Play

Omtale

Ubehagelig og nyskapende Play

Montages så «Play» ved filmfestivalen i Cannes i mai 2011, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere fredag 27. januar 2012.

*

Cannes 2011: Ruben Östlunds Play figurerer i sideprogrammet La Semaine de la Critique. Hans De ufrivillige ble vist i Un Certain Regard tilbake i 2008. Han har tidligere laget kortdokumentaren Låt dom andra sköta kärleken, dokumentaren Familj igen, spillefilmen Gitarmongo og kortfilmen Scen nr: 6882 ur mitt liv.

De Ufrivillige var for meg en blandet opplevelse. Men brorparten av segmentene var nærgående og ubehagelige slik nordisk film sjelden er utenfor Lars von Triers rike. De var velspilte til fingerspissene – spesielt sekvensen med to dritings tenåringsjenter på trikken plasserte meg som voyeur i setet slik jeg aldri tidligere har opplevd. Filmen kledde av det nordiske sosialdemokratiet, strippet det for empati og menneskelighet og reduserte det isteden til en serie direkte kleine forestillinger om sosial apati og desperasjon. Norden hadde endelig hadde fått en ny filmskaper å hevde oss med internasjonalt, og svenskene fortsatte sin posisjonering som regionens mest interessante filmnasjon.

Spol frem et par år og Östlund har premiere på kortfilmen Hendelse ved bank på Berlinalen, en film som det sies skal være en forsmak på hans neste film Play. Den vinner Gullbjørnen og går sin seiersgang på verdens kortfilmarenaer, samtidig som regissøren ferdigstiller sin neste film med forventninger om deltakelse i hovedkonkurransen i Cannes.

Noen måneder senere er vi i Cannes, der Play av en eller annen grunn ender opp i det uoffisielle sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs. Trass i suksessen med sine to tidligere produksjoner, har altså Cannes-festivalen i seg selv ikke tatt ut Östlund denne gang. Men gudskjelov har noen sett verdien av å innlemme svensken, og Play kan få sin verdenspremiere her nede allikevel. Det er utvilsomt med veldig store forventninger vi benker oss til i Théâtre Croisette. Køen utenfor var blant de lengste vi har sett her nede, og summingen i salen tilsier at flere enn oss er spente på hva svensken har funnet på denne gangen.

Det starter akkurat slik vi forventer: rett på med en grell total som avslører et intetsigende kjøpesenter – i så måte identisk med åpningsinnstillingen i Hendelse ved bank. Men som i kortfilmen begynner snart kameraet å søke rundt i sitt eget bilde, og fanger etterhvert inn to blonde gutter stående i den ene utkanten av bildet. Stemmene deres dukker også opp, og på bare et par sekunder er vi plassert der Östlund ønsker oss – på utsiden, men med akkurat passe avstand til å dissekere det som skjer – til å bli påvirket og engasjert, som blindpassasjerer på det som etterhvert utvikler seg til en roadmovie der vår plass er i følgebilen gjennom Gøteborg. Min første reaksjon er at guttene påminner meg om den klassiske unge skandinaviske guttungen anno 2011 med merkeklær av mest snobbete type og utstyrt med siste nytt av teknisk utstyr fra middelklassefamilier med helt ålreit økonomi. De fremstår som en oppkledde voksne, men den dårlige holdningen og uutviklede motorikken avslører de som keitete barn i altfor store klær.

Konflikten kommer umiddelbart etter. En gjeng mørkhudede gutter står noen meter bortenfor de etnisk svenske. De er litt eldre, litt tøffere og med atskillig mer attitude. De er kledd i svart, har hetter og et kroppspråk som varsler en helt annen holdning. Store bevegelser med armene varsler om opprørskhet, og når stemmene deres bryter gjennom kjøpesenterets innestengte atrium er de truende og aggressive. Før jeg rekker å tenke at Östlunds karakterer her er både karikerte og fordomssfulle, merker jeg at jeg selv forlengst har plassert de i lignende kategorier i hodet mitt. Innvandrere og invaderere mot blåøyde og blonde barn. Og jeg vet selvsagt at gjengen kommer til å rane de to svenske guttene før de gjør det. Først når det hele er ferdig, og de svartkledde haster videre mot neste offer, innser jeg skamfullt at Östlund har blottstilt mine fordommer.

Plays første 30 minutter er skandinavisk film på sitt aller, aller beste. Og regissøren som står bak kamera er utvilsomt den mest interessante filmskaperen vi har her oppe i nord. For selv om jeg etterhvert faller litt ut av Östlunds moralske fabel om feilslått integrering, er det liten tvil om at dette er hans beste film sålangt i det som tegner til å bli en helt særegen filmografi. Den er atskillig jevnere enn De ufrivillige, mye fordi det også er en mer avmålt og subtil satire vi får servert denne gangen. Östlunds prosjekt og særegenhet fungerer også bedre når han holder seg til én historie, og isteden bygger opp hint av subplottet underlagt dette overordnede fremfor i kryssklippede sekvenser der alt skal spille hovedrollen. Det kleine i De ufrivillige eksisterer i høy grad også her, men det ligger mer som en følelse filmen igjennom enn i direkte frontalangrep som eksempelvis sekvensen på lærerrommet i hans forrige film. Når jeg allikevel etterhvert faller litt av, er det mest fordi kategoriseringen av de svarte mot de hvite – de snille mot de slemme, blir litt for uimotsagt filmen igjennom. Der førsteakten greide å speile mine egne ubevisste fordommer, blir det snarere det motsatte etterhvert som handlingen skrider fremover, og midtveis i sisteakten er jeg på et stadie der jeg irriterer meg mer over alle de andres fordommer. Således mister filmen mye av sin slagkraft overfor meg som individuell publikummer. Så skal det sies at det hele avsluttes med en helt nødvendig sekvens der mye av dette reeteableres, og den ubehagelige følelsen i magen blir derfor igjen tilstedeværende.

Men kanskje var det nettopp det Östlund ønsket – å først avkle fordommene våre, deretter vise oss de utenfra gjennom “de andre” for deretter igjen å overraske med et realt knyttneveslag. Isåfall lykkes han fullstendig, for når rulleteksten kommer er det liten tvil om at ubehaget sitter godt plantet i både hode og hjerte. Med Play posisjonerer Östlund seg som Nordens mest interessante filmskaper, trass i at Cannes-festivalen altså ikke fant det interessant nok til å ta med i sin hovedkonkurranse.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 27 kommentarer

  1. Aleksander H sier:

    Er hele filmen bygget opp av statiske totaler, som vanlig?

  2. Det er mye totaler, men de er sjelden helt statiske. Enkelte ganger står det nesten umerkelig stille, mens det andre ganger sveiper over som i Hendelse ved bank.

  3. Aleksander H sier:

    Ikke mye utfordringer for fotografen på disse filmene nei.

  4. Dér er jeg fullstendig uenig med deg! Mer enn nok utfordringer her, og ikke la deg lure av det enkle resultatet – det ligger veldig mye arbeid bak…

  5. Aleksander H sier:

    At du kom til å være uenig i det visste jeg før jeg skrev innlegget……………………

    Jeg sier ikke at det ligger lite arbeid bak her, men det er klart at det er mye lettere å jobbe på denne måten. Man slipper å tenke på alle innstillingene man må dekke en scene med, som som regel er mange, mens her er det bare én. Det i seg selv sparer mye tid. Man jobber også mye mindre med lyset (igjen sier jeg ikke at det ikke ligger arbeid bak, noe jeg har erfart at folk liker å anta at jeg mener, men arbeidstimer summert opp er garantert færre).

    Filmene til denne unge svensken bæres av skuespill og den magiske effekten det statiske observerende bildet gir. Visuelt er det enkelt, men ikke mind-blowing.

  6. Dette blir altfor enkelt.. Foto handler om veldig mange andre elementer enn de du skisserer – tenk bare så komplekst kamera her må forholde seg til skuespillernes bevegelser, ytterligere forsterket av at de også er barneskuespillere. Tenk også på hvordan dette påvirker blokkeringen av scenene og rommet forøvrig. Faktisk vil det også ofte være lettere å bryte opp en sekvens i flere innstillinger, ikke minst nettopp pga lyssetting. Jeg tror rett og slett du blander visuelt blendende foto med teknisk avansert foto;)

  7. Aleksander H sier:

    For meg er det rimelig enkelt. Alle elementene du nevner nå er ting man uansett må forholde seg til, bare med flere innstillinger. I De ufrivillige – én innstilling per scene.

    Det er mulig det finnes noe som det er helt åpenbart at er vanskelig å jobbe med som fotograf i denne type film, jeg er ingen fotograf, så det kan i så fall ha gått meg hus forbi.

    Men jeg er faktisk veldig interessert i høre mer om hvordan fotografen har jobbet på disse filmene. Noe sier meg at det er samme fotograf, uten at jeg vet noe om det. Kan du noe om dette?

  8. Aleksander H sier:

    Fotograf fotograf

    fotograf

  9. Kalle Løchen sier:

    Marius Dybwad Brandrud (som er norsk) har vært fotograf på PLAY, DE UFRIVILLIGE og HÄNDELSER VID BANK.

  10. Aleksander H sier:

    http://www.youtube.com/watch?v=8d8BMzKxIIA

    Her snakker regissøren om denne typen filming. Han sier blant annet at hele kortfilmen (Händelser vid bank) er skutt i én eneste total, og alle kamerabevegelser blir gjort innenfor dette bildet av klipperen. Han spøker med at dette er å bytte roller og fotografen er litt gretten for det. Alt han gjør nå er å trykke på rec.

  11. Det stemmer det – du ser det lett det hvis du tar en titt på kortfilmen. Den er ikke tilgjengelig på Mubi per i dag, men her er linken hvis den skulle bli det: http://mubi.com/films/37394. Veldig imponerende jobb både fra fotograf, klipper og regissørens side, ikke minst i hvordan det hele er sydd sammen og orkestrert. Kortfilmen er vel også beste eksemplet på hvor komplekst arbeidet egentlig er. Det nevnes forøvrig også i synopsiset i linken, pluss understrekes av bildet det ledsages av. – Et arbeid som vil arte seg helt annerledes om sekvenser brytes opp i flere innstilinger.

    En statisk innstilling som i enkelte deler av alle Östlunds filmer byr vel kanskje først og fremst på utfordringer for kontinuitet og ellers ting relatert til det som skal skje foran kamera, men det kompliserte arbeidet kommer vel først og fremst fordi fotografen i filmene hans også ofte beveger kamera og med det “oppdager” ting som skjer – spesielt fremtredende i nevnte kortfilm. Dét krever sitt av timing og samarbeid mellom fotograf og regi, og kan ikke sammenlignes med det man gjør når scenen brytes opp i flere innstillinger. At Östlund spøker med at fotografens oppgave reduseres til å trykke på rec, handler vel først og fremst om ironien i hvordan det tilsynelatende enkle skjuler komplisert planlegging. Glem forøvrig heller ikke at Östlund skyter mye på location, noe som også tilsier at fotografen ikke kan kontroller lyset på samme måte som i studio – enda en utfordring.

    Kanskje vi kan forsøke å få til et intervju med Marius Dybwad Brandrud i forbindelse med premieren på «Play», så kan du få utdypet mer det du lurer på.

  12. Aleksander H sier:

    “men det kompliserte arbeidet kommer vel først og fremst fordi fotografen i filmene hans også ofte beveger kamera og med det “oppdager” ting som skjer – spesielt fremtredende i nevnte kortfilm.”

    Godt innlegg, men så du linken jeg la ut? Der sa han klart og tydelig at det er klipperen som “beveger” kamera, og det gjøres i etterkant. Hele kortfilmen er filmet i en gigantisk total så står regissøren fritt til å leke seg innenfor bildet.

  13. Aleksander H sier:

    Og ting trenger heller ikke derfor være heeeelt riktig timet. Som han selv sier i filmen, råklippet er på syv og et halv minutt, mens filmen er rundt 9. Han forklarer alt veldig nøye i filmen. Fotografen har ikke hatt mye å gjøre med det.

  14. Hehe… Du har visst bestemt deg for at dette fotoarbeidet er såre enkelt å gjennomføre, så da hjelper det vel lite hva enn jeg svarer på det du skriver. Men håper etterhvert flere får sett filmen når den får premiere i Norge, så kan vi få en fruktbar diskusjon om den i sin helhet. Det er veldig mye å ta fatt i her, og tematikken i seg selv burde skape mye diskusjon og er like relevant hos oss som i Sverige.

  15. Aleksander H sier:

    Kan du ikke heller kommentere det jeg skriver og referer til? Jeg gjentar meg selv; Filmen (Händelser vid bank) er filmet i én eneste stor total. Alle kamerabevegeler blir gjort i etterkant innenfor dette bildet, og det blir gjort av klipperen.

    Kilde: Intervjuet med Ruben Östlund (http://www.youtube.com/watch?v=8d8BMzKxIIA)

    Jeg har klart og tydelig poengtert hele to ganger at jeg ikke sier at det er lett eller ikke noe arbeid lagt bak fotodelen på disse filmene:

    “Jeg sier ikke at det ligger lite arbeid bak her, men det er klart at det er mye lettere å jobbe på denne måten.”

    “(igjen sier jeg ikke at det ikke ligger arbeid bak, noe jeg har erfart at folk liker å anta at jeg mener, men arbeidstimer summert opp er garantert færre).”

    Det virker for meg som du føler du må glorifisere fotografens rolle i disse filmene fordi du er så glad i film og dette er en typisk film å digge for filmgeeks (positivt ment).

  16. Ole sier:

    Hva er det du prøver på Aleksander H?

    Jeg syntes ikke poenget ditt er så klart og tydelig, men prøver du å si at fotografens jobb er lettere på denne filmen? Ok. Da mener du det.

    Jeg gleder meg masse til å se Play, for Östlund sine tidligere prestasjoner er noe jeg skatter høyt. Blant annet fotoet er veldig interessant.

  17. Aleksander H sier:

    “Ok. Da mener du det.”

    Mener og argumenterer for det. Har ikke sett noen kommentere Östlunds egne ord om saken enda. Det er mulig jeg misforstår, men kom igjen da. Det er jo ikke noe trøkk her.

  18. Ole sier:

    Trøkk? Jeg visste ikke at fotografens rolle var å ha en flest arbeidstimer. Du har jo argumentert mye for at fotografen hadde (vet ikke helt) “lite arbeidstimer” (i forhold til andre filmer da antar jeg) på filmene til Östlund, men så sier du egentlig ikke så mye mer.

    “Ikke mye utfordringer for fotografen på disse filmene nei.” Hva er utfordringen for fotografen? Å flytte kameraet til ny innstilling? Det er uten tvil en annerledes form for filmfoto i disse filmene, men å nedvurdere fotografens rolle på den måten du gjør hører jo ikke hjemme noe sted.

    Hvis du vil ha en debatt rundt fotografiet og dens rolle i Östlund sine filmer burde du ordlegge deg i en mindre aggressiv og nedsettende tone spør du meg.

  19. Aleksander H sier:

    Aggressiv? Kan ikke forstå hvor jeg kan ha blitt oppfattet som aggressiv. Så vidt jeg vet er ikke du i noen posisjon til å avgjøre hva man må gjøre for å få lov til å diskutere her. Synes heller ikke noe om den latterlige nedvurderingen din av meg og debatten. En unødvendig avsporing. Hold deg til tema.

    Jeg har helt fra mitt tredje innlegg her ydmykt bedt om andre synspunkter. Den ene gangen jeg trodde noe jeg skrev kanskje kunne blitt oppfattet som en fornærmelse så poengterte jeg at det var positivt ment, og det var når jeg kalte Eirik for en filmgeek.

    (Sukk)
    Også over til tema:

    Hvorfor kan jeg ikke nedvurdere fotografens rolle? Det er jo et faktum at det er mye mindre arbeid for fotografen på disse filmene. Det er ikke ment som en negativ ting eller et spark mot fotografer over hele verden. Som jeg har sagt flere ganger tidligere, hvis noen vet bedre, please enlighten me. Hva gjør fotografen på disse filmene når han engang ikke beveger på kamera (Hendelser ved bank)?

  20. Ole_ sier:

    Sorry, litt sensitiv den siste timen på lesesalen der. Men jeg sliter ennå med å forstå hva du vil med det her. Du vil at alle skal unisont si Fotografen har lite å gjøre på disse filmene? Hva er poenget med det? Er det ikke mer interessant å diskutere selve bildet og dens mening, enn fotografens arbeidsmengde?

  21. Dag Sødtholt sier:

    Aleksander vil nok rett og slett vite mer spesifikt hvorfor folk er uenige med ham i denne diskusjonen om fotografens rolle…

  22. Aleksander H sier:

    Det Dag sier og gjerne litt mer info om hvordan regissøren og fotografen faktisk jobber sammen her.

  23. Eirik sier:

    Nå er det fint at det er plass til en filmskaper som Ruben Østlund. Jeg synes hans filmer dog tipper over i sosialantropologiske, instalasjonsverker. Den type film passer nok godt til og beskrive dagens Sverige ( det sosialdemokratiske helvete – i noens øyne). Var det ikke Knausgård som beskrev Sverige som det dårligste landet i Norden på segregering? Jeg så filmen “Apflickorna” og den var inne på samme linjen som Østlund er. Filmen hadde noen vindunderlige enkeltscener, men tynt manus, løs struktur og…nærmest passende i en loop på et museum.

    Og angående Østlund, så er vel hans tablåer og samfunnsperspektiv ikke spesielt orginalt. Roy Andersson har banet den vei før han. Det er godt og høre at Østlund har noe av den samme satire inne dog, som feks Andersson. Ellers ville hans filmer vært relativt uspiselige for meg. Jeg foretrekker nok ellers Lukas Moodysons blikk på Sverige, feks i “Fucking Åmål” som klarer og bygge bro mellom det klassiske narrative og halvt dokumentariske. Og med romantikken i bakhånd.

  24. Jeg er også desverre uenig med deg Aleksander i der du sier her “Jeg sier ikke at det ligger lite arbeid bak her, men det er klart at det er mye lettere å jobbe på denne måten.”

    Jeg vil påstå det er mye vanskeligere og mer tidkrevende å jobbe på denne måten. Du kan tenke deg hvis tagningen/scenen varer i fem minutter.

    Det er ofte man bare vil ha den ene replikken på nytt eller en enkel bevegelse. Da må man filme hele scenen på nytt. Hvorfor tror du Ruben bruker så lang tid på filmene sine?

  25. Mathias Midbøe sier:

    Når det blir filmet på denne måten ville jeg tro at hver minste detalj blir uhyre viktig. Feil blir veldig tydelige. Det krever et godt trent øye for å få det til å bli veldig bra. Å si at det er en enkel jobb, eller enklere å filme enn andre ting kan jo diskuteres. Antall arbeidstimer kan jo også bli like mye slik Stian skrev, men antall effektive arbeidstimer hvor det skal endres på innstillinger, scenen osv kan sikkert være en del mindre. Likevel vil jeg si at det kreves en minst like dyktig person for å få en lang scene til å bli bra som mange korte.

  26. Sveinung Wålengen sier:

    Fra intervju med Östlund i Vårt Land:

    “Med filmen Play endrer den svenske regissøren rammevilkårene for filmen, noe som ikke skjer så ofte. Med det høyteknologiske Red-kameraet kan han stille inn en fiksert posisjon, og panorere, tilte og zoome inn i bildet i etterkant. Enkelt sagt er makten flyttet fra fotografen til klipperen. Selv kaller han billedspråket sitt for “formalistisk strikt”.
    – Da jeg jobbet med en kortfilm for en tid siden, Hendelse ved bank, kom jeg borti en situasjon som det ikke gikk an å skildre i et stort bilde. Men med det nye Red-kameraet, som filmer i oppløsningen 4K, kunne jeg bestemme bildeutsnittet og kamerabevegelsen i etterkant. Denne presisjonen kan ingen fotograf ha, sier Östlund.
    Med denne teknikken kunne regissøren både gi oss opplevelser av realtid og samtidig være herre over bildeutsnittet.”

    Vel – i mine øyne tyder alt på at fotografens rolle er mer begrenset her enn hva som er normalt. At feil blir tydeligere er jeg heller ikke så sikker på, men om jobben blir lettere er vanskelig å si noe om. Östlund poengterer senere i intervjuet at det blir lagt mindre vekt på å ta stedet man filmer med i beregningen, noe som kanskje kan være negativt, men også at det blir vanskeligere å lyssette. Sikkert både utfordringer og hvileputer for fotografen i å jobbe på denne måten.

  27. Thomas Fossgård sier:

    Lettere og lettere..

    Filmens foto tjener først og fremst filmen, og hvis foto tjener filmen og det fungerer er det per def bra filmfoto. I forhold til det jeg har forstått av Play er filmens foto helt sentralt for effekten og uttrykket filmen gir.

    For å lage en motsetning kan det godt hende at foto og teknologien i Conan The Barbarian 3D var dritvanskelig og kjempebra rent teknisk, bare at det var gjort på helt feil måte. Derfor synes jeg foto i den filmen gjør en skikkelig dårlig jobb, og bidrar til at filmen suger. (Selv om det er mange mange andre problemer i den filmen..)

    For å være ærlig Aleksander synes jeg du har en vel trang forståelse av hva en filmfotograf gjør, hva hans rolle er, kan være, og hva han kan bringe inn i en film. Er nok gode grunner til at Östlund velger å jobbe med akkurat han. Skal jeg gjette er det nok at han har en lignende sensibilitet som Östlund og at de har en god kjemi.

    Det er også å være fotograf.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>