet kan tilby, særlig i kinoformat. Ben-Hur (1959) er en av de aller største klassikerne i denne tradisjonen – en litt annerledes julefilm, om du vil.
General Lew Wallaces bok Ben-Hur: A Tale of the Christ (1880) har vært filmatisert og adaptert en rekke ganger. Ved å la Jesu liv utspille seg i bakgrunnen og heller speiles i den jødiske helten Juda Ben-Hur, oppnådde han en helt unik innfallsvinkel til det kjente materialet, en innfallsvinkel som har gjort den fortellemessig interessant for både teater, film og tv i over hundre år. William Wylers adaptasjon fra 1959 med Charlton Heston i hovedrollen står fremdeles som den sterkeste av disse, en oppvisning i klassisk fortelleteknikk med det aller beste Hollywood kunne tilby av datidens produksjonsverdier.
Det er ganske interessant at sekvensene som involverer Kristus selv er behandlet med nesten pietistisk ærbødighet, i svært stiliserte tablåer som umulig kan tråkke noen på tærne og som er godt innenfor sensurorganenes komfort-sone. Åpningssekvensen, for eksempel, skildrer Jesu fødsel som om det var en audiovisuell sprettopp-bok, levende versjoner av en illustrert bibel med tre fargerike vismenn i flagrende gevanter som bøyer seg ned foran Maria, Josef og Jesusbarnet mens Disney-stjernen lyser magisk over stallen. Det er definitivt ikke Passion of the Christ (2004), men det er vakkert på sin egen måte. Disse sekvensene står også ut som egne, urokkelige tablåer som Juda Ben-Hur sneier innom i løpet av sin historie (selv om vi aldri får se Jesu ansikt), og fungerer dermed nettopp som speil eller ankerpunkt i hans egne emosjonelle reise.
Det er sagt mye negativt om Charlton Hestons skuespillerevner, selv om han var en av de aller største stjernene Hollywood noen gang har fostret frem – ofte omtalt som over-dramatisk i positur og lite troverdig. Men av en eller annen grunn synes jeg denne intensiteten passer godt inn i de episke landskapene han beveger seg i. Det skal være intenst, mektig, emosjonelt og larger-than-life. Særlig sterk er dynamikken mellom Heston og Ben-Hurs nemesis, den romerske hærføreren Messala (Stephen Boyd). Konfrontasjonene mellom de to barndomsvennene økes eksponenielt i temperatur med de religiøse og politiske gnisningene i samfunnet forøvrig, en uunngåelig skjebne så typisk for de gamle, greske tragediene som fortellingen henter sin inspirasjon fra.
Intensiteten er også tangibel i Ben Hurs nærmest psykotiske vilje til å finne og frigjøre sin mor og søster. Han er en helt med steinhard moralsk retningssans, men i det hindringene vokser seg tårnhøye blir han nødt til å stille spørsmålstegn ved egne overbevisninger – nok en refleksjon av den kristne lidelseshistorien filmen er satt inn i. Det blir derfor for enkelt å si at karakterene er rene stereotypier; det er klare utviklingstrekk og nyanser som går langt forbi store ord og mektige følelser. Kanskje tydeligst er det i Quintus Arrius (Jack Hawkins), den romerske flåtekommandøren som galeislaven Ben-Hur redder fra døden. Han fremstilles først som kjølig, nesten samvittighetsløs militærleder, men utvikler seg etterhvert til å bli en beskyttende farsfigur for sin skytsengel. Det er en sømløs, overbevisende overgang.
Vel så mye som karakterer og religiøse dilemmaer, bæres filmen naturligvis oppe av en enorm spektakulær tiltrekningskraft. Settene er tydelig konstruerte, men er fulle av detaljrikdom og atmosfære. Det finnes nødvendigvis ingen ”skitten realisme” som skal overbevise oss om at dette utspiller seg i virkeligheten slik vi kjenner den; i stedet konstruerer den sitt eget, nesten teater-aktige univers hvor rammevilkårene er gjennomført konsekvente. Robert L. Surtees fotografi får dermed en høyere betydning enn vanlig. Ben-Hurs fasjonable hjem presenteres innledningsvis som en myldrende herregård full av farger, liv, sol og eksotiske innslag. Ved Ben-Hurs retur mot slutten av filmen er det imidlertid bare et skall av seg selv. Det er mørkt, skygger slynger seg fra vegg til vegg i månelyset, grener og ødelagte konstruksjoner ligger spredd utover bakgården. Settet speiler Ben-Hurs egen sinnstilstand, og øynene til Esther – den forlatte kjærligheten som ble værende igjen – er lagt i en dyp chiaroscuro-belysning.
Ikke alle produksjonsverdier er like imponerende – sjøslaget, for eksempel, har litt skalaproblemer i forhold til vannet – men drivende god dynamikk i klipp, stunt og dramaturgi dekker over det groveste. Det berømte hestevogn-løpet har for lengst gått inn i rekken av ikoniske filmøyeblikk, og oppnår mye av sin intensitet ikke bare ved å være den ultimate konfrontasjonen mellom Ben-Hur og Messala, men også en oppvisning i klipperytme, kinetisk energi og effektfullt fravær av musikk. Her ligger inspirasjonen til alt fra Brennpunkt New York (1971) til Flåklypa Grand Prix (1975) til Star Wars: Den Skjulte Trussel (1999) til Hvem var Jason Bourne? (2002). Miklos Rozsas legendariske musikk må også kreditteres for mye av denne kraftige, viscerale tilstedeværelsen – alt fra de dramatiske, nesten smertefullt bombastiske partiene for action-sekvensene (spesielt sjøslaget) til de gåsehudfremkallende liturgiske partiene for Kristus’ rammehistorie.
Ben-Hur er en film som vokser jo flere ganger du ser den. Detaljrikdom, karakternyanser og storslåtte mellom-menneskelige dilemmaer dukker opp i en sjanger som har fått ufortjent dårlig rykte for bare å være overfladisk og grunn. Det er en film som maler sitt budskap i store strøk, med store ord og bilder, men som egentlig er ganske intim når man først kommer under huden på den.