«Total Recall»

Omtale

Nye Total Recall repeterer gamle triks uten sjarm

Slik jeg har forstått det er ikke kinoaktuelle Total Recall en nytolkning av Paul Verhoeven-filmen med Arnold Schwarzenegger fra 1990, men snarere en versjon av den første filmen, basert på samme fortelling av Philip K. Dick. Ikke har jeg lest boka og ikke har jeg sett Arnie-filmen, noe som kanskje kan være en svakhet i møtet med denne utgaven – men også en styrke, da denne omtalen fullt og helt vil ta utgangspunkt i regissør Len Wisemans visjon av fortellingen.

Få vil vel være uenige i at Hollywood har overgått seg selv i resirkulerte ideer de siste årene, men akkurat slik som en bok og dens filmatisering bør vurderes på ulike premisser, bør også nye filmversjoner få stå på egne ben.

I denne utgaven av Total Recall er Arnold byttet ut med Colin Farrell, i rollen som fabrikkarbeideren Douglas Quaid. På grunn av kjemisk krigføring er Jorden nå etterlatt i en post-apokalyptisk tilstand, delt mellom de to nasjonene The United Federation of Britain (UFB) og en koloni kun kalt «The Colony». Quaid bor og jobber på kolonien, som er underlegen og i stadig opposisjon til UFB. Selv er han ikke særlig engasjert i å gjøre opprør, ettersom han er noenlunde fornøyd med sitt nøkterne liv med kona Lori (Kate Beckinsale). Men han plages av vedvarende mareritt og ensformige dager på fabrikken, og bestemmer seg for å besøke Rekall – et senter der falske minner plantes i kundens hode som en forfriskende illusjon. Den virtuelle trippen later til å være en kjærkommen flukt for Quaid, helt til Rekall-systemet oppdager at han i virkeligheten er en spesialagent som har kjempet for koloniens selvstendighet.

Denne oppdagelsen gjør at UFB retter søkelyset mot en forvirret Quaid, og Total Recall eksploderer i heseblesende action. Quaid forsøker å finne ut av hvem han er og hva som er virkelig, med UFB og lederen Cohaagen (Bryan Cranston) i hælene. Det dystopiske universet der den doble jakten utspiller seg er tidvis fint tegnet, særlig kolonien med sin mørke, Blade Runner-aktige arkitektur og atmosfære. Filmen bidrar kanskje ikke til så mye nytt scenografisk sammenliknet med tidligere «filmdystopier», men miljøet ser ofte bra ut og er med på å etablere en viktig stemning. Neonskilt med kinesiske tegn avløser skjermer med amerikansk reklame, og bærer bud om en jordklode der globaliseringen har nådd en absolutt grense.

Filmens scenografi slekter på dystopiske visjoner vi har sett før…
… og Colin Farrell forsøker å ta opp arven etter Arnold Schwarzenegger.

Høyteknologien som setter sitt preg på de trange, mørke gatene smelter sammen med det evigvarende regnet, og antyder en utvikling som har ført menneskene ut i apati og elendighet. Den politiske situasjonen i Total Recall gir assossiasjoner til alt fra Midtøsten-konflikten til EU-problematikk, derfor er det synd at de tematiske mulighetene ikke utnyttes bedre – i stedet holder filmen seg innenfor trygge rammer. Heller ikke minnenes relativitet utforskes så mye som filmen innimellom legger opp til – et sted kommer for eksempel koloniens forkjemper Matthias (Bill Nighy) med noen visdomsord om evig jakt på identitet og det skjøre ved våre minner, men i neste øyeblikk er det hele borte med vinden, druknet i pompøs musikk, skyting og løping.

Både Nighy og Cranston er begavede skuespillere som etter mitt syn burde fått mer spillerom i Total Recall. Kanskje kunne det også fjernet noe av vekten fra Colin Farrells skuldre, som sliter med å mane fram vår sympati for hans desperate rollefigur. Her ligger nok nøkkelen til en av Total Recalls største svakheter – mangelen på sjel, humor og sjarm. Det dukker opp en kvinne med tre bryster og en bunke med pengesedler med Obama, som er en befriende morsom idé, så hvorfor ikke flere slike påfunn for å veie opp for Farrells stive fjes? Engasjementet for hovedkarakteren heves imidlertid litt av Jessica Biel, som spiller Melina, Quaids «kjæreste fra virkeligheten» som overbeviser ham om at deres kjærlighet er ekte. Biel underspiller sin rolle med et snev av sårbarhet og følsomhet, som tilfører den barske heltinnerollen hennes noe ekstra og menneskelig.

Om ikke annet kan Total Recall forårsake at noen virkelig dyktige filmskapere får øynene opp for Biels potensiale, slik at det kan utnyttes skikkelig i noen fremtidige filmer. Hennes karakter skiller seg også vesentlig fra Kate Beckinsales rollefigur Lori, på en behagelig måte. Lori er enda røffere i kantene enn Melina, men med en konstant halvåpen, sensuell munn og et overdrevent kroppsspråk, blir hun en for karikert fiende – av typen «ondskapsfull, sexy kvinne». Dette topper seg i et øyeblikk der Beckinsale med et faretruende oppsyn plutselig kommer til syne i en dør, og regissør og ektemann Len Wiseman har funnet det nødvendig å supplere med en skummel hornmusikk-snutt på lydsporet.

Jessica Biel og Colin Farrell.

Den forrige filmen Wiseman lagde var Live Free or Die Hard, en actionfilm jeg likte godt og syntes var godt komponert. Med Total Recall har ikke regissøren lyktes like godt, og det skyldes ikke bare at Farrell mangler Bruce Willis‘ glimt i øyet. For å bruke et billig ordspill er Total Recall en «total recall» av bøttevis med andre science fiction- og actionfilmer fra nyere tid. Filmen følger en oppskrift som hindrer den i å ende opp som en suppe, men helheten forblir tam og uengasjerende på en måte jeg nesten finner provoserende. Hva forventer egentlig filmskaperne av sitt publikum i slike tilfeller? Faller folk virkelig for triksene? Lar de seg forføre?

I likhet med en rekke andre Hollywood-filmer setter Total Recall tonen med en heftig action-sekvens, for å få publikums oppmerksomhet, gå rett på sak og si «slapp av, det blir underholdende!». Men hvordan kan jeg engasjere meg i to mennesker i livsfare på film etter knapt et minutt, når spenningen er helt fraværende og jeg ikke aner hvem de to er? Jeg sliter også med den obligatoriske halvtimen med non-stop action mot slutten – for meg blir det bare et langtekkelig punktum etter at trådene fra plottet for lengst er nøstet opp.

Det viktigste Total Recall gjør er å minne oss om et ofte oversett faktum: Også action må bygges opp møysommelig og elegant for å etablere seg i tilskuerens bevissthet. Det har Len Wiseman tydeligvis glemt i arbeidet med denne filmen, som raskt vil ta steget inn i glemselen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. We Can Remember It For You Wholesale er bare en novelle, ikke en hel roman, og ingen av Total Recall-filmene har særlig mye til felles med den. Denne nye filmen er fortrinnsvis en nytolkning av Verhoevens film, noe som også er tydelig signalisert med en rekke homages til denne (den trebrystede kvinnen, kvinnen i gult i sikkerhetskontrollen, heis som kapper av arm, etc).

  2. Fredrik Sellevold sier:

    Påstander om at “vi har gått tilbake til kilden” er nesten alltid bare et forsøk på å gi nyversjonen et ferniss av .. respektabilitet, og jeg pleier å ta dem med en stor bøtte salt. Planet of the Apes, Let me in, True Grit; bare for å nevne noen tilfeldig valgte eksempler. Å, det kan vel hende at de har hentet inspirasjon fra verket de opprinnelig er basert på også, men man kommer ikke bort fra at de skylder sin eksistens til en tidligere filmatisering, og at det er denne de fleste referanselinjene går tilbake til. I tilfelle Total Recall blir det ekstra tøysete, med tanke på hvor mange referanser det er til den originale filmen, som igjen bare hentet den grunnleggende ideen og (praktisk talt) ingenting av handlingen fra Philip K. Dicks novelle.

  3. Sveinung Wålengen sier:

    Interessant å lese deres innfallsvinkel. Jeg unngikk bevisst informasjon om referansene før jeg så filmen, ettersom jeg tenkte det var best å stå på helt bar bakke siden jeg ikke har sett Verhoeven-filmen/lest novellen (beklager skrivefeilen “bok” i omtalen).

    Mitt inntrykk er at de virkelig gode filmatiseringene av litteratur sjelden holder seg tett opp til bokas handling. Men man må jo gå ut fra at romanen/novellen inneholder noe grunnleggende interessant og “filmatisk verdig” ettersom noen vil lage film av det, og at dette forsøkes overføres til lerretet. Prosessen av Orson Welles eller filmatiseringen av The Road tar seg for eksempel en del friheter, men jeg synes mange av sekvensene i disse filmene gjenskaper atmosfæren fra opphavet veldig godt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>