Batman Returns

Coup de Coeur

Batman Returns (1992)

Det går galt allerede i første scene. De dype, dirrende orgeltonene i kontrast til de lyse korstemmene, hintet av en vuggesang et sted i horisonten som etterhvert glir over i en unaturlig lystig, spottende dødsdans… Musikken alene forteller oss umiddelbart at Batman Returns ikke ble den kommersielt appellerende, publikumsvennlige underholdningen Warner Bros ønsket seg da de ga Tim Burton nær sagt frie tøyler med 80 millioner dollar.

My dear penguins, we stand on a great threshold! It’s okay to be scared; many of you won’t be coming back. Thanks to Batman, the time has come to punish all God’s children! 1st, 2nd, 3rd and 4th-born! Why be biased? Male and female! Hell, the sexes are equal with their erogenous zones blown sky high! Forward march! The liberation of Gotham has begun!

Bildene Danny Elfmans ikoniske musikk akkompagnerer er en god kandidat til førsteplassen på listen over Hollywoods mørkeste åpningssekvenser noensinne, ihvertfall sett i forhold til det massive budsjettets krav om bred målgruppe og stor inntjening. Et foreldrepar er i ferd med å ta livet av sin førstefødte på bestialsk vis, orkestrert i en sekvens som gjør sitt ypperste for å skape en mest mulig dyster ramme rundt ugjerningen. Samtidig går ikke Burton av veien for å gi det hele en bisarr og etterhvert toneangivende beksvart humor. Satire vil vel noen kalle de makabre bildene, og filmens videre handlingen har såvisst tydelige elementer av satire. Men først og fremst er dette et symptomatisk anslag til en film der Burton for første og sålangt siste gang i sin karriere får ta sine idéer fullt ut. Resultatet er et infernalsk, kaotisk virvar av en film, hinsides senere produksjoner i samme skala fra både filmskaperen selv og Hollywood. Og selv om Batman Returns spilte inn sitt budsjett og vel så det, fikk tildels god mottakelse og i sum vel huskes som en vellykket film, er det vanskelig å se for seg at noen kan få lage en lignende film igjen.

Kanskje er det da også forståelig, for sjelden har vel popkornet vært mer seksualisert og sadistisk, sjelden har vel fraværet av noe søtt og salt vært mer merkbart? Sjelden har det smakt bedre.

Jeg elsker Tim Burtons filmer. Affæren har pågått siden første gangen jeg gråt meg gjennom Edward Saksehånd, selv om det var først med Batman Returns at jeg virkelig ble hektet. Det var noe med anarkiet, frivoligheten, surrealismen og ikke minst underfundigheten som gjorde opplevelsen til noe helt unikt, og som den dag i dag gjør at jeg anser dette som en av 90-tallets beste filmer. Mitt kjærlighetsforhold til Burton har heller ikke kjølnet, stikk i stridd med manges mening om at han har mistet både sin egenart og evne til å fortelle medrivende historier. Allikevel skal det sies at noe av det jeg setter så høyt med hans tidligere arbeider; den troskyldige og innadvendte fortellergleden i senere filmer fremstår som atskillig mer kalkulert. Det naive og sentimentale i Edward Saksehånd, det lekne og fullstendig ukontrollerte filmspråket i Pee-Wees Big Adventure og i tilfellet Batman Returns – den fullstendige mangelen på forståelse og interesse for publikum. For nevnte anarki og frivolighet handler ikke bare om Pingvinens herjinger i Gotham City, det er vel så tydelig at det må ha spilt en rolle bak kamera. Noen vil kanskje kalle det kompromissløst, men det ville være å gi den unge Burton altfor voksne kvaliteter. Nei, et mer presist ordvalg ville være intuitivt, så tilforlaterlig er det.

“As if Hell came sprouting out of the concrete and kept right on growing.”

Jeg har opp gjennom årene hatt mange diskusjoner om sitatet over stammer fra Burtons munn, om det ble ytret av Batmans produksjonsdesigner Anton Furst eller om det kom fra hans arvtager i Batman Returns; Bo Welch. En god oppsummering av det ville, beksvarte Gotham City er det ihvertfall. Byens truende skyskrapere, mørklagte gater og himmelstrebende broer innkapslet i skjeve, skyggelagte kameravinkler påkaller den tyske ekspresjonismen, mens fascistarkitekturen er en tydelig inspirasjon for kulissene i all sin mastodontiske prakt. Sjelden har vel en film inneholdt større visuell detaljrikdom! Mange kritiserte da også Burton for å redusere Batman-myten til lite annet enn visuell ekstravagansa, med superhelten som endimensjonal helt mot et atskillig mer nyansert og engasjerende bakteppe av kulisser og kostymer. De har isåfall latt seg blende fullstendig; Burtons eskapader handler om mye mer enn de frapperende bildene.

For det mest interessante i Batman Returns er etter min mening karakterene. Ikke Batman selv, som i likhet med alle Batman-adaptasjoner, også her må nøye seg med å spille andrefiolin. Riktignok er Michael Keaton både sjarmerende og gjennomført i rollen, men spesielt inspirert er ikke flaggermusmannen i Burton-regi. Kjeltringene derimot er om mulig enda bedre enn i sitt tegnede opphav. Danny DeVito er så karikert, så campy i sin fremstilling av The Penguin at han vel må ha sett det som en ære å bli nominert til Razzie Award for verste birolle – deilig er det, rett og slett å se en skuespiller tørre og ta det så ut. Michelle Pfeiffer er på sin side atskillig mer nyansert og raffinert som Catwoman, en tolkning jeg den dag i dag fullstendig sidestiller med Heath Ledgers Joker. Så har hun også den mest velskrevne utviklingen i manuset, gnistrende spilt av Pfeiffer fra skjør og kuet sekretær til farlig panter av det sadomasochistiske slaget, hele tiden med en undertone av tragedie og misforståtthet. Det hele forsterkes selvsagt ytterligere av at hennes karakterscener er blant filmens mest underholdende. Ja, jeg vil påstå de er blant de beste Burton i det hele tatt har laget både i visualitet og karakterskildring. Det grelle, rosa interiøret i leiligheten hennes er fortsatt en av mine store scenografi-favoritter, scenen der hun våkner i snøen er for meg horror på sitt mest sublime.

The thought of busting Batman makes me feel all… dirty. Maybe I’ll just give myself a bath right here.

Warner Bros var i prosjekteringen av en oppfølger til megasuksessen Batman så innstilt på at Burton skulle ta serien videre, at de valgte å la regissøren selv velge manusforfatter. Burton var på det tidspunktet ikke spesielt interessert i å gjøre en oppfølger, men valgte å ta jobben med utsikter til stor kreativ frihet. Daniel Waters kom da ombord prosjektet, og endte opp med å bli kreditert som endelig manusforfatter. Han bidro med flere av grepene jeg har trukket frem i denne artikkelen, og skal ha mye av æren for at Burtons film den dag i dag fortsatt føles både engasjerende og moderne. Pingvinens ambisjoner om å bli borgermester var eksempelvis hans idé, noe som banet vei for de satiriske elementene som gjennomsyrer fortellingen. Harseleringen med media, og den karikerte fremstillingen av hvordan pressen hjelper Pingvinen til makten er like fornøyelig og syrlig i dag som den var ved premieren. Waters skapte også et nytt opphav til Catwoman, etter sigende med ønske om å endevende tegneseriesjangerens ofte objektiviserende fremstilling av kvinnelige karakterer. Riktignok starter filmens eneste kvinnerolle også her i en assisterende, underdanig funksjon, men det er først og fremst ren harselering med klisjéen sekretær i lårkort skjørt og oppsatt hår. For snart tar Waters det hele til den diametralt motsatte siden, og skaper en dominatrix med seksualiteten som sitt kraftigste våpen. Som motvekt får Catwoman leke seg med stereotype mannsroller à la den testosteron-karikerte Batman og den karriere-orienterte Bruce Wayne.

Even back in the days when Batman lived in comic books (…) his world was a little darker and now Burton takes it all the way – into a movie set mostly at night, photographed on refrigerated sets, so that the actors sometimes look as if they would rather have a mug of hot chocolate than all the passion and wealth in the city.

Fra Roger Eberts anmeldelse av Batman Returns

Med et manus han følte seg komfortabel med og kontraktfestet kunstnerisk frihet, inntok Burton to enorme Hollywood-studioer i hele seks måneder – Gotham Plaza konstruert i det ene, mens Pingvinens rede av enorme vanntanker og en gruppe høyst levende pingviner fylte det andre. Forventningene var naturlig nok store, og den store majoriteten ble vel heller ikke skuffet da filmen hadde premiere ganske nøyaktig et år etter opptaksstart. Men reaksjonene uteble ikke på resultatet av Warner Bros’ fristillelse av Burton. De seks månedene bak låste studiodører hadde resultert i en film uten et eneste hint av lys, der humoren minnet mer om latterligjørende håning og karakterene konkurrerte om å være mest mulig sadistiske. Om WB noen gang hadde ambisjoner om å tekkes barnefamiliene tviler jeg på, men spesielt barnevennlig ble filmen ikke. Ja, McDonald’s trakk sågar tilbake sine planer om plastfigurer i Happy Meals, mens Pingvinens referanser til Gud og ambisjonen om å ta livet av byens førstefødte (og de fleste andre, skal sies) fikk det til å rasle i bibelbeltet.

Selv svelget jeg Batman Returns rått, og fikk ny favorittregissør på flekken.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 6 kommentarer

  1. Vegard sier:

    Bra skrevet om en god film. Synd at Joel Schumacher fikk jobben å ødelegge resten av denne franchisen. Batman Forever er middelmådig og Batman & Robin er hysterisk dårlig.

  2. Robin Johansson sier:

    Takk til høyere makter for Christopher Nolan

  3. Marius Vibe sier:

    SYKT undervurdert film. Kan se den når som helst, og den er like genial hver gang.

    “I believe the word you’re looking for is…
    AAAAAAAAAAAAAHHHHHHHHHHHHH!!!”

  4. André Ø sier:

    Helt enig med artikkelforfatter om denne filmen. Kanonfilm fra Burton, kanskje hans beste, klart blant dem.

  5. Enig, enig. En av de beste superheltfilmene noensinne. Kanskje fordi den er noe helt annet enn nettopp en superheltfilm? Morbid, mørk og veldig morsom!

  6. Aksel Akselsen sier:

    Leste ikke artikkelen men vil kjapt si meg enig i at Batman Returns er knall.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>