Lilja 4-Ever (2002)

Strykere faller fra himmelen og ender med et brak i helvete: Rammstein skriker Mein Herz brennt – og alle hjerter skal brenne for den forslåtte jenta som løper hjelpeløst rundt i en svensk forstad i en lilla grilldress. Hun stiller seg på midten av en bro over E18, og kameraet zoomer inn mot Liljas forpinte ansikt. Skjermen går i sort. Via Gra skriker ut sin Bomba mens vi kjører forbi noen forfalne sovjetiske boligblokker. Aldri har jeg i sterkere grad fått følelsen av et jetfly som kjører inn i brystet mitt, på jakt etter å knuse alt som er der inne. De desperate tårene renner ut av lerretet og er nær ved å drukne meg. Gåsehuden okkuperer store arealer av kroppen min, og hver gang jeg ser filmen må jeg innse at Lukas Moodysson på noen måter kanskje er verdens beste regissør.

Historien handler i all enkelhet om den sekstenårige estiske jenta Lilja (fremragende spilt av Oksana Akinshina) som egentlig skal dra til Amerika med moren og hennes kjæreste. Men Lilja blir etterlatt og ender opp i en økonomisk uholdbar situasjon, som gjør at hun må dra inn til byen å prostituere seg på nattklubb for å få penger. Da hun får en kjæreste som vil ta henne med til Sverige for å få jobb, ser ting lysere ut, men i virkelighetens hensynsløse navn blir drømmen et mareritt.

Det er lett å anklage Moodysson for å mangle subtilitet når han forteller, men det subtile må da heller ikke nødvendigvis være en kvalitet. Snarere kan jeg lett irritere meg over filmer som i jakten på å være intellektuell fløyel mister all kraft og råskap. Lukas Moodysson jobber med jord på hendene; han lar popkultur ligge med religiøse symboler uten å være nevneverdig opptatt av smak. Og historien om Lilja, kunne – med all sin jævelskap – aldri vært fortalt av noen annen. Moodysson lar det sjofle få en så voldsom skjønnhet at det nesten er umulig å ta inn over seg, og derfor også enkelt å støte fra seg hele filmen; som da han lar Lilja og Volodya bli utstyrt med englevinger av ekte fjær mens de danser med en basketball til russisk trance, arrangerer date på McDonalds til en technoversjon av Forever Young eller gir den forslåtte jenta i baksetet en Happy Meal med ønske om ”smaklig måltid”. Og den sure trygdejula med et rødt stearinlys på kjøkkenet til en gammel, trist horekunde. Det er så mye her, så ubegripelig mye!

Lilja 4-Ever ble selvfølgelig kjent for å tematisere trafficking, og slo ned som en spiker i samfunnets overflate da den kom i 2002. Men den er ikke bare et evangelium for tusenvis av hjelpeløse ungjenter og en anklage mot sexindustrien – den er en anklage rettet mot oss alle. Mot vår endeløse tilforlatelighet overfor vår underverden – mot vår ulyst til å se hva som gjemmer seg bak H&M-plaggene og reklamefremstillingene av vår vedvarende lykke. Derfor tror jeg Moodyssons bruk av popkulturelle ikoner fra markedets kjøpefest er en bevisst ramme rundt trafficking-problematikken. Filmen handler – om man tillater seg å utvide betydningsperiferien – om hele konsumentsamfunnet, der selv mennesker er varer.

Den erkjennelsen man opplever av å se Lukas Moodyssons film er rett og slett smertefull: Alt i denne filmen – kanskje især våre egne hverdagsbilder – er sorg og søppel. Men som sagt makter regissøren å tilføye alt dette en rørende skjønnhet; det er som om det har blitt tent et lys i hovedkarakterene som skinner og gir omgivelsene en opphøyet stemning. I seg selv er dét en regibragd av så stort kaliber at jeg nesten ikke har sett maken. Denne gaven som Moodysson besitter er også til stede i tenåringsfilm-mesterverket Fucking Åmål (1998) og den skjønne hippie-go-lucky-komedien Tillsammans (2000); karakterene er intenst engasjerende å følge, fordi de bærer denne helt spesielle egenskapen. Men i Lilja 4-Ever er dette enda mer avgjørende, ettersom jævelskapen er så tjukt smurt på i alle ledd. Dette litt uforklarlige lyset gjør at filmen nettopp oppleves som et slags nåtidens testamente – aksentuert av den gjennomgående religiøse symbolikken og underliggende gudstroen hos både Lilja og regissør Moodysson.

Lukas Moodysson er en kunstner med mye på hjertet, og som lager filmer fordi han må – ikke fordi han kan eller vil. Hans forhatte Ett hål i mitt hjärta forlenger kritikken av det vestlige moralske forfall fra Lilja 4-Ever, og omhandler møtepunktet mellom realityprogram der deltakerne blir overvåket og ren skjær porno. Plump, ekkel og nesten umulig å se, men like fullt et interessant debattinnlegg, i all sin polemiske, kjipe form. Container var vakker poesi om å føle seg utenfor enhver sammenheng, og gjengir den spesielle følelsen av å gjemme seg under et sort teppe og gjøre grimaser som ingen ser. I Moodyssons filmer lever alle karakterene i hvert sitt lille univers, og deres møte med verden blir ofte sårbart. Og samtlige later til å bære på et ønske om å komme ut (Elin vil ut av ”fuckings jävla kuk-Åmål”; Lilja vil til Amerika og deretter Sverige) og bli husket for noe. Noe av det mest hjerteskjærende i Lilja 4-Ever er når Lilja risser inn filmens tittel på en benk med et stykke glass, som for å garantere at hun vil bli igjen på noen som helst måte.

På en tenkt liste over de viktigste, sterkeste og mest vedvarende filmopplevelsene i mitt liv er Lukas Moodyssons hovedverk svært nærme toppen. Dette er ikke en film av… film. Det er en film av rått, blødende kjøtt.

(Filmen kan kjøpes her.)