«True Grit»

Omtale

Patinert underholdning fra Coens i True Grit

«True Grit»
«True Grit»

True Grit er ingen stor film sett i sammenheng med den imponerende filmografien Coen-brødrene etterhvert har bygget opp. Fra forlengst veletablerte klassikere som Barton Fink og Fargo via svakere titler som Intolerable Cruelty og Ladykillers til de siste årenes reale godbiter som A Serious Man og No Country for Old Men, er brødreparet utvilsomt å regne blant de aller største i nyere amerikansk filmhistorie. Deres siste film er da også et gjennomført og til tider herlig stykke coensque underholdning.

Det starter formidabelt, og lenge sitter jeg med følelsen av at jeg ser en film som vil plassere seg helt i tet på min liste over Coen-titler jeg elsker. Introduksjonen med Carter Burwells naive, men akk så nydelige musikk (lytt i Spotify) setter tonen for det jeg skjønner skal bli en westernfilm av patinert Hollywood-merke. Jeg setter meg enda bedre til rette i Ringen kinos herlige kinoseter, drar jakka om meg og merker at jeg allerede forsvinner inn i bildene. Når jeg etterhvert får selskap av John Ford, blir stemningen enda bedre. Jeg elsker westernsjangeren, og misforstå meg derfor ikke når jeg etterhvert plukker det hele fra hverandre – True Grit er og blir en deilig film på alle måter, og Coen-brødrene skal ha mye ros for sitt første forsøk på å lage en crowd pleaser.

De første scenene i filmen avsløres at True Grit ikke vil videreføre det bisarre og svarte som har kjennetegnet filmer fra Coen-brødrene siden Blood Simple i 1984. Isteden skjønner vi raskt at dette vil bli en mer rendyrket sjangerfilm, komplett med en mer klassisk narrativ struktur uten større krumspring og frivolsk lek med historiefortelling. Karakterene fremstår også som mer nyanserte enn riktignok elskelige, men ganske så karikerte personligheter som Marge Gunderson og Charlie Meadows. Ja, selv Jeff Bridges‘ Rooster Cogburn forstår vi tidlig er mer enn bare klovnen han fremstilles som i sine første scener. Her styres heller ikke handlingsforløpet av egenrådige sekvenser der regissørene utfolder seg i bisariteter i tur og orden, men isteden inngår det hele i én konkret historie med et konkret mål. True Grit er derfor en mer konvensjonell og allment tilgjengelig film, noe som sikkert har vært medvirkende til at den allerede er deres desidert mest innbringende.

Roger Deakins fanger inn Jeff Bridges' Rooster Cogburn i «True Grit»
Roger Deakins fanger inn Jeff Bridges' Rooster Cogburn i «True Grit»

Denne retningsendringen vil skuffe mange fans – meg selv inkludert, men det er samtidig gjort med så tydelig belegg at vi blir tvunget til å ta det på alvor. For igjen markerer Coen-brødrene seg som selve mesterne av mis-en-scène, og som vanlig er filmen deres flust med utsnitt verdig en gullramme. De ovennevnte konvensjonelle grepene er allikevel like tydelige her, og spesielt i hvordan periodesettingen utelukkende fremstår som støtteapparat for historien. Borte er Roger Deakins sin tidvis surrealistiske fargebruk i A Serious Man eller Mary Zophres‘ tegneseriekostymer i The Big Lebowski. Isteden er stikkord som realisme og tekstur mer passende for de forskjellige visuelle disiplinene. Deakins markerer seg isteden tydeligere med selve billedkomposisjonene, og fanger karakterene inn et øde Oklahoma i desaturerte jordfarger. Briljere får han allikevel, spesielt i en sekvens der vi fra avstand ser LaBoeuf (Matt Damon) møte fem av filmens mange kjeltringer til kamp. Deakins lyssetter hele skråningen og området forøvrig i et grøssende månelys, og turnerer linser så en fotogeek som meg får gåsehud av komposisjonene alene. I andre sekvenser viser han sitt geni i selve innrammingen av karakterene, og spesielt i flere undervinklede utsnitt får han gudskjelov demonstrere sin ekspresjonistiske stil. Deakins mangeårige samarbeid med Coen-brødrene fortsetter og utvikle seg, og ingen bør bli overrasket om deres siste verk krones med en Oscar om noen dager.

True Grit er ingen western à la Andrew Dominiks The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford eller John Hillcoats The Propostion. Isteden rendyrker Coen-brødrene sjangeren som om filmen skulle vært laget for flere tiår siden, og påkaller spesielt John Fords westernepost. Først og fremst merkes det i musikken, med Burwells arbeide som en slags gjennoppliving av arbeider fra komponister som Alfred Newman og Max Steiner. Fords samarbeid med disse og andre startet ofte med at regissøren plukket ut en folketone, en sang eller lignende han satte spesielt pris på. Deretter ble den inkorporert i den øvrige musikken, slik komponist Richard Hageman ble satt til å gjøre for She Wore A Yellow Ribbon. I True Grit er dette tatt helt ut, og med stor effekt. Coen-brødrene og Burwell baserer musikken på Leaning on the Everlasting Arms, noe som sikkert føre til ytterligere melankoli og gjenkjennelse hos et amerikansk publikum. For oss her hjemme gir det isteden filmen en deilig følelse av noen gammelmodig – en patina filmen kler godt.

Hailee Steinfeld som Mattie Ross i «True Grit»
Hailee Steinfeld som Mattie Ross i «True Grit»

Også skuespillerne tar sine karakterer tilbake i tid, og spesielt kanskje Jeff Bridges i det jeg lett anser som hans beste rolle til dags dato. Alkoholisert, møkkete, sannsynligvis sykdomsbefengt, men akk så sjarmerende og engasjerende i sin fremtoning, vekkes Cogburn til live som en arketype fra westernsjangerens storhetstid. Coen-brødrenes genistrek ligger i presentasjonen av han utelukkende gjennom stemmen i hans første scene på utedoen, for deretter å la neste utelukkende handle om hans fysiske tilstedeværelse i rettsalen. Bridges gis rom til å briljere, og vet å utnytte det filmen igjennom. Stemmen, kroppspråket – det er så fullendt at i et år uten Colin Firth som George VI ville en ny Oscar vært helt på sin plass. At han allikevel overskygges av relativt ferske Hailee Steinfeld bare understreker i så måte hvor formidabel hun er i sin tolkning av Mattie Ross. De opplagte kvalitetene som knivskarp replikklevering og fullstendig innlevelse til siden – det er subtiliteten og dybden i hennes arbeide som imponerer mest. Matt Damon som LaBoeuf blir tam kost i forhold til disse to, og får lite ut av en karakter som mest av alt fremstår som latterlig. Josh Brolin som kjeltring og jaktobjekt Tom Chaney er også tam, og forblir aldri hverken faretruende eller noe annet. Nei, blant birollene er det isteden Barry Pepper som hever sin karakter til noe mer. Lucky Ned Pepper er bare med i filmens sisteakt, men vil huskes lenger enn begge to forannevnte. Pepper har lenge vært blant USAs beste skuespillere, men om det er rollevalg eller tilbudene det skorter på – vi ser han sjelden på norske lerretter, dessverre.

Mis-en-scène gjennomført til fingerspissene, for det meste solid skuespill og et brødrepar vel vitende om hva de skal lage – True Grit er på ingen måte perfeksjonert filmskaping slik jeg vil påstå Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski og enda et par til er. Først og fremst handler det om fraværet av særpreg, vel vitende om at Coen-brødrene altså ikke ser ut til å ha dette som målsetning. Filmen er rett og slett litt forglemmelig, og med en filmografi preget av stor kreativitet og originalitet, faller den igjennom. Som sjangerlek roter den også det til for seg, med en overraskende klumsete sjonglering av humor og drama, thriller og action. Selv om westernsjangeren i seg selv er mangfoldig, og i sine beste utgaver ofte byr på både latter og tårer, krever dette stø hånd i forhold til publikum. I True Grit blandes det inn for mange bestandeler, og mot slutten er det vanskelig å føle noe som helst. Vi har sterk empati for Mattie Ross, men hennes møte med sin nemesis Tom Chaney er regissert uten at hennes hat og hevntørst får fullføres. Isteden fremstår både selve møtet og etterdønningene som tilforlaterlige. Det er skummelt når filmens handling frem til da så til de grader belager seg på hennes vilje til å få tak i Chaney for enhver pris. Videre blir LaBoeufs tilstedeværelse og fremtoning en hindring for etableringen av et troverdig forhold mellom Coburn og Ross, noe som ødelegger for sisteaktens emosjonelle resonans hos oss foran lerretet. Og kanskje mest opplagt – filmens ekstreme voldsbruk er i konflikt med den ellers så kommersielt tilgjengelige varme og humor Coen-brødrene har utstyrt filmen med. Dette siste ble for meg allikevel en styrke for meg personlig, siden det ga historien en helt nødvendig brodd.

Underholdning for de store masser er ikke dagligdags kost fra Coen-brødrene, men med True Grit får de sannsynligvis mange nye fans. Problemet er at det har gått på bekostning av det som gjorde oss andre til fans i første omgang.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 28 kommentarer

  1. Pinneguri sier:

    Jeg er litt overraska over at anmeldelsen ikke ser på Coen-filmen i sammenheng med den originale filmen. Det er selvfølgelig anmelders rett og sikkert en tanke bak det, men jeg savner det likevel. Og jeg savner det av opplagte grunner. Personlig mener jeg den originale filmen har to ting som Coen-filmen mangler, en kvinnelig hovedperson og energi. Energien fra 69-filmen (http://www.imdb.com/title/tt0065126/) er så herlig retro at den faktisk føles mer moderne enn denne som er pen og akademisk og igjen, med milevis av avstand til folk der inne. Jeg er også hardbarka Coen-fan, og jeg skal se denne igjen og igjen og sikkert forandre mening flere ganger. Jeg bare savner en god sammenligning av en oppegående filmanmelder :D

  2. petter Røren sier:

    Enig i både argumentasjon og konkusjon. Det er bare de middelmådige som alltid er på topp.

  3. petter Røren sier:

    Hm.., konklusjon

  4. Pinneguri: Coen-brødrene har jobbet febrilsk for å distansere seg fra originalen de siste ukene, etter at det var alt media fokuserte på en periode. Dem om det, men jeg synes selv det perspektivet er kjedelig og egentlig ganske uinteressant;)

  5. Ole sier:

    Artig å lese en kritisk gjennomgang av filmen, syntes det har væt et for ensidig positivt fokus på filmen (med visse unntak). Nå som det er sagt, likte jeg filmen veldig godt – som underholdning var den ypperlig, selvom den manglet (som du skriver) det som gjorde oss til fans i utgangspunktet.

    Du fikk meg til å tenke igjennom filmen på ny, og jeg er ikke helt enig i det du skrive rom Matt Damon og Josh Brolin. Visst var Damon latterlig og Brolin tam, men jeg syntes dette var helt på sin plass når filmens store skurk var Lucky Ned Pepper. Historien er egentlig om hvordan Coburn nedkjempet Lucky Ned takket være en pike, en snakkesalig Texas Ranger og en oppurtunistisk (og tam, om ikke dum) morder. Karakterene faller mer på plass når jeg ser på filmen på den måten (i hvertfall).

    Tror jeg har lyst på “Coburn skyter inn i gruve” -bildet som plakat. Gysende godt var det.

  6. Jørgen Lien sier:

    Jeg likte True Grit godt, og den vokser på meg etter hvert som jeg tenker over den. Men jeg er enig i at filmen aldri helt finner balansen mellom drama og humor. Til å begynne med trodde jeg faktisk det kunne ha noe med Bridges’ karakter å gjøre, men han fyller den med en varme og antydet dybde som redder ham. Jeg har notert meg at mange norske anmeldere har omfavnet Damon i hans rolle, men for meg blir den for lettvint og forstyrrende.

    Selv om jeg likte Bridges godt, vil jeg håpe at Jesse Eisenberg i det minste er den som kommer nærmest å frata Colin Firth hovedrolle-Oscaren (det kommer ikke til å skje). Jeg lever fint med Firth som vinner, særlig som en slags oppreisning for nederlaget mot nettopp Bridges ifjor, men når vi først er inne på stemmen som et avgjørende virkemiddel i disse skuespillerprestasjonene, er Eisenbergs Zuckerberg-tolkning på samme nivå som Firth og Bridges’ for min del. Han låter selvsikker på en måte som kun fundamentalt sjenerte mennesker kan gjøre, noe som gjør menneskeliggjøringen av karakteren hans i siste akt lett å akseptere og leve seg inn i. På samme måte gir Firth og Bridges liv til sine karakterer på måter som – på tross av at de i utgangspunktet kan invitere til flashy overtydelighet ala Bales og Leos ‘spill-så-du-bare-kan’-tolkninger i The Fighter – aldri trekker for mye oppmerksomhet bort fra historien og over på skuespillerne.

  7. Personlig ikke storfan av filmen, men det hadde kanskje med at mine forventninger var mye høyere. Den har absolutt sine kvaliteter, og skuespillet er nok det som jeg først og fremst kommer til å huske.

    Og Cogburn skrives forresten med en G – ikke Coburn.

  8. Daniel FN sier:

    Skjønner heller ikke fraværet av originalen i denne anmeldelsen, du trekker jo paraleller til masse andre filmer?

    Foruten noen få forskjeller er denne ekstremt lik originalen. De har effektivisert starten, og sørget for at flere logiske småbrister fra originalen nå henger på greip, men de har mistet det nære forholdet vi fikk til hovedkarakteren, som i mine øyne er jenta. Blandt annet synes jeg å fjerne faren fra starten var et veldig dårlig trekk, da jeg ikke har den samme forståelsen for jentas handlinger. Hun får også med seg Coburn overraskende raskt i denne filmen, i motsetningen til originalen der hun virkelig strevde for å få denne hevntokten i gang.

    Hvis Coen-brødrene ville distansere seg fra originalen så burde de kanskje satt litt mer preg på historien. Nå har ikke jeg lest boken, og kjenner ikke til den, men alt fra scener, dialog til bildekomposisjoner er jo rett og slett kopiert fra originalfilmen. Jeg satt faktisk og ventet på en dedikasjon til John Wayne på slutten der.

  9. Daniel FN sier:

    Forståelse er feil ord. Jeg forstår det, men jeg føler det ikke.

  10. Eivind – takk for korrektur, rettet nå. Ellers finnes det mengder av artikler der ute som fokuserer på å sammenligne denne med originalen. Jeg synes bare ikke dette var det mest interessante filmen, og valgte bort dette sammen med veldig mange andre vinklinger en slik artikkel kan ha.

  11. Daniel FN sier:

    Jeg har aldri sett en remake som er så lik originalen. Jeg klarer rett og slett ikke å ignorere det.

  12. Ole sier:

    Har du sett Psycho-remaken til Gus van Sant?

  13. Teknisk sett er det jo ikke en remake heller, men en film som er basert på samme bok som en annen film. Nå har Coen-brødrene valgt å være mer tro mot boka enn det Henry Hathaway var da han regisserte Jente med mannsmot. I en artikkel hvor fokuset i stor grad er å se filmen i sammenheng med regissørenes egen filmografi vil vel dette være et sidespor, eller hva?

  14. Stian Engesland sier:

    Hvorfor Coen-brødrene ser for seg at de må lage re-makes av storslagne filmer, det forstår jeg nå ikke. Coen-brødrene klarer da vitterlig å skape sine egne gudegaver innen filmens verden, så hvorfor?

    Om man nå skal svelge bort orginale The Ladykillers og True Grit, og se dem for sin nye prakt? Vel, så er True Grit et langt bedre forsøk av de nevnte filmer. Så får man la tiden skylle sin sand over stand, og se hvilke spor som vil stå igjen om 30 år. Jeg vil hevde at det er orginalene.

    Neida, ikke helt slakt for min del med nymotens versjon av True Grit. Det er helt grei underholdning. Storslagent? Nei. Om man elsker Western, cowboyhatter, kruttrøyk, kuler som baner vei til kropper, duften av Whiskey, gode og onde, indianere, hevn og og endeløse sletter? Så vil man vel fort mene at True Grit 2010 er litt for malt forsøk, uten helt sjel. Det er så mange sterke klassikere som lett preller bort nymotens forsøk, selv om man aldri så mye liker Coen og deres andre mesterlige verk til filmens verden.

    For meg virket det hele som et forsøk på å se sitt snitt til å snike til seg statuer og oppleve hyllest fra mennesker som ikke normalt lar seg underholde av Westernfilmer.

    Får knuge på Fargo, Blood Simple, O Brother, No Country for Old Men, Where Art Thou? og The Big Lebowski. Den bit kan ingen ta bort med de hellige minner hentet fra lerret … så får jeg heller håpe at neste avgang med Coen-brødrene blir nyskapende og alle tiders til evig tid.

  15. Endre E.L. sier:

    Stian:
    Som Torbjørn minner om, har Coen laget filmen basert på boka. Tror ikke engang de så originalfilmen før de begynte på sin – men her må folk gjerne korrigere meg om jeg tar feil.

    Du virker å vagt definere Westernfilmen som noe med ”cowboyhatter, kruttrøyk, kuler som baner vei til kropper, duften av Whiskey, gode og onde, indianere, hevn og og endeløse sletter”, for så å foreslå at man – om man elsker disse bestanddelene ved Westernfilmen – fort vil mene at True Grit blir en film ”uten helt sjel”. Sjangerbestanddelene du lister opp fanger ikke akkurat sjangerens ”sjel”. For eksempel kan westernfilmen problematisere forholdet mellom godt og ondt, være moralsk ambivalent, diskutere ting som frihet vs. normer, ære og integritet vs. kompromiss og sosialt ansvar (Jim Kitses, en hardbarka westernfilmteoretiker, har pitcha en interessant liste med antinomier som preger sjanger’n). Har du sett Anthony Manns Man of the West (’50)? Den er jævlig bra, og uthever skjørheten mellom kategoriene god og ond i følelsesladde Cinemascopebilder som plasserer karakterene – ofte det egenrådige mennesket – i det vidstrakte, nakne og følelseløse landskapet. Den minner litt om Leone, og Eastwoods Unforgiven.

    Jeg synes forresten det er liten likhet mellom de to filmene. Det de deler er hovedsakelig store deler av dialogen og den narrative struktur’n, om ikke øyne, ørene, og ikke minst hukommelen min driter seg ut.

  16. Ole sier:

    Endre: Hørte et intervju med brødrene der de sa de ikke hadde sett filmen siden de var barn. Deres film er en adaptasjon av Portis boken.

    Skal sjekke ut Man of the West. Hørtes kul ut.

  17. Mathias sier:

    På lik måte som W. Herzog “aldri” har sett den første Nosferatu? Å spar meg – å se Barry Pepper var som å se speilbildet av Robert Duvall.

  18. Endre E.L. sier:

    Ole: Takk for innspill. Det er en av de filmene jeg synes mest tydelig og varmblodig lar Kitses antinomier få ekspressiv form. Jeg har ikke sett så mye western, men har fått litt interesse for sjangern det siste året. Andre favoritter er The Lonely Man (’57), Yellow Sky (’46), The Bravados (’58), Fords My Darling Clementine, Tourneurs Canyon Passage, Good Day in the Morning og Stranger on Horseback , og selvfølgelig McCabe & Mrs. Miller.

    Mathias: Helt enig, Pepper minna noe jævlig om Duvall.

  19. Stian Engesland sier:

    Hyggelig med feedback. Nå beklager jeg om min skrivestil ikke befatter seg slik det hør og bør når man skriver om film … så beskrivelsen om kruttrøyk får man da ta til seg eller kaste bort. Mener at jeg har sett litt med Gary Cooper: Garden of Evil, High Noon og nevnte Man of the West. Det som kan minne om Unforgiven med Eastwood, det er vel den bit at det er ikke heltedyrkelse. Så får man så videre rive meg i filler, da jeg hevder at Unforgiven er det ypperste som er laget, og heller lite som slår den film for min del. Nevner ellers greit og enkelt at Eastwood alene har vel opp mot 1o filmer som lett skyver denne her film til drikkevannets bunn. Unforgiven, The Outlaw Josey Wales og The Good, the Bad and the Ugly av det virkelige ypperste slag. Vel og merke, for min smak.

    Dere får unnskylde mine kunnskaper, men for meg er det nå Clint Eastwood som bragte sjanger til en videre flott verden. Det var ikke renpolerte helter, men langt mer støv, blikk og omfavnelse av en verden som var langt mer enn hva jeg hadde sett. Det samme var det jo å finne i en annen film som jeg holder høyt: Jeremiah Johnson. Da ikke i form av så meget med støv, men langt mer snø. Så er det også rettet om nogen skulle falle for fristelsen å rette den bit.

    John Wayne mener jeg at jeg har fått med meg det aller meste av. Kan sikkert arrestere meg på flere punkter også der, men det var enkelt og flott. Det var ridder i uten rustning, men rendyrket og pent med helt ridende mot solgang etter endt oppgjør. Litt som å få liv i gamle tegneserier for min del.

    Hvorfor jeg “kjemper slik en fortvilet kamp mot denne nye film”? Vel, som sagt så er jeg sur fordi Coen slurvet til et mesterverk som The Ladykillers, og da føler jeg at de er på samme spor med True Grit. John Wayne, Duvall og Hopper, ekte helter …som nå skal la seg danke ut av en film som for meg har mindre sjel. Jeg snakker bare for meg selv, men påpeker også gjerne igjen at filmen var ikke dårlig. Den bare dyttet litt for meget i den staselige gamle …

    Jeg er bare menige mannen i gaten som ser mye film, så tror ikke det betyr særlig stor rolle hva jeg deler. Jeg er intet orakel, og kan sikkert ikke nevne alle de filmer jeg har sett. Men kan mene at jeg skulle ønske at Coen hadde laget en film som ikke var annet en helt deres egen, som ikke hadde noget med tidligere filmer å gjøre. De er jo riv ruskende dyktige nok …

    Takk for oppmerksomhet og svar. Uendelig bra at vi ikke trenger å være enige på alle punkter her i verden, men nyte film og trykke til oss de skatter vi liker å elske.

  20. Endre E.L. sier:

    Du trenger ikke å unnskylde deg, Stian. Vi er to gutter (menn blir vi vel ikke før vi drikker whisky som vann?) som er glad i film og deler vår opplevelse av filmer. Det eneste jeg ville peke på, var at du kun ramsa opp sjangerns ikonografi – konkrete ting, som gønnere og landskap, som går igjen i westernfilmen – i noe som så ut som en jakt på filmens “sjel”. Og det er verdifullt! Men jeg synes ikke det er hele sjangerens ”sjel”. Den ligger bl.a., sånn jeg opplever det, i hvordan de konkrete bildene og kjøringene (sammen med mye annet rart) i en film gir form til tanker rundt for eksempel ideen om sivilisasjon/villmark- og regler/frihet-antinomien (sorry alt dette antinomi-snakket), hvordan karakterer, så små, rir hovmodige og nysgjerrige i et øde landskap og prøver å temme omgivelsene. Gjerne med en gønner, en viktig ikonografisk ingrediens i denne rare sjangeren som aldri vil dø selv om mange sier så.

  21. Stian Engesland sier:

    Endre E.L: Høffelighet er en dyd, så jeg takker atter en gang for deling fra filmens fantastiske verden. Kommer i farten på de siste filmer jeg så fra western`s verden: Day of the Outlaw (59) og en film man sikkert bare liker om man er fan av W.Nelson: Once Upon a Texas Train. Førstnevnte kan lett gli inn bildet over hva man ikke ser til en hver tid, så den likte jeg. Gir cowboyhatten et høffelig vipp, før jeg vender tilbake til sovestilling ved bål.

  22. Endre E.L. sier:

    Setter veldig pris på høfligheten, og sier takk tilbake. Ydmykhet, som du viser, er også en dyd, men det finnes alltid grenser – det er ingen grunn til å beklage sin egen skrivestil, sin preferanse for nyere (western)filmer, eller at man er den ”menige mannen i gata”!

    Men for at dette ikke bare skal bli en samtale oss i mellom (selv om det er hyggelig), kan jeg jo også svare deg med å gå litt inn på True Grit. Jeg synes ikke Coens film har mindre ”sjel” enn Hathaways. Synes, som sagt, de er veldig forskjellige: sistnevnte opplever jeg som mer lettsindig, den har en komisk tone som ligger sammen med et tydelig alvor. I Coens film blander det komiske seg sammen med det tragiske i større grad, og dens patos og ”univers” blir mer ambivalent; dens verden virker mindre ”lukka” enn Hathaways… Synes denne ’69-versjonen definerer karakterene og deres forhold til hverandre på en mer tydelig og uproblematisk måte. Den jobber stadig for å tydeliggjøre. Tydeliggjøre patosen i ”personlighetskonflikten” og (samtidig) vennskapet mellom to personer som har _sin_ måte å gjøre ting på. I Coens film opplever jeg forholdet som mer tragikomisk, ambivalent, nyansert… Jeg tror det blant annet kommer av åpenbare forskjeller som valg av skuespillere – tonefallet og den generelle framtoninga til Bridges er en helt annen enn Waynes, og gir (de mange samme) orda en ny radiasjon. Kanskje vanskeligere å argumentere for, men noe jeg ser på som like sentralt, er hvordan det visuelle i Coens film uthever detaljer i større grad. Hathaways film virker mer interessert i ”det store bildet”, der Coen/Deakins er mer interessert i de små detaljene: synet og lyden av ansikt rundt et bål om natta, f.eks. Ofte fanger lyssettinga spesielle stemninger som, på en eller annen måte, gjør verdenen, livet som speiles, og forholdet mellom karakterene mer levende, utydelig, mystisk… Når det er sagt, synes jeg Coens film også er ganske patosfylt. Men se f.eks på åpningsbildene i de to filmene: i originalen får vi et veldig tydelig, oversiktlig totalbilde av en gård, midt i en rolig, fredløs natur; i Coens versjon får vi en mer mystisk og lyrisk kjøring inn mot et lik. Førstnevnte virker mer opptatt av ”det store bildet”, og mer utvetydig patosfylt, mer stolt storslått. Sistnevnte mer opptatt av det usikre, skiftende, tragikomiske. Den er også rimelig arkaisk, konvensjonell og høystemt, men den har – samtidig – de nevnte kvalitetene, som er litt typisk Coensk.

    Day of the Outlaw er fet!

  23. Mathias sier:

    Har fått med meg at man skal være ydmyk i filmbransjen, men dette tar kaka.

  24. Om det er sånn at Coen-brødrene har laget en ny adapsjon av boka, og ikke en remake av 1969-filmen, hvorfor har da Cogburn øyelapp? Det har han ikke i boka…

    Oppfølgeren til John Wayne-filmen, med Katharine Hepburn som motspiller, parkerer forøvrig både 1969- og 2010-versjonene av True Grit på alle nivåer.

  25. Dag Sødtholt sier:

    Oppfølgeren som Geir snakker om, som simpelthen heter Rooster Cogburn, har jeg ved et avsindig misforhold ikke sett, men ellers tror jeg at jeg foretrekker originalen av True Grit noe i forhold til oppfølgeren. Coen-brødrenes film er svært pratsom, ihvertfall i starten, noe jeg kanskje ikke synes passer så bra til den fåmælte westernsjangeren. Litt seig i skjæret er den også. Og hva slags funksjon hadde egentlig den merkelige fyren i bjørneskinnsdrakt i filmen?

    Jeg er litt uenig med artikkelforfatteren på et par punkter. Kan ikke helt skjønne at dette skal være Bridges’ beste rolle, for blant annet hans innsats i Starman er teknisk blendende og i Fearless lager han jo en figur som er helt umenneskelig. En fantastisk rolleprestasjon som anbefales på det aller varmeste.

    Jeg likte faktisk Matt Damons rollefigur aller best – forfriskende med en karakter som er dyktig – for ellers hadde han vel neppe vært en Texas Ranger – men som samtidig er så latterlig stolt av jobben og opphavet sitt.

    Noe av det mest tilfredsstillende i denne merkelig bleke filmen er hvordan sirkelen sluttes: først at motivet med lampelyset i et hus i åpningsbildet gjentas i det siste skuddet (var det vel) før epilogen, der man nærmer seg et annet hus. Dernest at det tragiske motivet med alle de døde som blir etterlatt av karakterene – noe filmen hele tiden dveler ved og vi ser blant annet i åpningsbildet – blir gjentatt i det aller siste bildet. Jeg ble forresten helt overrumplet – og veldig rørt – av denne epilogens plutselige alvor og soberhet.

  26. Mathias sier:

    Rooster Cogburn: Genres: Comedy

  27. Dag Sødtholt sier:

    Her ble det noe tull: i “tror jeg at jeg foretrekker originalen av True Grit noe i forhold til oppfølgeren” skal det naturligvis være “Coen-brødrenes film” ikke “oppfølgeren”

  28. IIIII sier:

    “Og hva slags funksjon hadde egentlig den merkelige fyren i bjørneskinnsdrakt i filmen?” Funksjon? Det var muligens det kuleste i hele filmen!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>