- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Patinert underholdning fra Coens i True Grit

Av Eirik Smidesang Slåen , 24. februar 2011 i Artikler,Omtaler

«True Grit»
«True Grit»

True Grit [1] er ingen stor film sett i sammenheng med den imponerende filmografien Coen-brødrene etterhvert har bygget opp. Fra forlengst veletablerte klassikere som Barton Fink [2] og Fargo [3] via svakere titler som Intolerable Cruelty [4] og Ladykillers [5] til de siste årenes reale godbiter som A Serious Man [6] og No Country for Old Men [7], er brødreparet utvilsomt å regne blant de aller største i nyere amerikansk filmhistorie. Deres siste film er da også et gjennomført og til tider herlig stykke coensque underholdning.

Det starter formidabelt, og lenge sitter jeg med følelsen av at jeg ser en film som vil plassere seg helt i tet på min liste over Coen-titler jeg elsker. Introduksjonen med Carter Burwell [8]s naive, men akk så nydelige musikk (lytt i Spotify [9]) setter tonen for det jeg skjønner skal bli en westernfilm av patinert Hollywood-merke. Jeg setter meg enda bedre til rette i Ringen kinos herlige kinoseter, drar jakka om meg og merker at jeg allerede forsvinner inn i bildene. Når jeg etterhvert får selskap av John Ford [10], blir stemningen enda bedre. Jeg elsker westernsjangeren, og misforstå meg derfor ikke når jeg etterhvert plukker det hele fra hverandre – True Grit er og blir en deilig film på alle måter, og Coen-brødrene skal ha mye ros for sitt første forsøk på å lage en crowd pleaser.

De første scenene i filmen avsløres at True Grit ikke vil videreføre det bisarre og svarte som har kjennetegnet filmer fra Coen-brødrene siden Blood Simple [11] i 1984. Isteden skjønner vi raskt at dette vil bli en mer rendyrket sjangerfilm, komplett med en mer klassisk narrativ struktur uten større krumspring og frivolsk lek med historiefortelling. Karakterene fremstår også som mer nyanserte enn riktignok elskelige, men ganske så karikerte personligheter som Marge Gunderson og Charlie Meadows. Ja, selv Jeff Bridges‘ Rooster Cogburn forstår vi tidlig er mer enn bare klovnen han fremstilles som i sine første scener. Her styres heller ikke handlingsforløpet av egenrådige sekvenser der regissørene utfolder seg i bisariteter i tur og orden, men isteden inngår det hele i én konkret historie med et konkret mål. True Grit er derfor en mer konvensjonell og allment tilgjengelig film, noe som sikkert har vært medvirkende til at den allerede er deres desidert mest innbringende.

Roger Deakins fanger inn Jeff Bridges' Rooster Cogburn i «True Grit»
Roger Deakins fanger inn Jeff Bridges' Rooster Cogburn i «True Grit»

Denne retningsendringen vil skuffe mange fans – meg selv inkludert, men det er samtidig gjort med så tydelig belegg at vi blir tvunget til å ta det på alvor. For igjen markerer Coen-brødrene seg som selve mesterne av mis-en-scène, og som vanlig er filmen deres flust med utsnitt verdig en gullramme. De ovennevnte konvensjonelle grepene er allikevel like tydelige her, og spesielt i hvordan periodesettingen utelukkende fremstår som støtteapparat for historien. Borte er Roger Deakins [12] sin tidvis surrealistiske fargebruk i A Serious Man eller Mary Zophres [13]‘ tegneseriekostymer i The Big Lebowski. Isteden er stikkord som realisme og tekstur mer passende for de forskjellige visuelle disiplinene. Deakins markerer seg isteden tydeligere med selve billedkomposisjonene, og fanger karakterene inn et øde Oklahoma i desaturerte jordfarger. Briljere får han allikevel, spesielt i en sekvens der vi fra avstand ser LaBoeuf (Matt Damon) møte fem av filmens mange kjeltringer til kamp. Deakins lyssetter hele skråningen og området forøvrig i et grøssende månelys, og turnerer linser så en fotogeek som meg får gåsehud av komposisjonene alene. I andre sekvenser viser han sitt geni i selve innrammingen av karakterene, og spesielt i flere undervinklede utsnitt får han gudskjelov demonstrere sin ekspresjonistiske stil. Deakins mangeårige samarbeid med Coen-brødrene fortsetter og utvikle seg, og ingen bør bli overrasket om deres siste verk krones med en Oscar om noen dager.

True Grit er ingen western à la Andrew Dominiks The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford [14] eller John Hillcoats The Propostion [15]. Isteden rendyrker Coen-brødrene sjangeren som om filmen skulle vært laget for flere tiår siden, og påkaller spesielt John Fords westernepost. Først og fremst merkes det i musikken, med Burwells arbeide som en slags gjennoppliving av arbeider fra komponister som Alfred Newman [16] og Max Steiner [17]. Fords samarbeid med disse og andre startet ofte med at regissøren plukket ut en folketone, en sang eller lignende han satte spesielt pris på. Deretter ble den inkorporert i den øvrige musikken, slik komponist Richard Hageman [18] ble satt til å gjøre for She Wore A Yellow Ribbon [19]. I True Grit er dette tatt helt ut, og med stor effekt. Coen-brødrene og Burwell baserer musikken på Leaning on the Everlasting Arms [20], noe som sikkert føre til ytterligere melankoli og gjenkjennelse hos et amerikansk publikum. For oss her hjemme gir det isteden filmen en deilig følelse av noen gammelmodig – en patina filmen kler godt.

Hailee Steinfeld som Mattie Ross i «True Grit»
Hailee Steinfeld som Mattie Ross i «True Grit»

Også skuespillerne tar sine karakterer tilbake i tid, og spesielt kanskje Jeff Bridges i det jeg lett anser som hans beste rolle til dags dato. Alkoholisert, møkkete, sannsynligvis sykdomsbefengt, men akk så sjarmerende og engasjerende i sin fremtoning, vekkes Cogburn til live som en arketype fra westernsjangerens storhetstid. Coen-brødrenes genistrek ligger i presentasjonen av han utelukkende gjennom stemmen i hans første scene på utedoen, for deretter å la neste utelukkende handle om hans fysiske tilstedeværelse i rettsalen. Bridges gis rom til å briljere, og vet å utnytte det filmen igjennom. Stemmen, kroppspråket – det er så fullendt at i et år uten Colin Firth som George VI ville en ny Oscar vært helt på sin plass. At han allikevel overskygges av relativt ferske Hailee Steinfeld [21] bare understreker i så måte hvor formidabel hun er i sin tolkning av Mattie Ross. De opplagte kvalitetene som knivskarp replikklevering og fullstendig innlevelse til siden – det er subtiliteten og dybden i hennes arbeide som imponerer mest. Matt Damon som LaBoeuf blir tam kost i forhold til disse to, og får lite ut av en karakter som mest av alt fremstår som latterlig. Josh Brolin som kjeltring og jaktobjekt Tom Chaney er også tam, og forblir aldri hverken faretruende eller noe annet. Nei, blant birollene er det isteden Barry Pepper som hever sin karakter til noe mer. Lucky Ned Pepper er bare med i filmens sisteakt, men vil huskes lenger enn begge to forannevnte. Pepper har lenge vært blant USAs beste skuespillere, men om det er rollevalg eller tilbudene det skorter på – vi ser han sjelden på norske lerretter, dessverre.

Mis-en-scène gjennomført til fingerspissene, for det meste solid skuespill og et brødrepar vel vitende om hva de skal lage – True Grit er på ingen måte perfeksjonert filmskaping slik jeg vil påstå Fargo, No Country for Old Men, The Big Lebowski og enda et par til er. Først og fremst handler det om fraværet av særpreg, vel vitende om at Coen-brødrene altså ikke ser ut til å ha dette som målsetning. Filmen er rett og slett litt forglemmelig, og med en filmografi preget av stor kreativitet og originalitet, faller den igjennom. Som sjangerlek roter den også det til for seg, med en overraskende klumsete sjonglering av humor og drama, thriller og action. Selv om westernsjangeren i seg selv er mangfoldig, og i sine beste utgaver ofte byr på både latter og tårer, krever dette stø hånd i forhold til publikum. I True Grit blandes det inn for mange bestandeler, og mot slutten er det vanskelig å føle noe som helst. Vi har sterk empati for Mattie Ross, men hennes møte med sin nemesis Tom Chaney er regissert uten at hennes hat og hevntørst får fullføres. Isteden fremstår både selve møtet og etterdønningene som tilforlaterlige. Det er skummelt når filmens handling frem til da så til de grader belager seg på hennes vilje til å få tak i Chaney for enhver pris. Videre blir LaBoeufs tilstedeværelse og fremtoning en hindring for etableringen av et troverdig forhold mellom Coburn og Ross, noe som ødelegger for sisteaktens emosjonelle resonans hos oss foran lerretet. Og kanskje mest opplagt – filmens ekstreme voldsbruk er i konflikt med den ellers så kommersielt tilgjengelige varme og humor Coen-brødrene har utstyrt filmen med. Dette siste ble for meg allikevel en styrke for meg personlig, siden det ga historien en helt nødvendig brodd.

Underholdning for de store masser er ikke dagligdags kost fra Coen-brødrene, men med True Grit får de sannsynligvis mange nye fans. Problemet er at det har gått på bekostning av det som gjorde oss andre til fans i første omgang.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2011/02/schizofren-og-lett-forglemmelig-fra-coen-i-true-grit/

Lenker i denne artikkelen:

[1] True Grit: http://montages.no/film/true-grit-et-ekte-mannfolk/

[2] Barton Fink: http://montages.no/film/barton-fink/

[3] Fargo: http://montages.no/film/fargo/

[4] Intolerable Cruelty: http://www.imdb.com/title/tt0138524/

[5] Ladykillers: http://www.imdb.com/title/tt0335245/

[6] A Serious Man: http://montages.no/film/a-serious-man/

[7] No Country for Old Men: http://montages.no/film/no-country-for-old-men/

[8] Carter Burwell: http://www.carterburwell.com/main/carter_burwell.shtml

[9] lytt i Spotify: http://open.spotify.com/album/13QbaUUu9DULZ26I9CiPfL

[10] John Ford: http://montages.no/filmfolk/john-ford

[11] Blood Simple: http://www.imdb.com/title/tt0086979/

[12] Roger Deakins: http://montages.no/filmfolk/roger-deakins

[13] Mary Zophres: http://montages.no/filmfolk/mary-zophres

[14] The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford: http://montages.no/film/the-assassination-of-jesse-james-by-the-coward-robert-ford/

[15] The Propostion: http://www.imdb.com/title/tt0421238/

[16] Alfred Newman: http://montages.no/filmfolk/alfred-newman

[17] Max Steiner: http://www.imdb.com/name/nm0000070/

[18] Richard Hageman: http://www.imdb.com/name/nm0006119/

[19] She Wore A Yellow Ribbon: http://www.imdb.com/title/tt0041866/

[20] Leaning on the Everlasting Arms: http://www.youtube.com/watch?v=t2BAqUuIQqo

[21] Hailee Steinfeld: http://montages.no/filmfolk/hailee-steinfeld

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.