Som en avslutning på den såkalte ”andre fasen” av Marvels filmeventyr, skulle Ant-Man bli motsatsen til Avengers: Age of Ultron; en oppblåst, episodisk blockbuster som tynges under vekten av sitt eget ”samleunivers”. Beklageligvis byr Ant-Man på mye av det samme, bare i miniatyrversjon. Dette er en ujevn og usikker, om enn underholdende filmfortelling.
Adaptasjonen av Marvels maurmann var opprinnelig Edgar Wrights (Cornetto-trilogien, Scott Pilgrim vs the World) hjertebarn. Sammen med Joe Cornish hadde han arbeidet med ideen og manuset i en årrekke, til det han selv omtalte som en heist film, men når produksjonen omsider fikk stablet seg på beina, oppstod det raskt samarbeidsproblemer. Uenigheter om historiens retning, koblinger til andre Marvel-helter og filmens visjon generelt, førte til at Wright forlot prosjektet våren 2014. Siden den gang har mange fans spekulert i hvordan Wrights versjon av Ant-Man ville ha sett ut, og hvor mye av hans sensibilitet som gjenstår i den ferdige filmen.
At mange overstyrende hender har vært involvert i produksjonen, kan forklare hvorfor Ant-Man oppleves som en serie engasjerende, enkeltstående episoder, men sjeldent som en velfungerende helhet. Enten det stammer fra Wright og Cornish, regissør Peyton Reed, eller fra Adam McKay og Paul Rudds omskrivinger av manus, svekkes filmen av et hverdagslig og generisk rammeverk, som til en viss grad kommer i veien for spennende effektbruk, vittig vitseri og blaff av nyskapende sjangerlek.
Ant-Man følger det som etter hvert har blitt en etablert Marvel-oppskrift til punkt og prikke, ispedd enkelte øyeblikk av annerledeshet. I ham og ånd minner den en del om Iron Man (2008); Ant-Man er en tradisjonell opprinnelseshistorie med treaktsstruktur, en likendes protagonist, humor og sprell, noen smarte actionsekvenser, innsmurt i et glattpolert uttrykk. Midt mellom kuppfilm og komedie – uten å rendyrke noen av delene – mangler maurmannen imidlertid jernmannens friskhet (i originalen, vel å merke), driv og selvsikkerhet. Ujevn og hullete som den er, preges Ant-Man av en viss usikkerhet rundt sin egen identitet.
Det er muligens ikke så enkelt med en tegneseriehelt av denne typen. Ant-Man er av den mer ukjente, merkelige varianten – selv om han var en av de originale ”hevnerne” – og baserer seg på et nokså latterlig premiss, som ikke nødvendigvis lar seg overføre til film. Han er en helt som kan krympe, vokse seg enorm og kommandere maur; alt i kraft av et høyteknologisk draktsystem. I tegneserieversjonen har denne huset flere personer, og i filmen blir vi kjent med to av dem.
Hank Pym (Michael Douglas) er den briljante vitenskapsmannen bak teknologien og drakten som kan krympe menn og ting ned til insektnivå. I løpet av 1960- og 70-tallet brukte han utstyret til å svinge seg som superhelt, men etter å ha mista kona under et farlig oppdrag, og blitt engstelig for spekulative krefter som vil utnytte nyvinningas skyggeside, gir han slipp på maurjaget mot slutten av 80-åra. Alt dette lærer vi i introduksjonen.
På filmens nåtidsplan er Pyms forhenværende protesjé Darren Cross (Corey Stoll) – siste tilskudd til Marvels galleri av hule skurker – farlig nær å gjenskape krympeteknologien og utnytte denne til å skape små supersoldater. Frykten for at ”Yellowjacket” skal masseproduseres, selges og brukes av skumle skumlinger, tvinger Pym til aksjon. Kuppet: Bryte seg inn, stjele drakten og sprenge hele sulamitten.
Til dette trenger han en innbruddstjuv/ingeniør, og det er her Scott Lang (Paul Rudd) kommer inn i bildet. Han er en tjuvradd med et hjerte av gull – en moderne Robin Hood – som nettopp har returnert fra fengsel til en ny start som iskremselger. Omstillingen er ingen suksess, så Scott går med på å utføre ”en siste jobb” med romkameraten Luis (Michael Peña) og to andre kjeltringer (T.I. og David Dastmalchian).
Gjengen stjeler Ant-Man-drakta, uten å kjenne til Pyms plan; Scott fanges i nettet, overtales til å ta oppdraget, og trenes i maurmannteknologi. Sakte men sikkert tar planen form, og med på laget er de tre småskurkete musketerene, samt Hanks datter, Hope van Dyne (Evangeline Lilly), som utfører en dekkoperasjon under nesa til Cross.
Mesteparten av tida fram mot tredje akt går med til å sette alt dette på plass, og i periferien blir vi også kjent med en datter, en ekskone og vedkommendes nye politimannkjæreste. Regissør Reed er åpenbart uredd etablering og eksposisjon, enten det er for å si noe om drakten og vitenskapen bak ”Pym-partikkelen” (som manipulerer rom mellom atomer og slik størrelsen til organisk materiale, uten tap av styrke eller tetthet), introdusere det subatomiske nivå (forklart som et sted der tid og rom oppløses, med forvarselets ljomende klokker), eller tvinge frem referanser til det større Marvel-universet i bakgrunnen.
Selv om det finnes lyspunkter mellom slagene – som den første lystige krympesekvensen, der Scott må kjempe mot blant annet vann i et badekar, en støvsuger og dansesko – er det som om filmen ikke tør å velge vei. Ant-Man er lett på foten og har glimt i øyet, men ser seg også nødt til å inkludere en god porsjon patos, via et dysfunksjonelt far-datter-forhold – uten at dette er godt nok utviklet til å skape en sterk respons fra tilskueren.
Den uhøytidelige og tøysete tonen, med massevis av selvironi og metahumor, fungerer imidlertid godt, takket være god kjemi mellom skuespillerne – og spesielt når Michael Peña stjeler showet, med sine absurd overbroderte gjenfortellinger. Dessuten er det fascinerende å ta turen ned til de dataanimerte maurene; maurperspektivet, microverse, er som skapt for 3D, enten det er snakk om spektakulære flygesekvenser, eller noe så enkelt som å skubbe en skukkerbit opp i en kaffekopp.
Om Ant-Man sliter med å komme skikkelig i gang, forsøker den i det minste å kompensere med et heidundranes klimaks, der actiongasspedalen tråkkes til bakken. De mange krympeslåsskampene preges av idérikdom, kreativ koreografi og utsøkt bruk av visuelle effekter, og humorens effekt øker i takt med adrenalinet og absurditeten; scener der helt og skurk kjemper i en koffert (med en teit, men smart spøk, som involverer The Cures Disintegration) eller på et leketogsett (har du tenkt på hvor ekkelt Thomas-toget egentlig kan være?) blir snedige høydepunkter, der samspillet mellom kamerabevegelser og klipp skaper skikkelig rytme og framdrift. Her blir Ant-Man endelig den drivende gode underholdningsfilmen vi har venta på.
Det som tilbake i sin larvefase var tenkt som Marvels mest risikable satsning, som deres mest auteur-pregede og rareste sjangerfilm, har endt opp som neste ledd langs samlebåndet. Ant-Man har mye spennende og morsomt i seg, men hadde potensial til å være et friskt pust, en sukkerbit for sultne maur. Den blir for liten og generisk for oppgaven, dessverre.