Denne artikkelen inneholder spoilere.
Hallvar Witzøs Alle hater Johan er en film om et menneske, et samfunn og ikke minst et sted. Selv med bare 90 minutters spilletid forteller filmen en historie som strekker seg over nesten 80 år, der alt vi ser foregår på det lille øysamfunnet Titran, ytterst i det trønderske havgapet.
Selv for de av oss som har fulgt Hallvar Witzøs utvikling som filmskaper siden han ble uteksaminert fra Den norske filmskolen i 2010, er det nesten litt overraskende at Alle hater Johan er hans spillefilmdebut. Regissøren opplevde stor suksess med eksamensfilmen Tuba Atlantic, som etter en lang reise på festivaler også gikk hen og ble Oscar-nominert i kategorien for beste kortfilm i 2012. (På bildet fra den offisielle Oscar-lunsjen står Witzø med et bredt smil ved siden av Steven Spielberg.) Hans neste kortfilm var Ja, vi elsker (2014), som ble invitert til den offisielle kortfilmkonkurransen på filmfestivalen i Cannes, der den var nominert til Gullpalmen og fikk en «special mention» av juryen. (Begge disse kortfilmene kan ses her.)
Etter denne umiddelbare, internasjonale kometkarrieren i det korte formatet, burde utsiktene for en snarlig fremdrift med prosjekter av større kaliber ha vært svært gode for en filmskaper som Witzø – all den tid folkelig humor, lekent filmspråk og visuell poesi ikke er noe man ser så ofte i kombinasjon med hverandre. Men årene har altså gått, og mens tiden er brukt på mindre arbeider – som kortfilmen Møtes i døra (2017), som er produsert i Det sporadiske filmkollektivet, og episoderegi på ulike TV-serier – har Witzøs ventede langfilmdebut altså uteblitt.
Så da brikkene nå omsider falt på plass og Alle hater Johan ble en realitet, føltes det som en etterlengtet og velkommen utvikling, og paradoksalt nok var det nettopp under pandemien at det forløste seg for Witzø – i en tid da mye annet stod på stedet hvil.
Ser vi på de to første kortfilmene, merker vi oss Witzøs dragning mot distinkte fiksjonsunivers, der et noe absurd skråblikk på Norge og det norske etablerer et tydelig særpreg. Både Tuba Atlantic og Ja, vi elsker er fantasifulle filmer, med en gjennomtenkt og presist utformet visuell estetikk, som kan gi assosiasjoner til nordiske auteurer som svenske Roy Andersson og vår egen Bent Hamer.
Det er ikke utenkelig at Witzøs nordiske signatur i all sin nesten «eksotiske» fremtoning har værtmedvirkende til at nettopp disse filmene har gjort det så bra internasjonalt. Det er en dårlig skjult hemmelighet at mange juryer og festivalprogrammerere gjerne vil inkludere noe litt «rart» krydder for sitt publikum – samtidig som det er humoristisk og lettspiselig – og Witzøs kortfilmer passer godt inn i denne kategorien. (At de også holder høy kunstnerisk kvalitet, målt mot mye av det man ser på kortfilmfestivaler rundt omkring, veier naturligvis også tungt.)
Witzøs rollefigurer står også litt ekstra ut fra omgivelsene, som små karikaturer på virkeligheten, og dette motivet finner vi også igjen i noen av typene som forfatter Erlend Loe har fylt sine bøker og filmmanus med. Et litt enkelt og rett frem språk, og karakterer som skrives og presenteres som noe distansert fra fellesskapet, og litt naive i møte med virkelige og alvorlige hendelser – om det så er øvre middelklasse i Ullevål Hageby i (det nå nesten glemte serie-mesterverket Kampen for tilværelsen [2014-15], der Loe var en av forfatterne), nordmenn på tur til savannen for å skjende dyr i romanen Dyrene i Afrika (2018), eller de mange absurde situasjonene i Kurt-bøkene. Koblingen mellom Hallvar Witzø og Erlend Loe er i så måte kanskje en perfekt match – og noen tenkte tanken, for Loe har bidratt med manuset til Alle hater Johan, og samarbeidet virker å ha forløst en nærhet dem i mellom. At begge er trøndere, er vel også å regne som et felles auteurtrekk i denne sammenhengen.
Utover å ha erfarne Loe på manus, ser vi at Witzø har med seg mange fra sin egen filmskolegenerasjon bak kamera – og flere gjør med Alle hater Johan et av sine første store prosjekter. Blant dem finner vi Elisabeth Kvithyll, som bemerket seg med sin kritikerroste produsentdebut Blindsone (2018, regissert av Tuva Novotny), fotograf Karl Erik Brøndbo, som også stod bak kameraet på Tuba Atlantic, og har jobbet ofte med Eirik Svensson (som gikk i Witzøs regiklasse på 2010-kullet), og klipper Trude Lirhus (som her gjør sin første spillefilm).
*
«En underlig gråsprængt en»
Året er 1943, og vi treffer Johan Grande som baby mens mor og far (Ine Jansen og Paul-Ottar Haga) er på sprengningsoppdrag. Eksplosjoner er deres virke og lykke i livet – alt som smeller er gøy. Nå sprenger de broer for å lage kluss for tyskerne, men den lille familien er ikke del av den «offisielle» motstandsbevegelsen. Ella og Stor-Johan, som de heter, skaper stor irritasjon innad i den organiserte aksjonsgruppa, ledet av postmann Frode (John Brungot), særlig etter at de «kupper» den store planen om å sprenge selveste Berseth-brua.
Noen år senere er krigen over, Johan (Adrian Leknes) er blitt noen år eldre og bruker tiden på å leke med Solvor (Gabija Petruskaite). Foreldrene driver fortsatt med sprengningsarbeid, og rydder sjøen for miner etter krigsherjingene. En dag går det galt, og begge foreldrene ryker med. Johan blir nødt til å flytte inn hos sin onkel og tante (Trond-Ove Skrødal og Ingunn Beate Øyen), hvor han lever et ganske så isolert liv.
Enda noen år senere er Johan (nå spilt av Styrker Nørkov Torstensen) blitt tenåring, og holder seg mest for seg selv ute ved fyret der onkelen og tanten bor. Han er sterkt mislikt av de fleste i lokalsamfunnet, særlig ledet an av Frode, som bærer et evigvarende nag til Johans foreldre, (det nevnes at de var kommunister, men Frodes hat fremstår nok mest som misunnelse for at de stjal helteøyeblikket hans). Men kjærligheten mellom han og Solvor (Live Ovedie Langklopp Svenning) blomstrer, og en dag tar han henne med ut på litt romantisk dynamittsprenging i myra. Det går galt, og Solvor blir alvorlig skadet, noe som gjør at bygdesamfunnet misliker ham enda mer.
Gutten blir nødt til å rømme fra Titran og drar til Amerika hvor han gjør stor suksess som sprengningsarbeider. Først 15 år senere, i 1974, vender Johan (herfra og ut spilt av Pål Sverre Hagen) tilbake til øya som ikke ser ut til å ha endret seg merkbart. Han prøver å komme i kontakt med Solvor (nå en godt sminket Ingrid Bolsø Berdal), som sitter i rullestol og har tydelige skader etter ulykken. Johan prøver seg på mange forskjellige måter, men gang på gang avviser hun forsøkene hans på at de skal slå seg sammen.
Til slutt gir Johan opp drømmen om et liv med Solvor, og vi forflytter oss nesten 20 år frem tid, til 1993. Johan er blitt 50 år og prøver nå sjansen med ei kone på bestilling fra Vietnam. Pey (Vee Vimolmal) blir en del av livet hans, og det tar ikke så lang tid før det blomstrer ekte romantikk mellom dem. Men ulykkeligvis oppdager byrået at det har skjedd en miks, og at Johan har fått feil kvinne, og hun må forlate ham. Johan klandrer Solvor, men i konfrontasjonen greier han også å sprenge postmann Frode som tilfeldigvis står utenfor, og han må deretter sone en overdrevet lang dom i fengsel (som visstnok skyldes manglende enighet og samarbeidsvilje).
Endelig er vi kommet til 2022, der Johan, i en alder av 80 år, vender tilbake til Titran, og bestemmer seg for å gjøre et siste forsøk på å forsone seg med sitt livs kjærlighet. Han har for lengst erkjent at han er den siste i Grande-slekten og at familien vil dø ut med ham, men plutselig får han besøk av Martin, en relativt ung mann (Hermann Sabado), som viser seg å være sønnen hans fra den korte tiden han hadde med Pey. Til slutt sitter han, Solvor og Martin samlet, og Johan sovner inn for siste gang. De gjenlevende sender ham ut på havet for et siste, avsluttende smell.
Stedet er Titran
Alle hater Johan oppleves som både stor og liten på samme tid. Med unntak av noen få arkivklipp, som anvendes for å skildre Johans reise til Amerika, er alle bilder vi ser i filmen spilt inn på Titran. Effekten er at det visuelle universet føles kompakt og stedsspesifikt. Hele handlingen omfattes av den tidløse bebyggelsen i den ville skjærgården.
Og selv om filmen beveger seg over en episk tidsperiode, er Alle hater Johan kanskje først og fremst en film om et sted der det ikke egentlig skjer noen særlig utvikling. Vi blir servert få tidsmarkører (i hovedsak bare litt endring i klesstil og design på bilene), bebyggelsen er helt lik hele veien, og samfunnet oppfører seg mer eller mindre likt, til tross for at befolkningen blir eldre og eldre.
Witzø gir oss med sitt portrett av Titran et bilde på etterkrigstidens lokalsamfunn i Norge, som mange sikkert kan kjenne igjen. Her møter vi bygdedyret og frykten for alt som er annerledes. Og vi får et herlig lite stikk til hvordan lokal krigshistorie for mange små samfunn blir selve identitetsmarkøren, der gjenfortellingene blir mer og mer spektakulære for hver gang. Her skal det både settes opp rekonstruerende spel og bautaer som hedrer heltene (med Johans foreldre fjernet fra listen). Med dette viser Witzø at han også kan bite fra seg oppi det joviale, med en kritikk av hvordan norske krigshelter har blitt behandlet opp gjennom historien, der enkelte tar nesten ufortjent mye plass, mens andre er glemt og visket ut fra historien.
Det at livet står så stille, og at ingenting endres ute på Titran, har både positive og negative sider. Selv etter en lang tidsperiode der Johan har tilbragt mesteparten av tiden bortreist, legges han fortsatt for hat i lokalsamfunnet. Han er utstøtt, og hans største synd er å være barn av sine foreldre (i tillegg fikk han skylden for sprengingen av Solvor, selv om det egentlig var hun selv som var uforsiktig). Solvor ender med å bruke et helt liv på å akseptere at hun kan være sammen med en fyr som Johan. Egentlig er det ingen som helt vet hvorfor de hater Johan, men at de hater ham, er det likevel ingen tvil om (mer om det senere).
Dette lille stedet lengst vest mot havet i Frøya kommune er og blir hjem for Johan. I filmens siste akt forteller han at det beste med å være borte så lenge, er at det er så godt å komme hjem igjen. Så Johan har unektelig en stor kjærlighet til stedet Titran, uansett om folk liker å ha ham der.
Det at Alle hater Johan utspiller seg på dette ville og vakre stedet gir filmen en helt spesiell ramme. Landskapet får en allegorisk funksjon i fortellingen, der det storslagne, men ugjestmilde klimaet speiles i menneskene. Johan og hans særegenheter er på en måte en manifestering av naturen rundt ham, en «underlig gråsprengt en», for å låne Ibsens kjente strofe fra Terje Vigen.
Men først og fremst er nok Titran brukt i filmen for å isolere oss fra den store verden utenfor. Vi får små hint om at tiden har gått, men her på den «yderste nøgne ø», er og forblir verden tidløs. En feide mellom to familier vil vare for evig tid. Et barn av kommunistiske «frisprengere» vil for alltid være utstøtt. Kjærligheten som Johan har for Solvor slutter aldri å banke i hans hjerte. Kvæfjordkake er alltid det beste som finnes. Pølse i sodden virker å være den mest dramatiske (og kontroversielle) livsstilsendringen på øya.
Dualismen mellom det lille forblåste stedet og den store verden utenfor var også et motiv Witzø brukte i Tuba Atlantic, forankret i en lignende einstøing som hovedperson – og bosatt i havgapet med en forkjærlighet for krutt og ting som lager høy lyd. Her monterte rollefiguren en massiv tuba på en knaus utenfor huset sitt, som kunne kommunisere på tvers av Atlantern. I Alle hater Johan er det tilbakevendende dynamitt som er Johans løsning på livets problemer.
*
Men vill natur og eksplosiver er (heldigvis) ikke det eneste Witzø har i verktøyskuffen. Filmen byr også på en rekke små, snedige detaljer i et sirlig konstruert fiksjonunivers ute på Titran. Her får vi antydninger om en hel kultur som eksisterer, endatil med en oppbygget infrastruktur og spesifikke bedrifter (for eksempel er flyet som bringer Pey til øya del av flåten til… Titran Airlines). Her er det på sin plass å skryte av produksjonsdesignet til Åsa Nilsson, kostymearbeidet til Jenny Hilmo Teig og ikke minst sminken til Asta Hafthorsdottir og Thomas Foldberg (det er verdensklasse over aldringseffektene, på bl.a. Pål Sverre Hagen og Ingrid Bolsø Berdal).
Det er ikke tilfeldig at filmen er nominert til seks Amanda-priser i år, og innsatsen på disse nevnte fagområdene bidrar i stor grad til å gjøre Titran – slik det skildres i Alle hater Johan – til et levende sted. Egentlig skulle jeg nesten ønske at filmen i enda større grad mesket seg i disse detaljene, selv om det hadde gått på bekostning av en del vakre naturbilder.
Krydderet vi finner i Erlend Loes dialog, skuespillernes forhøyede gestalt av teksten og Witzøs ofte ambisiøse mise-en-scène, drar også assosiasjonene i retning av Wes Anderson. Selv om den amerikanske regissøren med filmer som Moonrise Kingdom, The Grand Budapest Hotel og nylig i The French Dispatch uttrykker seg med en vesentlig mer distinkt og tydelig visuell stil enn Witzø, er inspirasjonen i alle fall merkbart til stede i både detaljer og iscenesettelser vi får se i Alle hater Johan.
Eksempelvis blir en slåsskamp etter avdukingen av et krigsmonument i fjørekanten spilt og filmet på en stiv og følelsesløs måte, som igjen skaper en komisk, nesten litt tegneserieaktig effekt – et grep vi ofte ser hos Anderson, ikke minst i de mange actionpregede sekvensene i The Grand Budapest Hotel. Denne litt kjølige og nesten platoniske holdningen til situasjoner som normalt ville vært skildret med mer patos, blir også ekstra tydelig i den festlige speed dating-scenen på det lokale grendehuset (eller: Titran Fiskarheim). Her dyrkes detaljer fra et norsk bygdesamfunn på 70-tallet for fullt i produksjonsdesignet. Beilerne skal i tur og orden inn og ut av små, trange “båser”, av typen man vanligvis ser i et stemmelokale, for å møte mulige partnere. Noe mindre romantisk førstemøte skal man nok lete lenge etter (dog får scenen en vri når Johan treffer Solvor der, som vi kommer tilbake til).
Hvorfor hater alle Johan?
Etter mitt syn kunne Hallvar Witzø med fordel ha gitt publikum en noe mer utdypende forklaring på lokalsamfunnets antagonistiske forhold til Johan. Det nevnes ved et par anledninger at foreldrene hans var kommunister, men Johan selv fremviser aldri et uttalt politisk ståsted (han drar jo faktisk til Amerika og driver kommersiell sprengning i en del år).
Her ser vi noen historiske paralleller til behandlingen av krigsbarn med tyske fedre, uten at filmen beveger seg for langt inn i det sporet. Med unntak av ulykken til Solvor, er det heller ingen spesifikke hendelser eller situasjoner som setter Johan opp i kontrast til den øvrige befolkningen (og han var uansett mislikt før ulykken). Er de generelt imot sprengning? Eller er det bare fordi Johan skal være en sær einstøing? I sekvensen med Johan på speed dating uttrykker selv Solvor (som da også er blitt en einstøing) at det vil bli for mye pes å være sammen med en mann som ham.
Så vi kan lese det som et bevisst valg fra filmskaperne, at motivasjonen bak hatet mot Johan skal være uklart, og at noe av poenget er å skildre hvordan denne typen aggresjon og misnøye kan strekke seg over generasjoner – uten at noen egentlig helt husker hvorfor man ikke liker hverandre. Men jeg tror nok likevel at en tydeliggjøring her kunne skapt mer empati med filmens protagonist – for det skal også sies at Johan ikke er en person vi umiddelbart får veldig sterke følelser for.
I scenene fra barndom og ungdom spilles han distansert og blir en gutt det er vanskelig å komme inn på. Han har få replikker, og det er i hovedsak figurene rundt ham som har aktive roller. Det hjelper på etter at Pål Sverre Hagen tar over oppgaven, og Johan får en større grad av karisma som voksen. Den erfarne skuespilleren greier det litt vanskelige kunststykket å spille distansert og utilgjengelig, men med en varme som vekker sympati. Særlig i de mer intime scenene med ham og Solvor eller Pey greier vi som tilskuere å knytte de sterkeste båndene til ham.
En film om å levva livet
Det tilhører egentlig sjeldenhetene at en film så eksplisitt bruker et helt livsspenn som narrativ ramme. Vi opplever effekten av å få bli med på en noe mer episk reise enn vi er vant med i norsk spillefilm. Selv om tiden ser ut til å stå stille på Titran, så ser vi hvordan menneskene vi følger blir eldre og eldre, og hvordan nye generasjoner slipper til.
Et av de første bildene vi ser i filmen er Johan som spedbarn, og det siste er at kroppen hans sprenges på havet etter nesten 80 år. Jeg har faktisk ikke greid å komme frem til mange gode eksempler på andre filmer som på samme måte følger et liv helt fra start til slutt på denne måten, men Arthur Penns Little Big Man (1970) og andre Hollywood-produksjoner som Forrest Gump (1994), Boyhood (2014) og ikke minst den rørende åpningssekvensen av Pixar-filmen Se opp (2009) er eksempler som greier å skape noe av den samme opplevelsen.
Witzø bruker også gjentagende motiver og elementer i filmen til å binde nåtiden og fortiden sammen. Hesten Ella ser eksempelvis ut til å være udødelig, og fungerer som et slags levende bånd med Johans foreldre, og kvæfjordkake går igjen på tvers av tid og rom – som symbolet på kjærligheten mellom Johan og Solvor, fra da de som barn prøver å komme frem til hva et kyss smaker, til Johan for siste gang prøver å forsone seg med kvinnen i hans liv.
Filmens overordnede tema blir rett og slett det «å leve livet», med alle de utfordringene det bringer med seg. Johan har et ønske om å slå rot og bringe slekten videre på stedet han kommer fra, sannsynligvis med et visst ønske om å hedre sine foreldre. Onkelen og tanten påminner ham flere ganger om å passe på å gjøre det før han blir for gammel. Samtidig er det Solvor som er hans store kjærlighet, og når han skjønner at hun ikke kan få barn, trekker han et langt sukk og bestemmer seg for at det går greit – at det da bare blir de to, og at det er fint. I denne scenen holdes kameraet på Hagen i 15 lange sekunder, der skuespilleren med små fakter viser hvor vanskelig dette er for ham. Det tar ikke lange tiden før han likevel kommer på at det er mulig å adoptere, og bemerker at det tross alt finnes nok av unger i verden.
At «å leve livet» er et tema for filmen uttrykkes egentlig ganske eksplisitt, og tydeligere blir det ikke enn når komponist Jørund Fluge Samuelsen (også han spillefilmdebutant) på snedig vis inkorporerer melodien fra Åge Alexandersens sang Levva livet i musikksporet. Dette brukes som et slags ledemotiv for forholdet mellom Johan og foreldrene (men i utvidet betydning blir det temaet for familien og slekten som videreføres).
Første gangen vi hører melodien, er det Johan og Stor-Johan som er ute og sprenger ting, og faren formidler livsvisdom ved å bruke ledningene i sprengladnignene som en metafor for kjærligheten. (Johan bestemmer seg også her for at hesten i familien skal oppkalles etter moren Ella.) Siste gangen vi hører temaet er i avslutningen når alle bitene endelig har falt på plass: han har både fått en sønn som kan føre Grande-slekten videre, han har forsonet seg med sitt livs kjærlighet, og han har levd et langt liv som tross alt var verdt alt strevet. Og denne konklusjonen poengteres med en nærmest sakral versjon av Alexandersens klassiske trønderrock-melodi.
I store trekk er Alle hater Johan en vellykket film, med noen ufullendte elementer som kunne hevet opplevelsen enda litt til. En mer markant tydeliggjøring av hva som gjør at alle hater Johan er nevnt, og det kunne knyttet oss som tilskuere nærmere til hovedpersonen. Det er også noen historietråder og karakterer underveis som kunne fått en mer helhetlig utvikling (det fiendtlige forholdet mellom Johan og postmann Frode svinner egentlig litt hen, og kunne vært morsomt å følge lenger), men alt i alt er Alle hater Johan en sjarmerende, og hjertevarm komedie.
Hallvar Witzø viser at han definitivt har noe å komme med på det store lerretet, og jeg spår at han kan innta en nødvendig plass, som kan bidra til å utvide den norske filmfloraen. Dette fordrer samtidig en kontinuitet, og at Witzø fortsetter å forske i uttrykket sitt. Denne filmen skiller seg fra det mye annet som kommer av norsk film, og denne egenarten håper jeg regissøren dyrker videre.
Alle hater Johan er en god start på en forhåpentligvis lang reise for alle som har vært med å lage den, og filmen viser at det gjør godt med lokalt særpreg på kinolerretet – her som en velkommen invitasjon til å oppleve Titran og trøndersk kultur gjennom Johans livsløp.
