Omtale

Filmatiske forundringspakker: Echo

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Rúnar Rúnarssons Echo vises rundt omkring i landet fra og med torsdag 5. desember. Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Islandske Rúnar Rúnarsson overrasker og utfordrer publikum med sin nye hybridfilm Echo, som nå i desember er aktuell på et lite utvalg norske kinoer og hos de digitale Cinematekene rundt om i landet.

Rúnarssons forrige film, Småfugler, ble i 2016 valgt som vinner av distributøren Arthaus’ «Scope100»-konkurranse, som sørget for å gi den norsk kinodistribusjon. I filmen møter vi en ung mann som må finne sin plass i et ruralt arbeiderklassesamfunn på Island, samtidig som han må forholde seg til sin fraværende far, det å flytte til et nytt sted og ungdomstidens obligatoriske voksesmerter. Med uttrykksfulle nærbilder i kombinasjon med slående panoramaer av islandsk natur, og noen overraskende brutale situasjoner, sørget Rúnarsson for å etterlate dype avtrykk hos undertegnede.

Rúnarsson tilhører en slags pågående filmbølge fra Island på 2010-tallet, tendenser som beskrives med filmen Life in a Fishbowl (2014) som eksempel i en artikkel av Atli Bjarnason her på Montages. Bjarnason påpeker at en gruppe tilknyttede filmer på hver sin måte kan ses som illustrasjoner på hvordan «Island er i ferd med å bli en del av den større verden, på godt og vondt».

Flere av disse regissørene har da også utmerket seg internasjonalt, inkludert Rúnarsson, som fikk mye oppmerksomhet i Cannes da spillefilmdebuten Ildfjell hadde premiere i sideprogrammet Quinzaine des Réalisateurs i 2011. Han fulgte opp i 2015 med å vinne hoveprisen Gullskjellet i San Sebastian for Småfugler, før Echo tidligere i år deltok i konkurranse under filmfestivalen i Locarno.

«Småfugler»
«Echo»

Echo er en episodisk film som består av 56 scener – noen bare få sekunder lange, andre på flere minutter – der vi følger et knippe islendinger fra førjulstida til over nyttår. Vi ser ingen av de samme folkene eller stedene mer enn én gang. I intervjuer har Rúnarsson fortalt at noen av dem vi ser er “ekte” – inkludert hans egen datter og far – og at brorparten av de som er skuespillere heller ikke har erfaring med å stå foran kamera. Resultatet er at Echo er en slags hybrid mellom kort-, dokumentar- og spillefilm.

Å hengi seg til denne filmens rytme krever en viss omstilling, men det er nettopp den ukonvensjonelle strukturen – at vi kastes inn i noe for så å bli rykket ut, igjen og igjen – som skaper intensitet. Man sitter på ank og lurer på hva som venter rundt neste sving, og det føles som om Rúnarsson forsøker å holde oss der gjennom hele spilletiden.

For min egen del har jeg de siste årene hatt gleden av å være i selskap av effektive historiefortellere på jevnlig basis, etter å ha arbeidet med kortfilmfestivalen i Grimstad i en årrekke. Filmskapere som mestrer det korte formatet er ofte i stand til å formidle det de vil uttrykke gjennom bare et bilde eller en stemning. I de tilfellene der kortfilmregissører mangler denne evnen, er det som regel fordi de tenker langfilm, og havner i spagat mellom to forskjellige måter å fortelle på. Kortfilmens særegne poesi ligger nettopp i det uavklarte, mellom linjene, i det å stole på at publikum aktiveres og blir meddiktere.

Rúnar Rúnarsson besitter denne evnen, og Echo er – på tross av å være en hybrid – mest av alt en hyllest til kortfilmens egenskaper. I et intervju her på Montages i 2016 erklærte han: «(…) jeg må understreke at jeg elsker kortfilmformatet – det er som poesi eller novelleskriving. Selv om jeg har gitt meg i kast med «romaner», vil jeg aldri forlate kortfilmen.»

Echo har blitt beskrevet som en refleksjon fra et postmoderne samfunn, et tidsaktuelt speil. Selv om filmen ikke varer mer enn 80 minutter, rekker Rúnarsson å svinge innom mange temaer, fra medmenneskelighet på en rusklinikk til miljøspørsmål på en matbutikk (der tonnevis brukbar mat kastes på grunn av utløpsdato), til det moderne menneskets behov for å dokumentere alle livets hendelser på telefonen sin.

Men om det er en slags rød tråd her, kan man kanskje si at filmen handler om tradisjoner versus kapitalisme og skiftet mellom generasjoner – dette er jo en global tematikk, men i Echo sett på med Island som prisme. Vår lille naboøy i havet mot vest ble som kjent svært hardt rammet av finanskrisen i 2008, noe som har satt sitt merke på landets som nasjon, så vel som i kunsten. Det er flere tydelige kommentarer til dette i filmen, for eksempel i scenen hvor en mann flytter hjem igjen til bygda for å drive et gjestehus. I stedet for å reparere sin mors gamle gård, velger han å brenne det ned og få shippet et fiks ferdig hus fra Polen til tomta. Mye billigere, visstnok. Han prøver også å overtale naboen til å la ham kjøpe eggene fra hønene hans, slik at han kan tilby en økologisk farm-to-table frokostmeny til sine gjester. Men naboen har allerede en barteravtale med en annen, som gir ham melk i bytte mot eggene, og dette foretrekker han fremfor penger. Den kapitalistiske hybris som straffet seg så hardt da Island ble rammet av finanskrisen, er ikke glemt.

Den lange rekken av små scener som utgjør Echo – noen av sekvensene er også helt uten dialog – gir filmopplevelsen en både mystisk og renskåret dimensjon. Rúnarsson og hans fotograf Sophia Olsson har et utmerket øye for bildekomposisjoner, og det statiske kameraet står alltid velplassert, slik at motivene i hver scene kan brette seg malerisk utover lerretet. Å finne skjønnhet i det hverdagslige er en av filmens aller største visuelle styrker, og Rúnarsson gjør dette på en måte som ikke fetisjerer særlig over islandsk natur; en felle mange islandske regissører har gått i. Vakre bilder av det islandske landskapet kan gi mye gratis, men i Echo er det i det vanlige og kjedelige magien ligger.

Rúnarsson tok riktignok i bruk storslått islandsk natur i ganske stor grad i Småfugler, men der fungerte omgivelsene som en del av tematikken, som en slags kontrast til rollefigurenes indre kamp, deres følelse av innestengthet og mangel på valgmuligheter. Rúnarsson har selv erklært at han er mer opptatt av visuell filmskaping enn mange andre fra hans generasjon, og disse tankene utdypet han i nevnte Montages-intervju: «Mange filmskapere i dag fokuserer mer på struktur og karakterutvikling enn bilder og lyd, og kritikerne følger etter. De fleste vektlegger ting vi burde forbinde med fjernsyn. Fortellingen, dramaturgien, rollefigurenes «reise» – det er liksom alt.»

Echo oppleves som en formmessig leken film, men med et alvor og en tyngde som gjør oss investert i hver scene, til og med i de korteste av dem, der vi bare får være i noen sekunder. Resultatet er en rørende filmopplevelse, som både er steds- og tidsspesifikk, og likevel universell og tidløs. Rytmen i fortellingen er som en slags sjø med skiftende bølgeaktivitet, og gir oss lattermilde øyeblikk og hverdagslige tragedier, om hverandre.

Rúnar Rúnarssons 56 utvalgte øyeblikk er enten hjerteknusende eller hjertevarmende, på hver sin spesielle måte, og Echo er en film jeg forventer at vil sitte igjen hos meg lenge – et velkomment alternativ i «julefilmsjangeren», for de som kan ønske seg noe med mer substans enn Love Actually.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>