My films are intended as polemical statements against the American ‘barrel down’ cinema and its dis-empowerment of the spectator. They are an appeal for a cinema of insistent questions instead of false (because too quick) answers, for clarifying distance in place of violating closeness, for provocation and dialogue instead of consumption and consensus.

Og er det noe som fødes ut av Michael Hanekes tungsinn er det vel nettopp debatt og usikkerhet. Haneke er europeisk films isøks: Han iscenesetter tilsynelatende vanlige mennesker i hverdagslige situasjoner, og lokker frem en uhyggelig skyggeside – gjerne fortrengt perversjon eller vold, som et resultat av frykt og utilhørighet. I et sublimt filmspråk preget av statisk kamera og endeløse tagninger er han kikkeren i vinduet som aldri griper inn. På avstand observerer han menneskene og presenterer dem for oss med en kjølig og ofte direkte skremmende objektivitet. Det er nettopp dette som gjør at filmene hans ofte blir så geniunt forstyrrende; her finnes ingen vilje til å forme situasjonene til spenningskurver eller katarsisøyeblikk. Nei, her er virkelighetens flathet latent i hvert omhyggelig komponerte bilde. En stor kyniker, med en sjelden visdom om menneskets skjulte irrganger.

Familien er et sentralt motiv i Hanekes filmografi, og er offer for omstendelig disseksjon i både Der siebente Kontinent, Benny’s Video, Funny Games og Caché. I sistnevnte, som etter mitt syn er Hanekes foreløpige hovedverk, og en av det siste tiårets beste filmer – fanget han den paranoide stemningen i samfunnet post 9/11 som ingen andre har gjort det. Portrettet av en familie som rakner opp i sømmene mens de venter på Godot er en samtidsskildring så bevegende og samtidig foraktfull at man kan måpe av mindre.  Men nå later det til at Haneke løfter blikket oppover, mot større strukturer enn familieinstitusjonen.Under årets Cannes-festival er han endelig aktuell med en helt ny film (remaken av Funny Games var en kopi av originalen – nærmest bilde for bilde), under navnet Das Weisse Band. Filmen omhandler rituelle avstraffelser i et barnekor, under ledelse av en skolelærer og barnas foreldre. Settingen er en småby i Nord-Tyskland i forkant av første verdenskrig, og filmen skal være et slags argument for nazismens fødsel. En drøy ambisjon, men unektelig lovende med tanke på hvem som står bak.

For meg er dette Cannes-festivalens mest interessante film, rett og slett fordi ingen vet noe om den; alt som er lekket ut er det mildt sagt nøkterne premisset ovenfor, og ett stillbilde, som riktignok alene gir meg frysninger på ryggen. Det mest spennende blir å se hvordan filmen finner sin logiske plass i Hanekes oevre; jeg antar at han nok en gang vil gripe fatt i menneskets begrensede rammevilkår, og at småbysettingen vekker frem et grotesk autoritetsbehov blant de voksne. Tidligere har Haneke knyttet dette behovet til yngre mennesker, som de kaldblodige tvspill-morderne i Funny Games og den fremmedgjorte tenåringen i Benny’s Video. At ungdom har vært overgriperne i disse to filmene gjør at de også får et slags uskyldsaspekt, som faktisk gjør dem lettere å svelge (og kanskje mer populistiske?) enn mer komplekse dramaer som La pianiste og Caché. For meg høres Das Weisse Band ut som en perfekt syntese mellom to nervetråder i Hanekes karriere; den barnlige voldsgleden satt i hendene på de ansvarstyngede voksne. Da kan motivasjonen bak volden umulig være like rastløs og pervers, men snarere noe i nærheten av kløktig eller korrigerende. En ekkel tanke? Utvilsomt. Dog blir dette bare undertegnedes fordomstyngede reaksjoner på noen enkle tekstlinjer om filmens utgangspunkt, og det interessante blir selvfølgelig å se hvilke overraskelser Haneke har å komme med.

Om Das Weisse Band, med sine rause to timer og tjuefire minutter, blir stående som en foreløpig oppsummering av Hanekes kunstneriske prosjekt, er dette en av årets garantert beste og viktigste filmer. Filmen vises i Cannes torsdag 21. mai, og det blir spennende å se om reaksjonene peker i retning av Hanekes første, og for lengst fortjente, Gullpalme. Dog er det rene klisjeen at Cannes ofte velger feil film til hovedprisen; hvem kan tilgi at Dardenne-brødrenes riktignok bunnsolide L’enfant nasket til prisen foran mesterverk som Cronenbergs A History of Violence og selveste Hanekes Caché i 2005? Eller at middelmådige og ganske så lite visjonære The Wind That Shakes the Barley vant fremfor Babel, Marie Antoinette, El laberinto del Fauno eller Volver året etter? Da får vi sette vår lit til at de to siste årenes fortjente vinnere 4 luni, 3 saptamani si 2 zile og Entre les murs har inspirert årets jury, under ledelse av Isabelle Huppert, til å velge rett igjen. Og med tanke på at Huppert fikk en Cannes-pris for nettopp samarbeidet med Haneke tilbake i 2001, er det vel ikke utenkelig at den dystre østerrikeren trekker det lengste strået i år, sett at han leverer varene. Men i konkurranse med Lars von Trier, Pedro Almodóvar, Chan-wook Park og Gaspar Noé, er ingenting avgjort før 24. mai. Jeg venter i åndeløs spenning! Das Weisse Band, eller The White Ribbon, er allerede kjøpt opp av Sony Pictures Classics, og dét før noen har sett den. Er ikke dette bare en manifestasjon av Hanekes posisjon hos kunstfilmentusiaster?

Cachés trailer:

Åpningscenen fra Code Inconnu: 

Fra Funny Games i amerikansk utgave: