En uke før stortingsvalget ser det lyst ut for statsminister Alma Solvik (Laila Goody) og partiet hennes, De Blå. Men så kommer avsløringene om at hennes ektemann, Sindre Bortnes (Anders Baasmo), i hemmelighet har drevet med aksjehandel som antakelig har gjort Alma inhabil i en rekke saker. Dette truer hele regjeringsprosjektet, og i desperasjon kaller hun inn den geniale og hensynsløse spinndoktoren Karianne Moen (Pia Tjelta).
Det er ingen som har måttet bruke tid på å tolke seg frem til hvem eller hva filmen Ingen kommentar refererer til. Fra første gang vi fikk høre om den har det vært tydelig for alle at den tar utgangspunkt i aksjeskandalen fra 2023 med Høyre-leder Erna Solberg og hennes ektemann Sindre Finnes som hovedpersoner.
Laila Goody, som spiller Alma, har likevel i flere intervjuer vært opptatt av å poengtere at selv om rollen hun spiller bygger på Solberg, så er den ikke noe «psykologisk-realistisk portrett» av den virkelige personen. Ikke minst har Alma lite av den enorme roen som kjennetegner forelegget.
Første gang vi møter Alma ser hun riktignok ut til å slappe av; hun ligger på sofaen med nylakkerte negler og sveiper gjennom noe som minner påfallende om Instagram-profilen til Olaug Bollestad, den tidligere KrF-lederen som for noen år siden fikk mye oppmerksomhet for sin folkelighet. Almas ansikt er opplyst av skjermen og forbløffet over det hun ser, hun fniser og biter litt nervøst i underleppen.
På denne måten bekrefter filmen helt fra starten Goodys utsagn om at det ikke er noen «psykologisk-realistisk» skildring vi skal få se. Solberg ville aldri respondert på KrF-lederens uhøytidelige Instagram-bilder med denne oppslukte, fascinerte minen, som om hun var guttungen i Cinema Paradiso.
Én ting er at det nok skal mer til for å overvelde Solberg. Noe annet er naturligvis at hun er den norske politikeren som mer enn noen annen har gjort ujålete selvfremstilling til et kjennemerke – og skapt, antakelig uforvarende noen ganger, en helt egen ikonografi (tenk tjern, tenk kanelbolle og vernehjelm, tenk kjøkkenbenk og strykebrett).
Filmen er full av elementer i scenografi, rekvisitter, sminke og kostymer som refererer til denne nasjonale fellesarven. Det meste av Ingen kommentar foregår på innsiden av regjeringens representasjonsanlegg bak Slottsparken. De velstriglede møtelokalene i bygget skiller seg fra den rotete privatleiligheten til Alma og Sondre, der det står handleposer og skråstilte tørkestativ på gulvet i de fleste av rommene.
Petter Næss’ film hadde premiere 22. august, tre uker før Stortingsvalget 2025, knapt to år etter at aksjeskandalen nådde offentligheten, først rapportert av E24. Det er imponerende kort tid å stable på bena en spillefilm for kino, og relativt lang ventetid for politisk satire.
Å se Ingen kommentar etter årets valgresultat og Solbergs varslede avgang som partileder (NRK, 12. september) er annerledes enn å se den under valgkampen, da Solberg fortsatt var én av to eller tre statsministerkandidater. En replikk som «Ingen, selv ikke du, Alma, er uerstattelig» fikk brått en annen resonans fra én dag til en annen.
Filmen forholder seg til det som skjedde i 2023, og i løpet av de første ukene på kino konkurrerte den uunngåelig nok også med sakene, stemningene og persongalleriet fra valgkampen som gikk parallelt. Noen ganger er virkeligheten mer underholdende enn fiksjonen. Når den håpløse nestlederen i De Blå (som aldri omtales med navn, men spilles av Mattis Herman Nyquist) beskriver partiets agenda som «Frihet, fest og finans til folket» er det morsomt nok, men de fleste vil være enige om at replikken blekner målt opp mot Telemark Høyres reelle Facebook-innlegg (3. juni 2025) med budskapet «Ingen slagord. Bare mer kuler, krutt og skattekutt!», flankert av stortingsrepresentant Mahmoud Faramand som sikter med et automatvåpen.
«Dette er en film» forteller filmen innledningsvis, og legger til: «Enhver likhet med virkelige personer er utilsiktet». U-en i «utilsiktet» begynner snart å flimre, å gå av og på. Denne bruken av ansvarserklæringer og ustabil typografi fant man også i NRK-serien Makta (2023-2024) om Arbeiderpartiets historie, som for eksempel etter å ha datert første episode til 1974 med det samme plasserte demonstrative anførselstegn før og etter dette årstallet.
Der språkleken i Makta inngikk i en slags programerklæring rundt omgangen med historien, fungerer den i Ingen kommentar mest som en vits. U-en flimrer fordi den selvfølgelig ikke er sannferdig. Alle likhetene er ikke bare tilsiktede, de er fundamentet for Ståle Stein Bergs manus. Leken med bokstaver, ord og antonymer fortsetter i filmen gjennom Donald-inspirert navngiving: Sindre blir til Sondre, Finnes blir til Bortnes, osv., osv.
Tweets, nettaviser, radioprat og googlesøk smettes inn og fungerer som et slags gresk kor som med jevne mellomrom kommenterer og oppsummerer handlingen og introduserer nye rollefigurer. Vi har ikke vært i den beryktede spinndoktoren Kariannes selskap lenge før hun begynner å sitere Tolstojs Krig og fred. I første omgang er det uklart om dette skal fortelle oss at hun er briljant og belest – eller at hun er en overfladisk, vandrende Pinterest-konto som omgir seg med løsrevne sitater og anekdoter. Eller om hun kanskje først og fremst er ment som en gjenkjennelig filmklisjé.
Både beskrivelsene av Karianne og replikkene som er skrevet til henne er selvbevisst klisjéfulle. De endeløse, aggressive ordstrømmene, anekdotene og monologene som hun tyr til overfor kollegaene står i et diametralt motsetningsforhold til rådene hun gir dem om å holde kommunikasjonen kort og enkel. De skal bare fortelle sannheten: nemlig at det er Sondre som er synderen. Filmen utforsker selvmotsigelsen som fundament i politisk kommunikasjon – enten det dreier seg om utsagn som «Ingen slagord – bare [sett inn slagord]» eller «Ingen kommentar – men Sondre er synderen».
Å forstå noe som satire krever vanligvis at handlingen i en film settes i sammenheng med en ytre virkelighet – og at publikum evner og helst også ønsker å gjøre disse koblingene. I omgangen med virkeligheten balanserer Ingen kommentar mellom tre nivåer, som delvis glir over i hverandre: en overordnet systemkritikk, en mer spesifikk personkritikk, samt ren gjenkjennelseshumor, der filmen opererer som en slags referansestinn Mel Brooks-komedie, bare at nyhetsdekningen i redaktørstyrte medier har overtatt for de klassiske hollywoodsjangrene som Brooks parodierte i filmer som Blazing Saddles (1974) og Spaceballs (1987).
Komikken i filmen er både verbal (med veldig tydelig skrevet dialog og flere lengre monologer), visuell (med, som allerede nevnt, en rekke konkrete komiske poenger i mise-en-scène) og fysisk. Relasjonen mellom Alma og Sondre utspilles for eksempel primært som fysisk komikk, med sterk fysisk tiltrekning som en viktig komponent.
Vektleggingen av kommunikasjonsstrategier renvasker på ingen måte statsministeren, men avgrenser ansvaret hennes. At hun velger å samarbeide med en kompromittert person fremstår i filmens fortelling som den største synden hun begår. At hun er med på å utsette offentliggjøring av informasjon er kanskje det momentet som tydeligst kan forstås som konkret kritikk eller spørsmålstegn ved Solbergs handlinger i 2023, samtidig som forsinkelsen er mindre alvorlig i filmen enn den var i virkeligheten.
Valget i 2023 var et lokalvalg, ikke et stortingsvalg, og Solberg var heller ikke lenger statsminister, men hadde flyttet ut av representasjonsboligen etter valgtapet i 2021. For øvrig er detaljene rundt selve skandalen bortimot identiske med virkeligheten: antallet aksjekjøp (i første omgang 22, som vokste til 3.500), verdiene på handlene (over 100 millioner) og konkrete selskaper (Mowi, Kongsberg Gruppen, Wallenius Wilhelmsen – for sistnevnte er det også blitt laget skrytevideo) er som klippet ut fra en faktaboks i en avis. Filmskaperne forholder seg til sakens kjensgjerninger som et faktum som rollefigurer og hendelser spinnes ut av.
Rekkefølgen på de faktiske hendelsene i 2023 som skildres i filmen var: 1) avsløringene av et i første omgang ganske begrenset antall aksjekjøp, 2) kommune- og fylkestingsvalget med godt resultat for Høyre, 3) offentliggjøringen av det fulle omfanget få dager etter valget, og 4) oppryddingsarbeidet, inkludert Erna Solbergs maratondag med pressen og portrettintervju i Debatten på NRK.
I filmen stokkes denne rekkefølgen om: den begynner også med avsløringene av noen få handler (1), så følger oppryddingsarbeid og portrettintervju (4), deretter offentliggjøringen av hele listen (3), og til slutt stortingsvalg og valgseier (4). Én-fire-tre-to blir altså den nye rekkefølgen. Det mest påfallende avviket her er at listene blir offentlige rett før valget og at hovedpersonen vinner likevel. På spørsmålet om hvorvidt saken kunne ha påvirket valgresultatet for to år siden synes filmen å antyde at den kanskje ikke hadde gjort det, at det er kommunikasjonen og mediehåndteringen som gjør utslag hos velgerne, ikke faktiske forhold.
Ved å kaste om på rekkefølgen etablerer filmen en leken, tegneserieaktig alternativ tidslinje (i et multivers med Erna Solberg som en slags superhelt) der fragmenter fra virkeligheten settes sammen på nye måter og med sin egen logikk. Resultatet er nye komiske situasjoner og en gjenkjennelseshumor som pr. definisjon motstår all faktasjekk. Samtidig innebærer denne leken med kronologi også en forskyvning av hva enkelthendelser og enkeltforhold betyr og hvordan de kan tolkes.
Ingen kommentar kvier seg ikke for å dyrke til dels veldig spesifikke referanser. Det kanskje tydeligste eksempelet er scenen der Alma og Karianne bak sotede vinduer venter på takeaway-pizza fra Pizza Pancetta i Briskebyveien mens de mimrer om gamle dager. Denne scenen refererer delvis til et avsnitt på s. 160 i Finnes’ memoarer Ved Ernas side fra 2022 der han beskriver rutinene ved innkjøp av fredagspizza fra nettopp denne filialen, inkludert sin egen favoritt («Mexicana med jalapeño og reker»).
I boken får man inntrykk av at dette var Sindres domene – men i filmen er det Alma som handler. Scenen gjør også et stort poeng av – og bryter etter hvert ut i – det relativt obskure (?) Melodi Grand Prix-bidraget Jeg vet hva jeg vil som Mia Gundersen fremførte til en fjerdeplass i Stavanger i 1986, og ryktet om at drakten under opptredenen var sydd av en rød voksduk.
Den ideelle tilskueren for Ingen kommentar er kanskje helst både fast deltaker på Arendalsuka og medlem i Den Norske Grand Prix Klubben, men de fleste som har fulgt med på nyhetene de siste årene vil ha få problemer med å orientere seg. Når det blir bestemt at Alma skal avslutte en lang pressemaraton med programmet «Diskusjonen» på «NTV» alene med «Henrik Nordvang» er det i alle fall liten tvil om hva som er inspirasjonen.
Ikke bare fordi Alma blir kjørt til NRKs lokaler på Marienlyst, eller fordi Peter Førde i rollen som Nordvang fanger Fredrik Solvangs alvorsmine idet han henvender seg til publikum for å markere at dette blir en spesiell sending. Men også fordi det som blir sagt, ord for ord, er direkte sitater fra begynnelsen av Debatten-sendingen 21. september 2023, der Solberg, etter en maratondag med intervjuer, til slutt stilte til et 40 minutter langt portrettintervju der det første spørsmålet, som reproduseres i filmen, var: «Hva har gjort deg mest lei deg de siste dagene?». Dette var seks dager etter at Solberg informerte om det reelle antallet handler, åtte dager etter at hun og partiet etter eget sigende ble klar over det fulle omfanget, ti dager etter valgdagen, og tre uker etter de første nyhetsoppslagene om Finnes’ aksjekjøp.
Glittersminken som Solberg bar under intervjuet og som mange mente fikk det til å se ut som at hun hadde en tåre fiksert i den ene øyekroken er i filmen ikke bare med som én av dets mange gjenkjennelige visuelle detaljer; den er utgangspunkt for en sinnrikt iscenesatt sekvens, fremstilt som den briljante Kariannes største triumf som spinndoktor. Alma sitter ved sminkebordet og Karianne ber sminkøren Robert over telefonen om å “skape mediehistorie” og få Alma til å «skinne litt ekstra i kveld». Robert forstår umiddelbart genialiteten i Kariannes plan.
Under intervjuet graviterer tv-kameraene mot gjenskinnet fra glitterkornet. Publikum er hypnotisert og beveget, og viser bildene av «tåren» til hverandre på trikkeholdeplasser, i bilen, hjemme i stuene. Hele velgermassen trekkes mot et mangfold av skjermer – og alle viser statskanalen. Tweets som hyller Alma popper opp på lerretet. Med unntak av Bollestad-referansene er nemlig sosiale medier stort sett begrenset i filmen til å være resepsjonsflate og diskusjonsforum i etterkant av sendinger på lineær-tv, ikke noe som lever sitt eget liv eller setter egne agendaer i det politiske spillet.
Mens mange oppfattet Solberg som oppriktig og troverdig under intervjuet på NRK, ble glittersminken gjenstand for vitser og til dels konspirasjoner om bevisst manipulasjon, som til og med ble dementert offentlig av Høyre. Filmen tar også her tak i et faktum – glitterkornet – og skaper en slags ny parodisk sammenheng for det. Det er fortsatt plassert i en øyekrok i et tv-studio, og det er meningen at vi skal gjenkjenne det, men vi trenger ikke nødvendigvis tro på den spesifikke oppmerksomheten det frembringer.
I filmen fungerer tv-intervjuet som et vannskille med samme ugjenkallelige kraft som et valgresultat. At den totale listen over aksjehandler offentliggjøres kort tid etter sendingen og fire dager før valget får knapt negative konsekvenser for Alma. Hele den norske offentligheten er med på at det er Sondre som er synderen.
Der filmen refererer til Barry Levinsons spinndoktor-komedie Wag the Dog fra 1997, har mye av årets valgkampanje fra Erna Solberg kanskje minnet mer om Warren Beattys veldig morsomme (og dypt fascinerende) Bulworth fra 1998, der en senator, spilt av Beatty, får ny glød som politiker ved å fremføre radikale politiske budskap i form av hjemmesnekret hiphop.
Også Karianne får Alma til å prøve seg på litt rapping på norsk for å gjenvinne selvtilliten. Ingen kommentar er faktisk full av sekvenser med dansing, allsang, selvtillitsbyggende rapping, luftgitar og bælming av hvitvin. I filmen foregår de alltid i private rom og bak lukkede gardiner – i skarp kontrast til årets valgkamp der tilsvarende opptrinn i stedet ble iscenesatt for mobilkameraer og sosiale medier. Det er nesten like mange slike innslag her som det var på Solbergs Instagram-profil i sommer. Altså litt for mange – de føles snart som en jevn strøm med «innhold», som kanskje utløser noen dopaminer, men som først og fremst fyller tiden – samtidig som de også definitivt har berøringspunkter med mye av det som teller som politisk kommunikasjon i 2025.
I den siste halvdelen får vi se Sondres forsøk på å slå tilbake, og hvordan Karianne gradvis blir fryst ut av strategiske hensyn. Sondre drar på hyttetur med sine to eneste gjenværende venner, som i filmen bare går under yrkestitlene sine, «advokaten» (Ola G. Furuseth) og «rådgiveren» (Karl-Vidar Lende); de hjalp ham med å legge frem listen over aksjehandler, kanskje de fortsatt fører timer.
Filmen bruker god tid på å iscenesette hytteturen som en arena der den ydmykede Sondre og de andre får spille ut et broket repertoar av performativ maskulinitet: rølpete guttastemning (øl og Raga Rockers i bilen; trøndersk puddelrock utover natten), demonstrativt omstendelig vinsmaking og senere takeaway levert av sykkelbud, rituell vedhogging og badstue, iblandet gråt, trøst, oppmuntring og new age-aktige terapeutiske samtaler.
«Divine masculine awakening» kaller rådgiveren det de driver med, som jo høres ut som en krysning mellom et testosterontilskudd og en ayurvedisk urtete: aksjehandlene var tegn på voksende maskulin energi, på samme måte som den “kalkulerte risikoen” Sondre tar ved å gå med siviløkonomring uten å ha fullført studiet eller alle fjellturene hans. Her får leserne av Ved Ernas side nok en mulighet til å nikke gjenkjennende og assosiere til minnene av bokens lange beskrivelser av friluftsliv og sportsutstyr.
Når en satire som forholder seg til en politisk virkelighet plasserer hendelser og forhold i nye rekkefølger og sammenhenger forandrer det, som sagt, også hvordan de forstås. I Ingen kommentar er det ikke alltid lett å avgjøre om enkelte av virkningene av at virkeligheten oversettes til komedie bare er en form for utydelighet som kan man kan overse i humorens navn, eller en tilsiktet mangetydighet.
Hytteturen fungerer også som oppbygning til harselas med en helt annen politisk skandale. Fra hytta blir det sendt en tekstmelding til Sondres nemesis Karianne. Den er likelydende med den trakasserende meldingen sendt til Liv Signe Navarsete fra en hyttetur med mannlige Senterparti-politikere i 2016. Her viser filmen at den ikke bare vil sparke til høyre, men også kan sparke mot det ubestemmelige punktet på høyre-venstreaksen der Senterpartiet befinner seg. Som i saken for ni år siden vil ingen av de involverte innrømme å ha sendt meldingen.
Når Karianne og den unge politikeren Henny (Natalie Bjerke Roland), som hun har vært i konflikt med gjennom hele filmen, finner hverandre på toppen av De Blås Hus på valgnatten er begge utstøtt – Henny for sin idealisme, Karianne for sitt lange synderegister. Karianne viser Henny den trakasserende tekstmeldingen og videresender den til henne. Hun utstyrer dermed den tidligere fienden tilsynelatende med et kraftfullt våpen.
Men hvordan skal vi forstå denne slutten? Er den ment ironisk? Som en påminnelse? Eller som enda en referanse som bare tilfeldigvis havner som sluttpoeng? Det som til slutt presenteres som en mulig avsløring som vil kunne snu opp ned på alt bygger tross alt på en hendelse som ingen i virkeligheten har blitt stilt til ansvar for og som ikke har fått konsekvenser for noen.
For de fleste er det nok lettere å identifisere seg med den indre uroen som Alma utstråler gjennom filmen enn med Solbergs overmenneskelige ro. Å modellere rollefigurene tydeligere etter sine forelegg hadde kanskje fått filmen til å fremstå personlig på en ubehagelig måte, og mer etisk problematisk. Historien er full av uærbødig karikering av politikere og maktmennesker, fra avistegninger til South Park og nihilistiske deepfakes i sosiale medier. Ofte er satiriske og politiske komedier på film mindre personorienterte enn de er i Ingen kommentar.
Sondre og Alma er fiktive rollefigurer som representerer konkrete personer, og også saker som har omfattet spørsmål om disse personenes ansvar, habilitet, etikk og privatliv. Når referansene er så åpenbare og så personlige, har det kanskje også ledet til en viss forsiktighet hos filmskaperne; det er grenser for hvor hardtslående en film kan bli før den fremstår som for personlig eller for slem. Ingen kommentar har sympati med både Alma og Sondre, som begge handler og reagerer på måter som kan forstås som troverdige.
Men det uttalte valget medfører også at regissør Petter Næss hopper over noe av det potensielt mest interessante konfliktstoffet i historien. Det dummeste man kan gjøre i ordskiftet om norsk film er å ønske seg en annen film enn den filmskaperne har villet lage. Men hvis jeg skal tillate meg å være litt dum: Dette kunne kanskje også vært en klassisk fortelling om hybris, hvor en helts største styrke også er hennes største svakhet.
For man kan bli for rolig, for avslappet – overfor regjeringskollegaer som bruker andre ord enn akkurat de man selv ville brukt, eller alle varsellampene som måtte ha lyst rundt ektemannens aktiviteter. Det blir kastet bort noen muligheter for maktkritikk her, spørsmål om hva statsministeren burde forstått, mistenkt eller ant. I filmen er Sondre synderen. Alma presenteres som uvitende og opprørt, ektemannen som hemmelighetsfull og tverr.
Der for eksempel amerikanske politiske komedier og thrillere i mange tiår har skildret det politiske systemet som grunnleggende skakkjørt og korrupt, vitner kanskje en så saks- og personfokusert film som Ingen kommentar om en generell tillit til det norske politiske systemet. Det er enkeltpersoner som gjør feil, som oftest også uforvarende og uten onde hensikter. Og det er mye å le av her. Det er lett å glede seg over en norsk komedie laget for voksne mennesker som følger med på nyhetene, og som viser at også hendelser fra etter 1945 kan få folk til å gå på kino.
Ingen kommentar er samtidig såpass godlynt at man blir fristet til å utrope at dersom det er dette som er norsk politisk satire – så har vi det jammen godt her i landet.
