Vertigo er cinematisk perfeksjon til fingerspissene. Fra Saul Bass’ ikoniske design i en legendarisk poster og inn i filmens fortekster, til en hel produksjon som i alle sine detaljer gjør dette til Alfred Hithcocks mest gjennomført særegne, helhetlige, ambisiøse og etter min mening; desidert beste verk.

Og ikke bare fordi det ikke finnes et eneste sekund i Vertigo som føles ubetydelig eller kjedelig. Men også fordi dette er filmen der Hitchcock aller tydeligst viser oss at det bodde så mye mer i hans robuste kropp enn en uovertruffen underholdningsfilmskaper. For Vertigo er i aller høyeste grad også et kunstverk signert en auteur som til fulle demonstrerer en bred forståelse for filmmediets mange muligheter, og som uten tvil vet å benytte seg av dem. Den gode historien veksler mellom å være i forgrunn og bakgrunn for filmens visuelle opplevelse – i seg selv totalt absorberende og unik, selv sett i sammenheng med Hitchcocks øvrige rike filmografi. Verken før eller siden har han kommunisert filmens magi i lyd og bilder like henrivende vakkert som i Vertigo.

Filmspråket er hypnotiserende som en drøm, og forsterker den paranoide stemningen i et allerede vilt fengslende plott, der Hitchcock finner en balanse som gjør at det aldri tipper over. Alt er så presist, så perfekt. Jeg kan heller ikke huske å ha hørt den alltid fremragende Bernard Herrmann mer perfekt tilstede med sine karakteristiske musikkstykker, enn i scenene der han bygger oppunder de intenst visuelle skildringene av besettelse. Herrmann gir oss sammen med Hitchcock i det fulle og hele følelsen av nettopp vertigo.

I tillegg til alt dette, er Vertigo i sannhet en karakterdrevet spenningsfilm, med Hitchcock-gjenganger James Stewart som John «Scottie» Ferguson; en tidligere San Francisco-basert detektiv som sliter med å overkomme følelsen av vertigo etter en traumatisk opplevelse i tjeneste. Selv den minste høyde kan få ham til å falle om i besvimelse. Mens han forsøker å komme til hektene og tilpasse seg en ny hverdag i det sivile liv, oppsøkes han uventet av en gammel venn som tilbyr ham et uvanlig oppdrag. Vennen har en gryende mistanke om at kona, Madeleine, er blitt besatt av sjelen til sin avdøde tippoldemor, og kan komme til å begå selvmord fordi hun nå er like gammel som det tippoldemoren var da hun tok sitt eget liv. Scotties oppdrag blir å fotfølge Madeleine, finne ut av mysteriet og stanse galskapen som tilsynelatende er blitt boende i henne.

Vertigo er overveldende i sin kompleksitet; om hovedkarakteren spilt av Stewart på sitt aller beste og mysteriet han er fanget i, mørklagt i en gjennomborende, stemningssatt besettelse. En besettelse som etableres elegant i filmens første scener, der han gripes av en uimotståelig mani i forfølgelsen av Kim Novaks Madeleine gjennom San Franciscos gater. Det er her Hitchcock finner den paranoide, klamme stemningen han tviholder så stilsikkert på gjennom hele filmen. Som han hele tiden tilfører nye elementer som i sum gjør Vertigo til den rike filmopplevelsen den er. Kort sagt: himmelsk velsmakende filmsnacks.