Flashback: Døren som ikke smakk

There are some things you can’t hope to achieve in short form that you might well hope to achieve in feature-length form. You can’t hope to properly develop a multitude of major characters in a short script, for example, or to construct four separate and complete plot lines.

Ric Beairsto, The Tyranny of Story, 1998

Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

Simen Løvgren sier:

12. februar 2010, kl. 18:10

Å! Den så vi på skolen en gang, som et eksempel på bra norsk film! Utrolig artig og fin.

Svar
Jannicke Stendal sier:

12. februar 2010, kl. 18:59

ja, den var herlig!

Svar
Jannis sier:

13. februar 2010, kl. 11:45

Er ikke dette litt vel mye Roy Andersson-kopi? Ta en titt på denne: http://www.youtube.com/watch?v=mo_Tpa678bA

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

13. februar 2010, kl. 18:45

Det var en mildt sagt respektløs kommentar, Jannis.

Svar
Roy Andersson sier:

13. februar 2010, kl. 23:46

Det er dog akkurat samme stykke musikk Lien bruker i «Smakk» som i «World of Glory». Og i sistnevnte film fra 1991 ligger også denne musikken jevnt mens det klippes monumentalt via opphold i sort mellom «stillestående eksistensielle scener». Så deler av grepene i «Smakk» kan i det minste gå inn under kategorien pastisj eller homage eller: det er liten tvil om at Lien har sett filmen som nevnes-kategorien.

Svar
Einar B. Jonsen sier:

14. februar 2010, kl. 10:36

Roy Andersson har blitt kopiert av nær sagt de fleste norske filmskapere de siste årene. Reklamebransjen gjør heller ikke stort annet enn å koke opp Andersson ideer. Faktisk begynner det å bli svært trøttende å se.

Den norske kortfilmen Sniffer er fortreffelig lik i formen den også.

I det hele tatt har det florert Roy Andersson feber og den ser ikke ut til å legge seg med det første. Jens Lien har ikke lagt skjul på sine referanser. Døren som ikke Smakk er et pastisj, men det er svært vellykket.

Egentlig er det underlig at man ikke kan fortelle at norske filmskapere låner både plott, stil og ideer fra andre. I enkelte tilfeller har det dreid seg om de reneste tyverier.

Eksempelvis er Buddy er skamløs kopi av Reality Bites. Selvsagt har de lagt til mye som eksempelvis Jackass og en rekke nøkkelscener fra Hemmelig Beundrer med C. Thomas Howell, men ble det noensinne kommentert? Nei!

Pål Sletaune konsentrerte hele Naboer rundt den første akten i Lost Highway. Var det noen som kommenterte det? Nei!

Det finnes en rekke eksempler på dette og i de fleste tilfellene blir det aldri kommentert.

Svar
Eirik Smidesang Slåen sier:

14. februar 2010, kl. 11:48

At en regissører har referanser, endog begår direkte pastisj eller gjør en homage er én ting, men å kalle noe en kopi er noe helt annet – spesielt i tilfeller hvor jeg vil påstå det er så vellykket som her. Forøvrig er det vel en del som har kommentert spesielt Pål Sletaune sine referanser, mens Buddy vel var så klisjébefengt generelt, at det var vanskelig å hekte det på bare én film?

Jeg liker tanken på at norske filmskapere har begynt å bruke referanser i sine filmer – godt brukt synes jeg det først og fremst bare gjør filmene mer interessante. Dessuten viser det at det ihvertfall er noen som ser film i bransjen vår, min oppfatning er at det ellers er ganske lite virkelig filminteresse der ute, noe jeg vil påstå er mye av årsaken til at norsk film er så visuelt fattig. Men uansett krever det en viss standard – helt enig i at man fort kan gå lei, samt at det raskt kan bli bare en blek kopi..

Svar
Even G. Benestad sier:

14. februar 2010, kl. 12:35

Det fattige filmspråket i dette landet springer nok delvis frem av produsenters og regissørers enorme behov for å være ”flinke”. Eksperimenter, lek og underfundig struktur bortfaller tidelig i de fleste prosesser dessverre. I tillegg legges det veldig stor vekt på manuset og mindre på selve filmspråket.

I mange tilfeller fotograferer man bare av en rekke ord fremfor å ta i bruk bildene ordene kan bli til. Dialog som eksposisjon er blant annet en slager.

Referanser er veldig tøft hvis filmen er innenfor en sjanger hvor dette passer, men som du påpeker Eirik så blir det mye klisjeer og i så måte fattige referanser. Ekstra trassig blir det når folk som rett og slett ikke kan sin filmhistorie prøver seg på dette. Da blir det ekkelt…

Hvis jeg skal trekke frem et lysglimt i denne gjørmetåka så er Reprise et godt eksempel på hva man kan få til når de som er bak kamera vet hva de driver med.

Svar