Denne artikkelen inneholder spoilere, som fremgår gjennom tekstens diskusjon av filmens handling, tematikk og fortellergrep.

*

Det vakre i det grusomme. Hvor grusom kan en film være og likevel oppleves som poetisk og viktig? Hvordan makter en regissør å lage en film som handler om massakre, voldtekter, tortur, lystdrap, sadisme – som i tillegg rammer barn?

Kim Nguyens Oscar-nominerte film Rebell (også kjent som War Witch) utspiller seg i det sentrale Afrika. Det nevnes aldri konkret i hvilket land, eller fra hvilken konflikt, men det er tydelig at borgerkrigen i Kongo ligger til grunn for de dypt tragiske hendelsene i filmen.

Vi møter den 12 gamle jenta Komona (Rachel Mwansa), som bor i en landsby sammen med sin mor og far. Geriljasoldater inntar stedet, dreper alle de voksne og kidnapper Komona. Hun skal trenes til å bli barnesoldat. Før geriljaen forlater landsbyen, tvinger lederen Komona til å drepe foreldrene sine. Hvis ikke, blir hun drept selv. (En ikke ukjent taktikk som denne typen geriljasoldater benytter seg av for å bryte ned all motstand og moral.) Komona glir deretter inn i en tilstand av apati, med påtvunget rusmisbruk og seksualisert vold.

Komona læres opp til å drepe med tunge, russiske geværer; hun er fryktløs og tilsynelatende følelseskald, men egentlig i en tilstand av dyp sorg og total nummenhet på innsiden. Helt til den dagen hun begynner å se menneskene hun dreper i geriljakampene som spøkelser. De begynner å hviske til henne. Følger etter henne. Komona får status som ”krigsheks” – en kvinnesoldat med magiske evner som gjør henne usårbar i krigshandlinger. Hun har fått evnen til å forutse hvem som går seirende ut av en kamp. Statusen sikrer Komona større frihet, og til slutt klarer hun å rømme. På veien slår hun seg sammen med en annen barnesoldat, albinogutten Magician (Serge Kanyinda), som skal oppsøke et beskyttelsessenter for albinoer. I en av filmens undertekster omtales albinoer som «fritt vilt”; de drepes (særlig barna) fordi folketroen mener at albinoer har magiske og helbredende evner. Hender og føtter fra albinoer blir skåret av, tørket og brukt som amuletter eller i lokale medisiner. Andre tror på sin side at albinoer er onde ånder – og at dette gir gode grunner til å drepe dem.

Komona og Magician utvikler et kjæresteforhold. Selv om Komona ”finner kjærligheten”, forlater hun Magician for å dra tilbake til landsbyen sin og gravlegge foreldrene. Etter en rekke dramatiske omstendigheter – hvor Komona kidnappes og føres tilbake til den gamle geriljagruppen, blir voldtatt og til slutt gravid – klarer hun likevel å oppfylle målet sitt: Hun får tilgivelse og fred i begravelsesseremonien hun insisterer på å utføre. Hun kan gå videre som et helt menneske.

Magician, spilt av Serge Kanyinda.

Resirkulering som filosofi

Rebell er en film om motstand, utholdenhet og magi. Regissøren Kim Nguyen er kanadisk, med vietnamesisk far og fransk-kanadisk mor, og jobbet med manuset til filmen i nærmere ti år. I denne prosessen oppsøkte Nguyen forhenværende barnesoldater og intervjuet dem. Han reiste til Kongo og hovedstaden Kinshasa, hvor han traff hovedrolleinnehaver Rachel Mwansa – som selv har vokst opp som gatebarn.

Oppholdet i Kinshasa inspirerte regissøren til å finne filmens visuelle form, i møte med et krigssamfunn hvor alt bygges opp av resirkulerte materialer. I filmen trekker han også inn resirkulasjonen som en filosofisk overbygning rollefigurene reflekterer ut fra; tanker og ideer som spinnes videre fra politisk propaganda, indoktrinering og rusmisbruk. Tankegods splittes opp, resirkuleres og finner nye uttrykksformer. Resirkuleringen er således ikke bare et ”onde”, men også en styrke – særlig gjennom den materielle oppfattelsen og bruken av begrepet. Et nytt samfunn bygges på restene av det gamle. Nye bruksområder skapes, som i en av filmens første bilder, hvor vi ser en sko laget av en gammel flaske eller et bildekk.

Spirituell magi

Det er innslag av motiver i Rebell som vekker den noe forslitte kategorien ’magisk realisme’ til live, altså et fortellergrep som benyttes for å løfte filmens fortelling opp på et spirituelt nivå. Særlig virkningsfullt blir det når filmens grunnfortelling er relatert til en beinhard realisme – og ofte med sterkt dramatiske handlinger. Det ”magiske” skjer der filmens utsigelsespunkt beveger seg fra den realistiske utsiden og for eksempel inn i karakterenes ”sinn”. Bilder, lyd og musikk omsettes til et annet univers enn den realistiske rammehistorien.

I Rebell skjer dette ved innføringen av spøkelsene som åpenbarer seg for Komona; hvitsminkede aktører som viser seg for henne, når angsten blir for stor. Som hvisker og veileder henne, blir «gode hjelpere».

Spøkelsene som åpenbarer seg for Komona.

På mange måter kan man si at Rebell har eventyrets narrative form og dramaturgi. Helten (Komona) legger ut på en reise. Hun møter – og må sloss mot – onde og gode krefter, representert ved ulike mennesker og handlinger. Her er protagonister, antagonister og hjelpere. Etter den store finalekampen går hun seirende ut. De gode kreftene vinner til slutt. Historien bærer preg av en kronologisk ”fortalthet” – det er Komona som forteller historien til sitt fremtidige, ufødte barn. I likhet med eventyret har fortellingen en nytteverdi. Den formidler noe fremtidige generasjoner kan lære av og ta med seg.

Mainstream dramaturgi

Rebell forholder seg altså til en klassisk dramaturgi, som kjennetegner vestlige, handlingsorienterte fortellinger. Nettopp derfor oppleves filmen som ryddig og klar, i all sin grusomhet.

Anslaget i filmen er angrepet på landsbyen, foreldredrapet og kidnappingen av Komona. Fordypningen handler om hvordan hun læres opp til å bli soldat og bygger opp statusen som krigsheks. De magiske partiene innføres med spøkelsene, som også blir hennes hjelpere og veivisere. Det magiske er nærværende i mange afrikanske kulturer, med forfedredyrking, lykkeamuletter og kontakt med åndeverdenen. Det spirituelle i folketroen er også en måte å kontrollere mennesker på – noe som kommer til uttrykk flere steder i filmen.

Våpenet i barnets hender.

Når barna læres opp til å bruke våpen, peker soldaten på geværet og forkynner: «Dette er din nye mor og far.» Når de blir tvunget til å drikke ”den magiske melka”, er det fordi soldatene hevder barna får magiske evner av det, og blir beskyttet mot å dø i krigsangrepene. I virkeligheten er det narkotiske stoffer ungene drikker, for å bli aggressive og følelsesløse nok til å kunne klare å drepe.

Konfliktopptrappingen er preget av de ulike krigshandlingene og grusomhetene Komona må utføre, og blir utsatt for. Det store vendepunktet oppstår når hun møter Magician og rømmer sammen med ham. Filmens handling går så inn en poetisk hvilemodus og endrer karakter, både visuelt og fortellermessig. Saktere tempo, utfyllende karakterøyeblikk, tettere nærbilder av Komona og Magician. Han og henne. Han er albino, annerledes, sterk, modig og snill. Han elsker Komona og vil gifte seg med henne. Komona senker guarden og åpner seg for ham. De finner beskyttelse på albino-senteret. Med så blir Komona atter en gang kidnappet tilbake til geriljagruppen hun forsøkte å rømme fra. Her tar hun det endelige oppgjøret med geriljalederen. Hun setter inn en frukt med barberblad i skjeden – en vagina dentata – og hva dette resulterer i under den siste voldtekten, er unødvendig å beskrive her. Vi kan si så mye som at lederen ikke har mye av ”mandigheten” i behold etter handlingen.

Eventyrland på vrangsiden

I Rebells siste, avtonede fase går visuell symbolbruk og magisk realisme opp i en egen enhet og henter inn eventyrets dramaturgiske frampek, som tydeliggjør Komonas endringsprosess: Hun går fra barndom til voksenliv via en slags omvendt Alice i Eventyrland-reise. Men Komona våkner ikke opp av en vond drøm – hun savner et barndommens rike å vende tilbake til. Med et nyfødt barn på ryggen drar hun tilbake til den nedbrente landsbyen hun ble kidnappet fra to år tidligere, og begraver restene av foreldrene sine. En handling som kan gi Komona fred og styrke til å reise videre for å finne sin egen framtid.

Kim Nguyens film handler om mot og livsvilje i et samfunn hvor man ikke skulle tro at menneskelighet kunne overleve. Takket være kombinasjonen av et klokt og empatisk regissørtalent, lang og respektfull research og kunnskap om den sentralafrikanske kulturen, er Rebell blitt noe helt annet enn nok et «jungelactiondrama». Med sine magisk-realistiske innslag har Nguyen laget en film som kobler det grusomme med det poetiske; visuelle grep som igjen fungerer som en katalysator med kraft til å rive ned publikums distanseringsmekanismer. Tilbake står en renskåret og nær film, drevet av rollefigurer som blir like virkelige som alle barnesoldatene vi vet at faktisk finnes der ute. Som ingen ser, trøster eller hjelper ut av sin forferdelige tilværelse.

Ikke overraskende har Rebell har høstet mange priser og flotte kritikker gjennom året som har gått siden verdenspremieren under Berlinalen i februar 2012. I vinter ble den nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film, i godt selskap med Michael Hanekes vinnerfilm Amour. I hjemlandet ble Rebell kåret til ”årets beste” kanadiske film, og Nguyen ble hedret som beste regissør.

Etter to minneverdige møter med Rebell, har denne erkjennelsen brent seg fast i kroppen: Når det er som mørkest kommer lyset. Tankens kraft er så stor at selv en barnesoldat kan begynne på nytt med kjærlighetsevnen i behold.