28. april inviterte vi i Montages til førpremiere på Ondi Timoners Sundance-vinner We Live in Public. Vi så selv filmen på den internasjonale filmfestivalen i Karlovy Vary i fjor sommer, og var mildt sagt begeistret.

På overflaten er det kanskje en overraskende parallell, men Citizen Kane er den filmen jeg finner det mest naturlig å sammenligne We Live in Public med. Der Orson Welles med teft for nyskapende filmatiske virkemidler i 1941 fortalte historien om mediemogul Charles Foster Kane, benytter regissør Ondi Timoner seg av de senere års utvikling innen videoestetikk, formater og grafikk for å fortelle historien til internettpioneren Josh Harris. Resultatet er både et gnistrende karakterportrett, en syretripp gjennom internetts historie og en inngående, kritisk og reflektert gjennomgang av vårt offentlige liv på nettet. Til forskjell fra Foster Kane, og lignende karakterer som Woody Allens Zelig og Peter Jacksons Colin McKenzie, eksisterer faktisk Josh Harris, selv om hans livshistorie er like eventyrlig. Dette er mannen som bygde den første interaktive chat-tjenesten, som startet med tv-sendinger på nett lenge før netthastigheten tillot noen å faktisk kunne se det på sine datamaskiner og som låste en gruppe mennesker inn i en underjordisk bunker i sentrale New York, og med det skapte reality-konseptet lenge før noen andre hadde tenkt på det. -Ene og alene for å tilfredsstille sitt eget ego, og demonstrere sin visjon om en fremtid der alle mennesker lever sine liv i full offentlighet på nettet.

Pioneren Harris er allikevel i dag glemt av sågar deg og meg, som grunnleggerne av MySpace og Facebook. Resultatet er at We Live in Public, ved siden av alle de ovennevnte kvalitetene, også blir uhyre spennende og engasjerende. Regissør Timoner er da også fullstendig klar over tiltrekningskraften materialet besitter, og bygger sin historie nærmere thrilleren enn den klassiske biografiske dokumentaren. Og der Foster Kane til slutt på det mest filmatiske vis dør alene og forlatt i sin gigantiske Xanadu, er vi som publikummere hele tiden grøsselig klar over at Harris aldri vil få den anerkjennelsen han fortjener.

Men karakterportrettet alene er ikke nok for Timoner. Med over 5000 timer materiale filmet over 10 år, har hun også laget det jeg vil anta er den første skikkelige gjennomgangen av internetts historie. Ikke bare fordi hun tematiserer og demonstrerer utviklingen og fremveksten av sosiale medier, interaktivitet og så videre, men mest av alt fordi opptaksformatene alene forteller en historie om den digitale utviklingen. Via Hi8 til HD, VHS til mini-DV, er filmens estetikk alene verdt en analyse det ikke er plass til i denne korte omtalen. Igjen minner det mye om Citizen Kane, med Welles forlengst genierklærte kombinasjon av nye og gamle teknikker, og filmens retrospektive funksjon som en oppsummering av hvor teknikken befant seg i 1941. Det er selvsagt en noe irrasjonell, endog pompøs påstand, men We Live in Public er på mange måter akkurat like reflekterende for vår tid. Desto mer imponerende da at Timoner aldri mister kontrollen over sitt enorme materiale, men isteden makter å sjonglere det hele til en mosaikk mer fargerik, innholdsmettet og engasjerende enn noen dokumentar jeg har sett de senere år.

Og når Josh Harris episke historie fades ut, er det med et endelik som burde påkalle mer refleksjoner hos publikum enn det Rosebud gjorde hos journalistene i Citizen Kane.