Analysen

Flukten over grensen (2020)

Det finnes mange måter å fortelle krigshistorien på. Johanne Helgelands spillefilmdebut Flukten over grensen henvender seg til barna, et publikum som altfor ofte undervurderes, og desto gledeligere er det da at filmskaperne ikke har gått inn for en entydig og enkel heltehistorie. Her presenteres ikke de yngste for en ryddig verden der alle nordmenn er gode og alle tyskere slemme.

Flukten over grensen er per definisjon en viktig film. Den er viktig fordi den er den første norske filmen om andre verdenskrig som er laget for barn, men også fordi den er blant forsvinnende få norske barnefilmer som baseres på et originalmanus1 og som ikke bæres av kjente figurer fra TV-serier, fornøyelsesparker og bøker.

Det er ikke bare lett å skulle lage en viktig film. Ambisjonene kan vise seg å være større enn hva evnene og budsjettet gir rom for. Selvbevissthet kan føre til en høytidelighet og stivhet som skremmer bort barnepublikummet, som overhodet ikke bryr seg om at en film er viktig. Uavhengig av filmskapernes ønske om å appellere til hele familien (som i dette tilfellet også innbefatter besteforeldre og oldeforeldre), er det viktigste tross alt at filmen treffer barna og formidler historien på deres premisser. Heldigvis innfrir Flukten over grensen mange av forventningene.

Siden 1946 har det blitt laget nærmere 30 okkupasjonsdramaer for et voksent publikum i Norge, i tillegg til en rekke andre filmer der krigen spiller en sentral rolle. Noen av disse har riktignok også blitt sett av barn, for eksempel Løperjenten (Løkkeberg, 1981) og Mendel (Røsler, 1997), men det finnes ingen filmer om andre verdenskrig som er laget for målgruppen «barn under 12 år» – før nå. Krigen har vært på pensum i den norske barneskolen i 75 år, og den har vært tematisert i både barnelitteratur og annen barnekultur. Hvorfor dette fraværet på filmlerretet?

Etter krigen var det både hos filmskapere og publikum et stort behov for å bearbeide traumer og problematisere hendelsene man hadde vært vitne til, og okkupasjonsdramaet var en sentral filmsjanger i Norge til ut på 1970-tallet. Det var et stort spenn i filmene som ble laget, fra idédramaer om indre og ytre fiender, til halvdokumentariske filmer, militærkomedier, individuelle heltehistorier, og mørke fortellinger om krigens svikere og tapere. De nevnte filmene Løperjenten og Mendel tar også for seg barns opplevelser av krig, men er primært laget for et voksent publikum.

Hovedårsaken til at man ikke laget barnefilmer om krigen, var at man var redd for filmmediets påvirkningskraft. Før 1944 hadde det ikke blitt laget barnefilmer i Norge i det hele tatt, og det rådet en sterk bekymring for hva dette kraftige mediet kunne gjøre med lett mottakelige barnesinn. I flere tiår rådet derfor en sterk berøringsangst for alt som er alvorlig og konfliktfylt. Filmene fokuserte i stedet på underholdning med klare moralske føringer (eksempelvis i sjangeren barnekrimfilm hvor smarte, naturelskende, nøysomme barn hamler opp med kriminelle) eller på å lære barnepublikummet noe viktig, som hva arkeologi er eller hvordan et sykehus, trygdeordningen eller en kommune fungerer.2

Frykten for filmens påvirkningskraft førte også til at det mellom 1955 og 1968 var forbudt for barn under 7 år å gå på kino. Fra statlig hold ble det gitt ut bøker som Barna og familien (Sosialdepartementet, 1970), hvor man under overskrifter av typen Beskyttelse av barn mot skadelig påvirkning, farer og ulykker finner følgende underpunkter: Barn og alkohol, Barn og skytevåpen og Barn og film. Det var med andre ord en utbredt holdning at film kunne være farlig for barn. Det minste man kunne sørge for, var at de filmene som ble laget var så ufarlige som mulig.

Dermed ble det ikke, med få unntak, tatt opp alvorlige eller vanskelige tema i norsk barnefilm før på 1990-tallet. Men heller ikke da tok man tak i andre verdenskrig. Datidens barnefilmers kriser og konflikter hadde som regel sitt utspring i en samtidig norsk hverdag, eller de var av det mer innadvendte, eksistensielle slaget.

75 år etter andre verdenskrig ser vi nå at krig og flukt igjen har blitt aktuelle tema for norske barn. De har sett nyhetsbilder av stappfulle gummibåter på vei over bølgene i Middelhavet og kalde, redde barn i flyktningleirer i Hellas. De har hørt om terrorangrep i Norge – og den siste tiden erfart at selv ikke her, i verdens rikeste land, er vi beskyttet mot pandemier. Norske barnefilmskapere har på sin side blitt mer erfarne og kunnskapsrike. Nå vet de hvordan de kan ta opp vanskelige tema, på en måte som er tilrettelagt for barna. Vi er endelig klare for den viktige, første norske barnefilmen om andre verdenskrig.

*

Selve rammefortellingen i Flukten over grensen er for så vidt enkel nok: Foreldrene til Gerda (Anna Sofie Skarholt) og Otto (Bo Lindquist-Ellingsen) skjuler de jødiske barna Daniel (Samson Steine) og Sarah (Bianca Ghilardi-Hellsten) i kjelleren sin, men da foreldrene blir arrestert, må søskenparet hjelpe de jødiske barna over grensen til Sverige. På veien møter de på et knippe mennesker, noen er hjelpere og andre er farlige, og etter en heseblesende flukt gjennom snø og skog, kommer barna fram til en hytte på svensk side. Der venter motstandsbevegelsen med kanelsnurrer og varm drikke. Barnepublikummet har varierende forkunnskaper om krigen, og den enkle rammen og rollefigurenes tydelige mål gjør det lettere å ta inn over seg de andre elementene ved historien.

En av filmens styrker er det nyanserte perspektivet på mennesker som lever i krig. Det er vanskelige tider. Moderne barn kan forstå Gerdas fortvilelse over å måtte spise fisk på julaften og at det ikke finnes noen godsaker igjen i huset, ikke engang kakao. Det foregår fæle og kompliserte ting der ute i verden, og selv Gerda, som beskriver seg selv som skjermet, preges av dette, både praktisk og emosjonelt.

Skillelinjene mellom rett og galt er ikke alltid like tydelige når man står midt oppe i noe og ikke ser det fullstendige bildet. Dette skildres fint gjennom Gerdas bror Otto. Tidlig i filmen drar han på et NS-møte som ledes av faren til bestevennen Johan. Lokalet er fullt av nordmenn man kan anta er fra nærområdet. Med andre ord er dette et trygt sted hvor Otto har all grunn til å stole på det som blir sagt.

Den lokale NS-lederen (Frode Winther) uttrykker forståelse for at folk er lei av krigen, men understreker at krigen herjer fordi det finnes mennesker som ønsket seg krig. «Mennesker som er annerledes enn oss. De kom som en strøm skadedyr til Europa. De ønsket seg penger, makt, eiendom. De ønsket å ta våre jobber,» sier han til en mottakelig forsamling. «Jødene hører ikke hjemme i Europa!» fortsetter han, med det implisitte budskapet: blir man bare kvitt dem, så vil det meste ordne seg. Da Otto senere blir konfrontert med at han dro på møtet, spør han faren sin med den største oppriktighet: «Hvordan kan du vite at du har riktig og de tar feil?»

Otto i «Flukten over grensen»

Av de fire hovedkarakterene er det Otto som har den største utviklingen. Denne progresjonen foregår omtrent som forventet, men det forutsigbare svekker ikke hvor viktig Ottos historie er. Gjennom ham formidler filmen hvor vanskelig det kan være å skille mellom rett og galt, mellom ekte og falsk informasjon. Hvis mamma og pappa sier én ting, men myndighetene og andre voksne i lokalsamfunnet sier noe annet – hvem har rett da?

Et annet tema som flettes inn er Ottos følelse av utenforskap, blant annet ved at Gerda flere ganger håner ham for vekta hans. For Otto, som for så mange andre, representerer nazismen et sted for anerkjennelse og fellesskap. Der tildeles han rollen som en av de sterke og overlegne. Gjennom å hjelpe de jødiske barna blir Otto konfrontert med begge disse indre konfliktene og får mulighet til å løse opp i dem. Han lærer å stole på egne erfaringer og moralske vurderinger, og han blir sett og anerkjent for egenskapene sine. Mot slutten av filmen redder han de andre ved å avlede soldatene, og med dette blir han en ekte helt.

Med unntak av én soldat, som i en avgjørende scene velger å beskytte ungene, gis tyskerne liten plass i filmen. De er ansiktsløse skurker, og deres rolle er å jakte på barna og å få opp pulsen hos publikummet. Det mest skremmende øyeblikket i filmen oppstår imidlertid i møte med en tilsynelatende hjelpsom, norsk rollefigur som viser seg å være svært farlig. Sammen med Per (Henrik Siger Woldene), en eldre fetter av Gerda og Otto som «nesten er med i motstandsbevegelsen», har barna ankommet gården til en grenselos i håp om at han kan ta Daniel og Sarah med seg videre. Gården er tom og bærer preg av å være forlatt i all hast. Da dukker plutselig en gammel kvinne (Kari Simonsen) opp. Hun inviterer barna med seg hjem til et bugnende matbord, og lover å hjelpe dem videre over grensen.

Mens barna venter på at kvinnen skal hente hjelp, leker de gjemsel i huset, og inne på soverommet får Otto øye på et innrammet bilde av Hitler. Først vet han ikke hvordan han skal reagere. Denne kvinnen har jo bare vært snill og god mot dem, og hun har lovet å hjelpe. Spiller det da noen rolle om hun har et bilde av Hitler på veggen? Otto har ennå ikke fått klarhet i egne følelser og tanker når det gjelder nazismen, og han er fortsatt ambivalent til hvorvidt Daniel og Sarah er fiender eller venner. De andre barna forstår umiddelbart at de er i fare, men før de får rømt er den gamle kvinnen tilbake. Hun legger merke til at soveromsdøra står åpen, og med et nervøst smil foreslår hun at de skal bake.

Barna blir stående igjen i stua, stive, idet kvinnen går inn på kjøkkenet. Vi hører lyden av en ildrake, og kameraet glir inn på kjøkkenet hvor hun står ved ovnen, opplyst av flammer. «Kom da, kom da, unger!» lokker den gamle kvinnen. Kamera dveler ved Pers ansikt idet alvoret i situasjonen synker inn. I neste utsnitt ser vi flammene fra ovnen flakke nederst i bildet, Daniel og Sarah står i døråpningen. Vi hører stemmen til den gamle kvinnen som lokker barna til seg. Assosiasjonene går til eventyret om Hans og Grete og den onde heksen som vil kaste barna inn i ovnen. Det er et sterkt visuelt virkemiddel: Denne kvinnen har varslet soldatene, og Daniel og Sarah er i stor fare.

Som scenen på kjøkkenet understreker, holder Flukten over grensen et høyt visuelt og auditivt nivå. I de foregående scenene har musikken til Stein Berge Svendsen, lyddesignet til Nils Viken, kameraarbeidet til fotograf John-Erling H. Fredriksen og klippingen til Jon Endre Mørk skapt en stemning av barnlig lek. De har bragt publikum tett innpå barna, i et øyeblikk hvor de leker og ler, og slik forsterket våre følelser av gjenkjennelse med disse rollefigurene. Og så setter filmen kloa i brystet vårt. Lyden av ildraken mot ovnen skjærer gjennom den illevarslende musikken på uhyggelig vis, før lydbildet eksploderer idet soldatene ankommer hytta og musikken tordner om kapp med soldatenes rop.

Økonomiske hensyn har ført til at svært mange av de siste årenes nye norske barnefilmer spilles inn i utlandet – i landskap som bare nesten ligner på det norske, eller (enda verre) i studioer hvor verken trær eller snø ser ekte ut. Avgjørelsen om å spille inn Flukten over grensen i Norge har sikkert medført både økonomiske og praktiske utfordringer for produsent Cornelia Boysen og Maipo Film, men det har også gitt filmen en taktil kvalitet som ikke kan overvurderes. Det er noe eget med det norske vinterlyset over snødekte jorder og skoger. Det er vakkert, og det ser skikkelig kaldt ut. Når barna kaver seg gjennom snøen eller gjemmer seg under en stor rot, kan man kjenne kulden og neglespretten langt inn i kinosalen. Bildeutsnitt og klipp understreker vanskeligheten i barnas situasjon ved å kombinere nærbilder av deres uoversiktlige, kaotiske flukt gjennom høy snø og tett skog med dronebilder av den tilsynelatende endeløse skogen.

Flukten over grensen er en viktig film, ikke bare fordi den formidler den norske krigshistorien til barn, men fordi målet åpenbart har vært å lage kvalitetsfilm til det yngste publikummet. De narrative og estetiske kvalitetene ved filmen bidrar til å styrke barnas innlevelse og empati med rollefigurene: Dette er dramatisk og farlig, og det føles ekte. Det igjen styrker deres forståelse av egen samtid. Også i dag er barn på flukt, og de er minst like redde og kalde som Gerda, Otto, Sarah og Daniel.

Fotnoter

1. Manusforfatter Maja Lunde har også skrevet en bok med denne historien, men den ble skrevet etter at filmmanuset var ferdig, mens hun ventet på at filmen skulle bli ferdigfinansiert. Filmen er derfor ikke en adaptasjon av boka selv om boka ble utgitt først.

2. Om sykehus og trygdeordning: Marianne på sykehus (Vibe-Müller, 1950). Om demokrati og kommuner: Bjurra (Bergstrøm, 1970). Om arkeologi: Tom og Mette på sporet (Falk og Hverven, 1952).

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>